Alle skal med

Kulturminister Anniken Huitfeldt ønsker å skape en mer inkluderende kultursektor, der alle har like muligheter for å delta og utvikle sine skapende ressurser – uavhengig av bakgrunn eller funksjonsevne. Det er prisverdig, og i tråd med ambisjoner hun uttalte allerede ved sin tiltredelse, men statsråden vil nok erfare at den skuten er tung å snu. Ikke minst siden alt som foreslås i stortingsmeldingen skal dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

Undersøkelser viser en slående stabilitet i bruk av og tilgang på kulturtilbud. Stortingsmeldingen Anniken Huitfeldt la frem, spør om Kulturløftet, som har tilført denne sektoren noe slikt som fire milliarder kroner de siste årene, har gitt alle som ønsker det tilgang til kulturopplevelser. Det nærliggende svaret er nei; milliardene har i hovedsak bidratt til å sementere et vel innarbeidet bruksmønster.

Heller ikke Mangfoldsåret 2008 satte særlig varige spor hva angår inkludering og integrering, enten vi snakker om innvandrere eller mennesker med funksjonshemninger. Eurosentrisme og institusjonell rasisme er fortsatt et reelt problem. Men problematisk er også den innebygde spenningen mellom to ulike minoritetspolitiske krav – likeverd og særegenhet. Jeg er redd for at mange stadig opplever Kulturen som en verden de er ekskludert fra.

Vi er et godt stykke unna at kultursektoren speiler mangfoldet i landet, eller at alle har reell anledning til å delta i og sette sitt preg på kulturlivet. Saktens kommer nye stemmer frem i kunst- og kulturlivet, men det skyldes snarere et naturlig generasjonsskifte enn at hittil marginaliserte eller ekskluderte grupper slipper til.

Kulturministeren tenker seg innsats på fire områder:

1. INKLUDERINGSARBEID skal være en integrert og synlig del av strategi- og programtenkning, personalpolitikk og publikumsarbeid i alle kulturvirksomheter som mottar statsstøtte. Målet er å trekke til seg nye publikums/brukergrupper og gi åpning for nye stemmer. De statsstøttede kulturinstitusjonene skal være sentrale drivkrefter, og departementet vil sørge for en systematisk oppfølging av deres innsats for inkludering og mangfold. Regjeringen vil bl.a. støtte samarbeidsprosjekt mellom institusjoner og frivillig sektor/frie grupper, sikre at minoriteter blir bedre representert i kultursektorens styringsorgan og etablere en aspirantordning.

2. FYSISKE OG ØKONOMISKE barrierer for deltakelse skal senkes. Regjeringen har en visjon om at samfunnet skal være universelt utformet innen 2025; det blir i tilfelle et viktig skritt i retning økt tilgjengelighet. En mye større utfordring er likevel det faktum at 30 prosent av Norges befolkning har problem med å forstå og/eller lese en vanlig sakprosatekst. På det feltet foreslås ikke nye tiltak, bare å gjøre eksisterende tilbud om lydbøker osv. bedre kjent. I tillegg skal synstolking av norsk film på kino og DVD utredes. Møre og Romsdal fylkeskommune har innført et «opplevelseskort» beregnet på barn og unge i familier med svært lav inntekt. Dette vil departementet gjøre til et nasjonalt pilotprosjekt.

3. DET FASTE TILBUDET i kulturinstitusjonene skal i større grad suppleres med oppsøkende virksomhet, turneer, særlige formidlingsordninger og nye måter å formidle på. Gjennom Internett og multimediale teknologier er det mulig å skape nye kunstneriske uttrykk og opplevelser, gi utvidet tilgang til kunst og kultur, formidle innhold på nye måter, etablere nye møteplasser og legge til rette for dialog med publikum. Den kulturelle nistepakken skal gi folk et profesjonelt kunst- og kulturtilbud gjennom arbeidsplassen, og bidra til innsatsen for et inkluderende arbeidsliv. En prøveordning med kulturskoletilbud på barnetrinnet i noen kommuner og tilpasning av Den kulturelle skolesekken for elever med nedsatt funksjonsevne, er også blant forslagene.

4. DET VIL BLI lagt til rette for økt samarbeid mellom profesjonelle kunst- og kulturinstitusjoner og frivillig sektor. Her er bibliotekene tiltenkt en sentral rolle. Disse står i en særstilling som demokratisk møtested i lokalsamfunnet, men bare halve befolkningen benytter biblioteket – så mye kan gjøres. Også kulturlivets knutepunktinstitusjoner vil bli pålagt å samarbeide tettere med frivillig sektor.

Medingen inneholder mange gode inkluderingstanker, som peker tilbake til «den nye kulturpolitikken» på 1970-tallet, men siden kom mer og mer i bakleksen. Den er en blanding av instrumentell og ideell kulturtenkning. Jeg er imidlertid usikker på om de tiltak og strategier meldingen legger opp til, vil bringe kulturlivets vanegjengeri ut av sitt faste mønster. Riktig nok trekker stortingsmeldingen frem en rekke eksempler på at enkeltinstitusjoner med suksess har klart å nå ut til nye publikums- eller deltakergrupper. Men derfra til å få innpodet disse tankene og strategiene på bred basis i til dels konservative kulturinstitusjoner, er ganske krevende.

Styrking av den såkalte styringsdialogen mellom departementet og de statsstøttede kulturinstitusjonene – bla. a. om bevilgninger – er nok ment å være statsrådens ris bak speilet.

At noen av dem Huitfeldt vil ha i tale kanskje ikke ønsker, finner seg til rette med eller heller vil ha alternativer til eksisterende tilbud, reflekterer meldingen i liten grad over – ut over å kreve at virksomhetene skal speile mangfoldet i samfunnet. Man kan likevel få inntrykk av at her er malen lagt, nå gjelder det bare å presse/lokke flest mulig mennesker inn i støpeformen.

Denne kommentaren sto først på trykk i Bergens Tidende og er gjengitt med tillatelse.