Ballmysteriet

Forestillingsnavn: Baller

Spillested: Trikkehallen på Kjelsås

Turné i regi av Den Kulturelle Skolesekken i Oslo i uke 41 og 42 Koreografi: Odd Johan Fritzøe

Dansere: Thomas Legreid Gundersen, Trond Andre Hansen, Mikkel Are Olsen og Chenno Tim

Musikk: Hild Tafjord

Kostymer og rekvisitter: Torhild Berg

Mine to nieser på 10 og 13 år går begge og danser. Det blir mest musikkvideoinspirert funk- og jazzkoreografi, men de får prøvd seg på litt andre stilarter også. Det er morsomt å se for en stolt onkel på sommer- og juleforestillingene.

Dessverre har de ingen gutter å danse sammen med. Guttene er samlet i egne klasser og der er det kun hiphop som gjelder.

I TV-programmet “Dansefeber” er det mest spennende å se hvordan utøvere fra en dansestil tilegner seg stilarter med helt andre utfordringer. Særlig sjarmerende er det å se en tøff breakdanser eller hiphoper i en rolig moderne koreografi. Programmet har betydning både for å skape interesse for dans generelt, og for økt forståelse og respekt for og mellom forskjellige stilarter.

Det var et slikt spennende møte mellom stilarter jeg håpet på da jeg reiste opp til Kjelsås. Jeg håpet også at gutta skulle få utfolde seg. Årsaken til disse forhåpningene var at jeg hadde lest at Baller var en forestilling med fire unge mannlige dansere; to breakdansere og to samtidsdansere, og at forestillingen særlig rettet seg mot unge gutter. Dette er den eneste forestillingen på CODA-festivalens CODAung program.

Et skummelt mysterium

Det er bare glimtvis mine forhåpninger imøtekommes. Mest av alt gir Baller meg assosiasjoner til min barndoms skumle barne-TV som “Pompel og Pilt” og “Romlingane”. Det skyldes både de ekle lydene i Hild Tafjords musikk og, ikke minst, de mystiske objektene til Torhild Berg. Det kan være de som har gitt forestillingen dens tittel. Den største er et digert egg, som danserne kanskje har kommet ut av, en er på størrelse med en stor gymball, og den tredje er liten nok til å bli kastet, men ligner ikke på en ball.

Det forblir dessverre et mysterium for meg hva som foregår mellom danserne, og mellom danserne og disse rekvisittene. Heldigvis hadde disse skumle mysteriene sine humoristiske åpninger. Det var flere av oss som håpet på flere slike, og ikke minst til at danserne hadde fått lov til å utfolde seg i kraftfull dans. Når det skjedde i forestillingen, men for sjelden, kom ikke minst breakdanserne til sin rett: Virtuositeten i god breakdans slutter aldri å imponere. Alle danserne har sin styrke i det kraftfulle. Chenno Tim har i tillegg en avvæpnende sjarme og glimt i øye som ofte gjør ham til forestillingens midtpunkt. Slik sett skulle man ønske at forestillingens tittel i større grad (og uten å bli ufin) hadde henspilt på det danserne har mellom bena.

Å beregne sitt publikum

I dette møtet mellom breakdans og samtidsdans blir breakdansen i verste fall slukt av samtidsdansen. I beste fall er ikke forholdet dem i mellom tilstrekkelig avklart. Det rimer med det siste at det også er svært uklart hva man ønsker å formidle med forestillingen.

Vi har sett hvor fint det kan gjøres på TV i “Dansefeber” med at man ikke gjør samtidsdansen mer mystisk enn den behøver å være. Med tanke på at Baller skal på skoleturné håper jeg at gutta får vise seg litt mer frem. Ellers frykter jeg at den rutinert samtidskoreografen Odd Johan Fritzøe har feilberegnet sitt publikum.