Årets høydepunkter 2024: Emil Bernhardt

Only Connect

Årets utgave av nyMusikks festival, Only Connect, var navnet til tross, ikke bare preget av forbindelser. Og det er positivt ment. Uten å bli sittende fast i dogmatiske påstander, men samtidig med en merkbar nerve i programmeringen, tilbød festivalen akkurat den mobiliseringen av refleksjonsmuskelen som festivaler for samtidsmusikk er på sitt beste. Med alt fra solo- til orkesterkonserter, kammer-, ensembleverk og musikkdramatikk, presenterte festivalen et kresent, men likevel ikke blankpolert utvalg av den myldrende aktiviteten som finner sted på samtidsmusikkscenen. At ikke alt umiddelbart treffer, er ingen tungtveiende kritikk, men heller et premiss. Festivalens evne til å skjerpe ørene og igangsette diskusjoner er minst like viktig.

Ludwig van Beethoven: Fiolinkonsert i D-dur, op. 61, Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem, op. 45 - Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigenten Edward Gardners på mange måter strålende periode som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester ble rundet av med en storslått avskjedskonsert under Festspillene i mai. Men allerede på en konsert i mai – med et særegent program bestående av Beethovens fiolinkonsert og Brahms’ «Ein deutsches Requeim» – kunne vi ane det løftet som Gardner har fått til i Bergen. Med sjeldent forløst eleganse, frigjort raffinement og båret oppe av et fortrolig tillitsforhold ledet han orkesteret på denne konserten, som også presenterte solisten Isabelle Faust, en av vår tids mest fascinerende fiolinister. Gardners etterfølger i Bergen skal få noen sko å fylle. Hornet er imidlertid et mer enn velholdt orkester.

Wiener Philharmoniker + Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Det hører til høydepunktene i en norsk musikkritikers arbeidsår å kunne besøke de europeiske hovedstedenes orkesterinstitusjoner, om ikke annet, så for å få satt erfaringene og grunnlaget i bevegelse: Hvordan står det nå egentlig til hos dem som nå engang setter standarden, og hvordan kommer våre hjemlige ressurser fra det i sammenligningen? Den naturlige pondusen til orkestrene i Wien og München er det vanskelig å komme forbi, samtidig kan man også tidvis fornemme utfordringen av en tyngende rutine. Slik kan man tidvis tenke at slike konserter gjør lite annet enn å sette mer dagligdagse erfaringer i perspektiv. Samtidig har konserter med utøvere på dette nivået, og i saler som virkelig gir den symfoniske musikken mening, like fullt en helt særegen, ja glødende verdi.