Å se seg blind

Hvordan forholde seg til pressede intimgrenser som skuespiller, partner og samfunnsengasjert menneske?

Halvt selvbiografisk og halvt fiksjon springer SE ut fra Nina Ossavys egen intime erfaring med manuset til Eskil Vogts mye omtalte film Blind. Teksten oppleves også slik; som en sterkt personlig, følelses-styrt og hjernevrengende reaksjon til et manus uforvarende lagt i hendene på Nina, etter at partner og samarbeidspartner Marius Kolbenstvedt fikk rollen som den pornofikserte, skjerm-runkende Einar i filmen. Nina måtte reagere. Eller avreagere. Kroppen kunne ikke annet.

SE tangerer delvis både Blinds handling og metaplan, men er skrevet som et uavhengig verk. Manusets dramaturgiske utgangspunkt er for spesifikt rettet mot én av Blinds pornografisk sexscener – med Einar (Marius Kolbenstvedt) i hovedrollen – til at stykket kan leses som en generell kritikk av Vogts bruk av porno for å forklare den blinde hovedkarakteren Ingrids ensomhet. SE fremstår heller som en reaksjon på den fysiske og psykiske prøvelsen som ligger i å måtte forholde seg nært og personlig til bruken av sex i film; til kravet om å tøye egne intimgrenser; til et seksualisert samfunn og til muligheten for å forstå, og være bekvem med, egen moralsk indignasjon. Den handler også – og med parallell til Blinds Ingrid – om å skrive seg inn i, og gjennom, sin egen krise: Tekst som overdrivelse, overskridelse og terapi.

Scenen som får manusets Astrid til å se rødt, og siden svart, viser karakteren Einar i usensurert seksuell utfoldelse: Einar som runker til stereotyp hardporno; som beveger seg rundt en medspiller med erigert penis, og som deretter har sex med medspilleren. «(…) Jeg kommer ikke til å klare å ha sex med deg om du gjør dette. Dette er jo som porno … når det er på ekte, er det porno», sier Astrid. «Det er ikke porno», svarer Andreas tafatt. Astrids voice spinner senere videre uten sparringspartner: «Det skremmer meg så at han uten refleksjon vil være med i en film med så mye og grov sex. Ser han ikke at hele samfunnet er gjennomseksualisert …rått og jævlig… Hvorfor snakker ingen om sex som en del av noe hellig i kjærligheten?» Astrid og Andreas blir senere enige om å bruke penisprotese under innspillingen. En symbolsk beskyttelse, men likevel. Scenen blir senere spilt inn – den må spilles inn – men utelates i den endelige klippen. Sånn er det å være skuespiller, vil noen si. Må det være sånn å være skuespiller? spør Astrid/Nina.

Fra denne første oppvasken driver Astrid målrettet, men ustrukturert, bort fra Andreas, barna og seg selv. Sexscenen er katalysatoren, men det er kjærestens forsøk på å hemmeligholde manuset og scenenes grove detaljer – det å ikke anse intimgrenser som et fellesanliggende – som lar det åpenbare ubehaget bli til en dyptpløyende krise.

Reaksjonen handler like mye om Astrids fortid: En dypt religiøs og sekterisk oppvekst med fravendte, fanatiske foreldre uten evne til å elske; en voksen kvinne med manglende evne til å elske seg selv og til å bli elsket. Arvesynd og skam i tykke avleiringer. En kvinnes behov for å bli sett og snakket med, og en kjæreste som speiler foreldrenes tause avmakt. På sidelinjen finner vi også et umake par brødre, en omsorgsfull venninne, en venn og prosjektmedarbeider, en psykolog og en halvt dement mor som tar tragikomisk lett på innrømmelsen over å ha satt datteren på barnehjem en liten periode – en liten tur – da hun var liten.

Der Eskil Vogt portretterer Ingrids blindhet og ensomhet som en stilisert, amnesipreget og på mange måter kollektiv krisetilstand, forsøker Nina Ossavy å gå ufiltrert inn i de personlige følelsene; i det skambelagte og det trivielle. «SE er et forsøk på å beskrive en helt reell krise,» sier hun, og ønsker å vise hvordan en dramatisk hendelse omfatter flere enn en selv; samliv og samtid; fortid og nåtid. Ossavy har også villet vise en handlende kvinne. Det gjør hun.

Uten blygsel og sensur portretterer Nina Ossavy sin halvt selvbiografiske tvillingsøster Astrid. De basale, kvalme magefølelsene får fritt spillerom – «Herregud Andreas .. skal du stå med stiv pikk ved siden av en annen kvinne». Det gjør også den selvransakende angsten og tvilen: «Jeg skammer meg over å være så prippen og moralsk».

SE kunne ha blitt til et sint og uforsonlig stykke – «forsmådd kvinne sint på umælende mann» – men fremstår på papiret som gjennomtenkt, jordnært og empatisk. Sekvensene der Astrids terapeutiske skriveprosjekt blør inn i den virkelige handlingen flyter også fint; voldsomt på kanten til det unødvendig brutale. Igjen med parallell til Blinds Ingrid, men ikke over kanten. Bare noen få scener lener mot det klisjéfylt enkle, som når den fåmælte Andreas under en kjærlig massasje sier: «Noen ganger er det lettere for meg å snakke med hendene (…) Når jeg snakker med hendene … så kan du ikke misforstå.». Men, klisjéfylt og naivt føles det likevel ikke all den tiden Nina Ossavy ikke bare skriver om ekte forhold, men formidler forholdene med en uforstilt nærhet; fritt for «flink» og distanseskapende dialog.

Forhåpentligvis får manuset en trygg reise fra tekst til spillefilm og teaterstykke. Med Nina selv i hovedrollen – som under lesningen – kan SE bli severdig i ferdig form; ektefølt, basalt og troverdig.