Bare se, men helst ikke røre?

Hva skiller publikumsutvikling fra målgruppearbeid? Og hva handler egentlig formidling om? Når Dansens Hus’ velger å sette opp forestillingen Pust som matiné for foreldre og barn, prøves disse spørsmålene i praksis.

En god småbarnsforestilling tar inn over seg publikums skiftende og delte konsentrasjon og bruker de små barnas måte å sanse og erfare verden på, til å strukturere de kunstneriske valgene. Pust som matiné for foreldre og barn lykkes ikke med dette, men forsøket er likevel både interessant og takknemlig – det kaster lys over problemene som kan oppstå når institusjonen ikke kjenner det kunstneriske innholdet den skal formidle godt nok, eller verket ikke er tilstrekkelig henvendt mot publikummet det skal kommunisere med.

Pust er en forestilling som tematisk tar for seg pusten – som liv, vitalitet, kraft og driv. Den foregår både utenfor og inni en enorm ballong laget av fallskjermduk. Med denne duken, og to store vifter som blåser luft inn i den, lager Haugen Produksjoner mange ulike rom. Slik jeg ser det er disse rommene som skapes av duk og vifte, sammen med en tematikk som ingen levende skapning kan unngå å ha et forhold til – et potensielt godt utgangspunkt for å nå ut til både små og store publikummere. Likevel føler jeg at forestillingen ikke tar oss som familiepublikum på alvor. Hvorfor ble det slik?

Fra ytre til indre landskap Etter at vi har fått en liten ballong i hånden som vi selv kan blåse opp og er blitt vist inn til de forreste radene av amfiet, senkes lyset over hovedscenen. I åpningsbildet dekker den store duken gulvet som et teppe. Det rykker allerede nå i de små kroppene – et stort, åpent gulv er i seg selv fristende, og duken synes umiddelbart å invitere til lek – men mørket holder oss effektivt tilbake. Gradvis begynner luft å blåses inn i duken og forvandler den til et bølgende hav som to utøvere, en mann og en kvinne, beveger seg over, gjennom og til slutt forsvinner i. Over høyttaleranlegget forteller en kvinnestemme samtidig en naturhistorisk skapelsesberetning – om hvordan livet på kloden blir til og gradvis utvikler seg over millioner av år. Historien er vakkert fortalt, selv om den er blir vanskeligere og vanskeligere å følge jo mer barnet på fanget trekkes mot havet og duken der ute. Jeg lurer også på hvor denne åpningen skal føre oss, hvilke nye perspektiver på jorden som levende organisme dette vil gi, for selv om det er tiltalende og aktuelt, oppleves både teksten og bildene som skapes så kjent: Hvordan skal vi mennesker som kulturelle vesen forstå oss selv i denne romantiske fremstillingen av naturen uten å bli selvdestruktive?

Åpningssekvensen avsluttes i det viftenes styrke øker og duken blåses opp til en ballong eller et kjempetelt som publikum inviteres med inn i. Fra å være tilskuer til scenografien er vi i løpet av noen få sekunder omsluttet av den. Havet vi skuet utover er blitt til en hule i en isbre som vi befinner oss inni. Dette, å gi oss disse to motsatte perspektivene med det samme utgangspunktet, er det fineste grepet i hele forestillingen. Det er dessuten spennende både for voksne og barn å entre ballongrommet.

Men invitasjonen inn i et delt landskap stopper her. Det er utøverne som får utforske rommets muligheter, mens publikum fortsetter å være tilskuere. Dermed forflyttes min oppmerksomhet igjen til en forhandling mellom meg og barnet om hvor mye jeg skal gi slipp eller holde fast, og forestillingen reduseres (for meg) til et bakteppe for denne forhandlingen[1].

Når det er sagt, er det øyeblikk der både jeg og barnet sammen blir oppmerksomme på det som hender rundt oss. Det skjer blant annet når utøverne klatrer opp på utsiden av duken og lager nedsenkninger i teltet, eller tar tak i duken innenfra og med stor kraft manipulerer ballongen inn i nye former (som oppløses med en gang taket slippes eller glipper). Disse situasjonene er ikke bare spennende visuelt, men fungerer også som midlertidig tilfredstillelse av egen utforskningslyst for barna. De fordrer dessuten at publikum flytter på seg så utøverne får plass til å gjennomføre momentene. Lyssettingen, viftene og resten lydbildet gjør også sitt i arbeidet med å skape og endre rom og dermed også holde på oppmerksomheten vår, det skifter fra blågrått til dyprødt, fra stille til buldrende, fra stramt oppspent til slappere og tyngre.

De lange sekvensene av solodans og tekst fremført av Liv Hanne Haugen er vanskeligere å forholde seg til med et barn på fanget – de krever en emosjonell involvering fra min side som jeg i denne situasjonen ikke har overskudd til, og de går over hodet på småbarna i rommet. ”Jeg er ferdig”, sier barnet på fanget, der han vrir seg løs fra grepet mitt.

Familien som publikumsgruppe Såvidt jeg vet, er dette første gang Dansens Hus setter opp en ordinær forestilling (altså en forestilling laget for voksne) som matiné for foreldre og barn. I presentasjonen som holdes før publikum slipper inn på scenen, sammenlignes matineen med konseptet babykino. Jeg er i utgangspunktet positiv til at Dansens Hus prøver ut ulike former og formater. Samtidig opplever jeg at det ikke i stor nok grad har vært reflektert rundt hvordan akkurat dette stykket kommer til å fungere i møte med akkurat denne publikumsgruppen. Hva er det ved Pust som gjør den spesielt egnet som familiematiné?

Svaret er kanskje åpenbart, for dette er en relativt lys og lett forestilling i ordenes rette betydning; musikken er ikke altfor fremtredende og bråkete, bevegelsesmaterialet er ikke altfor dramatisk eller brutalt, lyset er ikke altfor dystert. Forestillingen har, som allerede nevnt, en fascinerende scenografi og et tilsynelatende allment og tilgjengelig budskap. Å invitere foreldre og barn på forestilling sammen er dessuten ikke noen ny idé, for eksempel har Sentralen et konsept som de kaller ”trilleforestilling”, og Black Box Teater viser i sitt siste sesongprogram en ny interesse for familien som publikumsgruppe. Reflekterer matineen på Dansens Hus et forsøk på å henge med i tiden, mer enn en oppriktig interesse for publikummet den henvender seg til?

Sammenligningen med babykino er forøvrig ikke spesielt god. På kino går filmen sin gang enten man opptrer forstyrrende ovenfor sine medpublikummere eller ikke – den forblir den samme med og uten babyer. Et levende kunstuttrykk realiseres derimot i møtet mellom utøvere og publikum. Hvis publikum er ukonsentrerte, vil forestillingens utøvere nødvendigvis bli påvirket av dette. Som det kommer frem av beskrivelsen over, er ikke Pust laget for et publikum med skiftende og delt konsentrasjon, et publikum som sanser og erfarer med hele kroppen, som trekker seg unna det skumle og springer mot det tiltalende, som legger seg ned på ryggen med lukkede øyne når de kjeder seg eller reiser seg forventningsfulle opp når et plutselig brudd inntreffer.

Matinévisningen av Pust understreker dermed viktigheten av at både kunstnere, utøvere, og formidlere er bevisste på og har kunnskap om den publikumsgruppen de henvender seg til. For det å tilrettelegge selve det kunstneriske innholdet og formatet til ulike publikumsgrupper, bygger på en radikalt annerledes tenkning enn det å arbeide med publikumsutvikling rundt produksjoner som allerede er lagt. Pust kunne nok vært utviklet for foreldre og barn som målgruppe, men det krever en omarbeiding av materialet, og ikke bare at en annen type publikum møter opp. Det å presentere en forestilling som i utgangspunktet er laget ”for voksne” som en forestilling ”for foreldre og barn” uten at innholdet tilpasses et familiepublikum, vitner om at Dansens Hus, tross sin satsning på de minste publikummerne[2], ikke fullt ut tar dem på alvor.

Fleksibilitet Hvis man ønsker å formidle en forestilling laget til voksne, til de aller minste barna, bør verket i hvert fall ha en viss fleksibilitet. Det må kunne ”ta imot” et spekter av individer med få (om noen) begreper om hva det å være publikum innebærer, og må kunne ta deres ulike reaksjoner og interesser på alvor. Denne fleksibiliteten er det dessverre overraskende lite av i Pust, selv om publikumsvertene er imøtekommende og forteller at vi kan bevege oss ut og inn av scenerommet og teltet som vi skulle ønske. Det blir tidlig klart at forestillingen kommer til å gå sin gang uansett om publikum følger med eller ikke. I løpet av det åtti minutter lange strekket, som for øvrig er i lengste laget for de små, gis det aldri noe ordentlig tid til å utforske rommet sammen med barna. Når publikum mot slutten av forestillingen endelig inviteres til å delta aktivt, er oppgavene såpass lite romslige at de virker mot sin hensikt. Istedenfor å kjenne på min egen pust, liggende på ryggen på gulvet som jeg inviteres til, bruker jeg energien min på å roe ned en treåring som ikke greier å relatere til det som blir gjort og helst bare vil springe og hausse opp de andre barna i rommet.

Når det er sagt, så er Liv Hanne Haugen, som den eneste danseutøveren i stykket (de andre styrer musikk og lyd og hjelper til med den praktiske avviklingen) kanskje den i hele prosjektet som er mest fleksibel. Som den robuste, gode og oppmerksomme utøveren hun er, takler hun å være i et møte med et publikum som ikke fyller sin tiltenkte rolle. Og selv om jeg ser at hun til tider må jobbe for å komme igjennom det strekket som på forhånd er innøvd og avtalt, blir hun aldri et offer for publikummets uoppmerksomhet – hennes forløp kan godt finne sted parallelt med alt det andre som foregår i rommet. ”Det lukter babyer her”, sier hun plutselig, i det hun setter seg andpusten ned etter en lengre dansesekvens. Vi blir sett, vi blir forstått, og det er godt, selv om det bare midlertidig bøter på følelsen av at ingen egentlig kommer tilfredsstilte ut av denne situasjonen.

Å sitte stille En av tekstene som forestillingen spinner rundt, tar for seg Haugens valg om å forlate Brüssel der hun bodde og arbeidet som danser, og reise hjem til Nord-Norge. I fortellingen er Haugen med på en workshop utenfor Brüssel der hun over et par uker jobber med å komme i kontakt med pusten sin igjen, og dette utløser denne livsomveltende beslutningen. Det kan virke som om nærheten til egen kropp, til egen pust, skapte et behov for å reise tilbake – kanskje både i konkret forstand til et hjemsted, men også til noe mer grunnleggende, et hjemsted i utvidet forstand, hjem til naturen.

I lys av dette, når jeg ser små barns uraffinerte og røffe behandling av en danseforestilling laget for voksne publikummere med relativt høy kulturell kapital, gir det meg en stikkende følelse. Er det dette vi skal utdanne fremtidens publikum til – å ikke være et forstyrrende element? Burde ikke en forestilling om pusten, om planeten som et levende vesen, i større grad invitere både voksne og barn inn i en erfaringsform som er mer lik barnets – en aktiv, nysgjerrig og impulsiv sansing som involverer hele kroppen?

[1] Jeg må her kommentere at jeg var tilstede på forestillingen med en utålmodig treåring – mens de fleste andre foreldrene var der med slumrende babyer knyttet fast på kroppen. Min reise gjennom forestillingen handlet altså i stor grad om å roe ned, og dermed i proporsjonalt mindre grad om egen kunsterfaring.

[2] Satsningen STOR kunst for små barn, der Danens Hus coproduserer tre nye forestillinger for de aller minste publikummerne, 0-3 åringene. Høsten 2017 kan dette publikummet se forestillinger av Dybwikdans og Ingri Fiksdal.