Å leve som heks

Hva slags forventninger kommer man med til en teaterkonsert med tittelen Witch Club Satan, i programmet beskrevet som «en nyfeministisk svartmetallforestilling i fire akter – et musikalsk, dramatisk ritual med ukjent virkning»? Det kommer antakelig an på hvor man kommer fra. Selv har jeg langt større kjennskap til hekser og teater enn til svartmetall, så jeg så for meg en heksesabbat i ånden etter nylig avdøde Hermann Nitsch sitt Orgien Mysterien Theater med dyreblod, nakenhet og offerritualer. Forventningene mine ble til dels innfridd – både blod og nakenhet var i fokus underveis – men fra mitt utgangspunkt som scenekunstkritiker fremsto forestillingen som så mye mer konsert enn teater. Der og da opplevde jeg min noe mangelfulle erfaring med musikksjangeren svartmetall som en uoverstigelig vegg av uvitenhet.

Be loud Scenografien, av Mari Kamsvaag, er sparsommelig: et par dyrekranier tilfeldig slengt på gulvet, polerte greiner av tre som kamuflerer mikrofonstativene samt noen skulpturelle sol- og månesymboler i tre og metall. Bak scenen er det spent opp en duk hvor vi til å begynne med ser en tegning av en heks, utformet rundt bokstaven W på en måte som kan gi assosiasjoner til ild, trær og eggledere. Senere projiseres video på duken: Først et abstrakt bevegelig bilde som kan minne om et skoglandskap med kjuker og lysende små fugler som flyr ut og inn.

«Is there a thought you are afraid of?», spør en av de tre heksene på scenen. «Think that thought.» «This is the mission: To expand. To be more. To be more woman.» Det viser seg nemlig at heller ikke de tre kvinnene på scenen kunne så mye om svartmetall før de bestemte seg for å starte et band og lære seg å spille for temmelig nøyaktig trekvart år siden, i desember 2021. I sommer utga de singelen Hysteria, som de i lanseringsintervjuet med Ballade kalte «en hyllest til den kvinnelige aggresjonen» og en motvekt mot svartmetallens gubbevelde. Som mentor og åndelig veileder har de hatt med seg selveste Jørn Stubberud, også kjent som Necrobutcher, fra Mayhem. Johanna Holt Kleive, som spiller trommer, har fått intensivundervisning av faren sin, jazztrommis Audun Kleive.

Under konserten referer de til sin venn og samarbeidspartner Nikan Khosravi fra metalbandet Confess, som ble dømt til 12 års fengsel og 74 piskeslag for musikken sin i Iran: «(H)is words were an operative weapon, making the whole fucking Iranian government shake.» Moralen er: «Be loud bitches! Tis time to bark! Nikan is still singing!»

At siste nytt fra Iran disse dagene er at en 22 år gammel kvinne skal ha blitt drept av politiet fordi hun viste for mye hår, burde være grunn nok til å kjenne på et glødende raseri og en opprørstrang mot systemene som fremdeles undertrykker kvinner verden over. Den feministiske kraften i dette prosjektet ligger likevel vel så mye i eksempelet trioen setter ved å gjøre krav på og tilegne seg en utpreget mannsdominert arena på en så fryktløs, suveren og samtidig respektfull måte.

De behersker også sjangeren imponerende godt. I ettersnakken etter torsdagens opptreden får de ubetinget ros av Ultimapublikummet for håndteringen av særlig trommer og vokal. Det er et insisterende driv gjennom konserten med vekslende høy skriking og gutturale brøl som har en overraskende fengslende virkning. Mest nærliggende ville det være å la seg oppsluke og rives med: fra min analytiske kritikerposisjon oppe i amfiet innser jeg at det er der fremme, foran scenen at det skjer.

Et gjentagende problem, som ikke nødvendigvis skyldes min plassering, er at jeg ikke alltid er i stand til å tyde ordene som skrikes eller brøles, noe som gjør det vanskelig å følge tett med på handling og dramaturgi. For teaterperspektivet spiller ordene en viktig meningsbærende rolle i tillegg til at poesien byr på flere slående og originale bilder med performativ kraft i seg selv. Det er derfor urimelig synd når ordene drukner i lyd. En løsning kunne vært å simultanprojisere brokker av teksten opp på bakveggen, akkurat nok til at publikum fikk med seg essensen. Det tror jeg ville gitt en rikere teateropplevelse uten å bryte med det sjangertypiske lydbildet.

Luft, Vann, Ild, Jord Seremonien åpner med at en kappekledd skikkelse – Døden selv? – kommer inn på scenen, svingende på et røkelseskar. En del av publikum som står nede i salen ser ut til å trekkes mot skikkelsen der hun beveger seg foran dem. Fra mitt sete oppe i amfiet fremstår de som en underlig viljeløs masse der de kollektivt trekkes mot røyken, som om de allerede er litt forhekset. Røkelse forbindes i moderne heksetro med elementet luft, og i løpet av seremonien er vi innom alle de fire elementene: Luft, vann, ild og jord.

Kostymene, ved Mari Kamsvaag og Anne Kari Spjelkavik, spenner fra de teatrale klisjeene man gjerne assosierer med svartmetall til mer originale og visuelt interessante hekserepresentasjoner, som i sabbaten avslutningsvis. De tre på scenen er først kledd i svarte kapper med hette og slør, før de kvitter seg med kappen og gjenoppstår som sexy Halloweenheks slash vampyr. De synger om jord og blod, om råtnende kjøtt og lukten av lik. Om blomster og ugress, vener og røtter. På videoen vises kravlende mark i jord. Senere, et foruroligende bevegelig bilde av noe som sys i, er det stoff, eller kjøtt og hud?

Vi får høre om den selvlysende vannjenta som, når hun blir utsatt for vannprøven som skal avgjøre om hun er heks og må brennes eller ikke, velger å kutte sikkerhetsrepet og i stedet overgi seg til dypet. Det er umulig å høre om en selvlysende vannjente og ikke assosiere det med figurteaterkompaniet Wakka Wakkas udødelige glassmanetjente fra klimadystopien The Immortal Jellyfish Girl (2022), så jeg visualiserer henne inn i historien. Det virker helt naturlig.

Så er vi over i naturmystikken igjen: Videoen viser små, søte geitekillinger som jeg antar skal vise til dyreoffer og muligens til sabbatsgeita Bafomet. Vi hører en tromme i bakgrunnen. Videoduken er byttet ut med et plastforheng nedsprøytet med blod, og bak plasten kan vi skimte tre nesten nakne hekser som dekker seg bak langt, svart hår. De har blod rennende fra munnvikene.

I siste del er det heksesabbat, kvinnene er kledd i lange hvite skjørt og har hvite masker. De leder oss gjennom ritualet før de kaster maskene, og seg selv ut i publikumshavet. Snubler litt rundt, til enkeltes skrekk og andres fryd. Etter siste låt ser jeg noen av de fremste publikummerne begeistret vise djeveltegnet. Så har det nok slått an også i den innerste kretsen, hos kjennerne.

Bakgrunnen for prosjektet var visstnok et behov for å komme til live igjen etter de to koronaårenes bedøvende og passiviserende effekt. Gjennom svartmetallens iscenesettelser av råskap og brutalitet ville de underlegge seg musikken og teatrets transformative kraft, og bli hekser. Det kunne fort endt i dilettantisme. Ved å gjennomføre prosjektet med dedikasjon og alvor fremstår de i stedet som levende bevis på hva som er mulig å få til bare man legger sjela si i det. Det er både imponerende og inspirerende, ikke minst i et feministisk perspektiv.