Barn og foreldre

I en presentasjon på duoens hjemmeside står det at Livet #1-5 tar utgangspunkt i livssyklusen og utforsker hvordan ulike former for hjemløshet påvirker og forandrer dagliglivet. Tidligere deler har tatt for seg barndom (#1: 11 år, 2017), ungdom (#2: Dottera, 2019) og alderdom (#5: Gå, 2020). Den gjenstående del #4 skal ha premiere i 2023, og i 2024 vil hele serien bli vist i sammenheng.

Goksøyr & Martens har utviklet et særegent scenekonsept som de har benyttet seg av i flere tidligere forestillinger. Publikum plasseres fire meter over scenegulvet i et omsluttende stillas og blir utstyrt med hodetelefoner som gjør dialog, musikk og andre lydeffekter fra scenen eksepsjonelt nærværende.

Ut i byen Da Gå hadde premiere under pandeminedstengningen høsten 2020, var løsningen å beholde hodetelefonene, men forflytte handlingen ut i bygatene i en såkalt audio-walk, eller lydvandring på norsk. Flere norske scenekunstkompanier og -institusjoner benyttet seg av denne formen under pandemien, som for øvrig har en omfattende historie fra 1990-tallet og frem til i dag blant annet gjennom arbeidene til den kanadiske lydkunstneren Janet Cardiff og eksperimentelle scenekunstkompanier som tyske Rimini Protokoll og britiske Blast Theory.

Første del av Bror er også en lydvandring hvor publikum, hver for seg eller i gruppe, beveger seg fra Det Norske Teatret, ned til havna ved Aker Brygge og tilbake. I hørespillet vi har på øret følger vi Øyvind (Oddgeir Thune) og sønnen hans, Casper (Casper Falck-Løvås), på en liten rundtur i nærområdet før de skal besøke Øyvinds far og Caspers farfar på sykehjemmet.

Øyvind lurer på om Casper tror at farfar kanskje kommer til å gi ham litt penger når de skal gå, slik han noen ganger gjør, og formaner ham om å late som ingenting og ikke se skuffet ut hvis det ikke skulle skje. Vi skjønner snart at det er Øyvind, og ikke Casper, som er mest opptatt av penger. Han er nemlig helt blakk, venter på lønn som ikke kommer og skylder allerede penger for tre husleier. Innen vi når brygga har han mistet leiligheten (per telefon), noe han frykter vil medføre at moren til Casper, som han ikke lenger er sammen med, overtar det fulle foreldreansvaret.

Mekanismene som gjør at fattigdom tangerer og kan forveksles med omsorgssvikt, i et ellers velfungerende samfunn som vårt, er bitende realistisk skildret. Midt i krisen viser Øyvind en imponerende mental tilstedeværelse i dialog med sønnen, mens det glipper i materielle gjøremål som å kunne kjøpe en pølse eller finne et sted det er mulig å tisse. Selv Lars Rambergs KORO-finansierte offentlige kunsttoaletter på Karl Johan, Liberté, koster penger. Bare fem kroner, riktignok, men det er fem kroner de ikke har.

Fysisk realisme Da jeg høsten 2020 var publikum på Gå, gikk vi i større grad samlet, og jeg husker at jeg irriterte meg over folk som labba i vei i flokk tilsynelatende uavhengig og uanfektet av stedsmarkørene som ble formidlet til oss via hørespillet. Disse fungerte som en guide slik at åstedet i fiksjonen til enhver tid korresponderte med det fysiske stedet vi befant oss på. I Bror fremstår disse markørene langt tydeligere, og fiksjonen forholder seg også mer intenst og aktivt til de fysiske omgivelsene. Det tilfører en form for realisme som gjør opplevelsen av fiksjonsuniverset rikere, bortsett fra når fysisk og fortalt virkelighet ikke stemmer overens. Det skjer to ganger, først ved pølseboden, hvor kampanjen i den virkelige verden ikke lenger er pølse til 25 kroner, som i hørespillet, men derimot en pakkepris som inkluderer drikke. Andre gang er ved fisketorget, hvor Øyvind og Casper går frem til en fiskebåt som selger reker. Den var ikke mulig å lokalisere noe sted under forestillingen jeg deltok på. Men noe kan vi vel også klare å forestille oss, det er tross alt teater.

Jeg spør meg likevel om hva som er den kunstneriske begrunnelsen for å velge denne formen, nå som det ikke er restriksjoner på å samle publikum innendørs lenger. Svaret gir seg i andre del, der vi er tilbake på teatret og sitter godt plassert med hodetelefoner på ørene, fire meter over bakken.

Fugleperspektiv på skravleklassen Herfra ser publikum forestillingen fra et fugleperspektiv som både gir overblikk over flere simultane handlinger og mulighet til raskt å flytte fokus. I den første scenen ser vi ned på en sykehjemsavdeling med tre beboerrom, et bad, kjøkken, spisesal og dagligstue. På ett av rommene ligger farfar og sover mens storfamilien er samlet rundt sengen. Barna tegner, de voksne prater. I de andre rommene foregår typiske sykehjemsaktiviteter: morgenstell, kaffeservering og småprat. En eldre dame vandrer geskjeftig rundt, en mann faller ut av sengen. En annen faller om på gulvet. Det simultane overblikket som fugleperspektivet tillater begrenses likevel noe av de støykansellerende hodetelefonene som, i Sigrun Merete Mongstads detaljrike lyddesign, suksessivt gir oss auditiv tilgang til ett og ett opptrinn. Slik styres oppmerksomheten vår dit den avgjørende handlingen foregår, i en tett og presist komponert dramaturgi.

Olav Myrtvedts virkelighetsnære scenografi viser oss sykehjemmets funksjonelle estetikk uten å fremstille det overdrevent sterilt. I andre scene forvandler skuespillerne med enkle grep den kommunale institusjonen til en hjemmekoselig, rotete leilighet hvor storfamilien er samlet til opprydningsdugnad hos mor. Her blir vi bedre kjent med Øyvinds tre søstre: Anna (Agnes Kittelsen), Eline (Julie Moe Sandø) og Selma (Maren Johanne Olufsen). Selma har en funksjonsnedsettelse som gjør at hensynet til hennes behov alltid har fått veie tyngst, skal vi tro familiehistorien slik den fremstilles av de nesten parodisk selvbevisste og velartikulerte søstrene hennes. Eline har med seg sønnen sin Wilmer (Wilmer Moe Sandø) og er sår fordi moren ikke har viet ham mer oppmerksomhet under besøket. Det er spesielt ille for Eline ønsker jo ikke å være en sånn som er bitter. Anna, på sin side, savner at moren spør om hvordan hun har det og om hun skal skilles. Åpent anklagende overfor moren, som forsvarer seg som best hun kan, er det tydelig at de to søstrene for lengst har et gjennomanalysert og avklart forhold til hva som har gått galt og hva slags behov de har hos henne nå for å kunne gå i null.

Den tause mannen De kan også fortelle at tapet av foreldrenes oppmerksomhet etter at den yngste søsteren ble født har gått verst utover broren. Han gir ikke uttrykk for dette selv, og fra vårt perspektiv kunne det tvert i mot virke som om Øyvind har kunnet skli gjennom uten de altfor store ofrene. Men det har ligget noe foruroligende og skurret under overflaten helt fra start i diskrepansen mellom den personlige og økonomiske krisen som er i ferd med å ramme ham og den tilforlatelige lettheten han utviser overfor omgivelsene. Når Ry Cooders vemodige tema fra Wim Wenders film Paris, Texas dukker opp i lydsporet, skjønner vi at dette umulig kan ende særlig godt.

Da blir også den kunstneriske begrunnelsen for å starte forestillingen med en lydvandring, hvor publikum får tilbringe en halvtime alene med Øyvind og Casper på øret, åpenbar. Langt fra å være et luftig formeksperiment, som Gå i større grad bar preg av, gir turen ned til havna oss et konsentrert innblikk i karakteren Øyvind og den vankelmodige sårbarheten som han skjuler så godt i lag med familien.

Bror gjør et sterkt og hjerteskjærende inntrykk. Mye av æren for det må tilskrives Goksøyr & Martens grundige og glimrende tekstarbeid, som har utmerket også tidligere deler av pentalogien. Ikke minst skyldes det noen svært rørende skuespillerprestasjoner. Oddgeir Thune spiller en nyanserik Øyvind som finstemt veksler mellom å vekke medfølelse, beundring, ømhet, forakt og skuffelse. Unge Casper Falck-Løvås imponerer i sin fremstilling av et forsiktig, diplomatisk navigerende skilsmissebarn. Goksøyr & Martens er ikke redde for sterke følelser og balanserer til tider hårfint på grensen mot det spekulative i sine valg av virkemidler for å vekke oss. Det lykkes de som regel ganske godt med.