Å leke med makt

En drøy uke etter at jeg så Tiago Rodrigues sin forestilling på Black Box teater i Oslo, kan jeg (ironisk nok) ikke huske en eneste strofe fra Shakespeares 30. sonett. Når en dobbelttime med pugging av denne teksten kan gi såpass labre resultater, er det lett å bli kritisk til valg av læringsmetode. By Heart inviterer til dialog, men er så låst i sin egen gjennomføring, at den glemmer å lytte til samtalen som oppstår.

Publikum som medspiller På scenen står 10 tomme stoler. Tiago ønsker velkommen og presenterer forestillingens første premiss: den begynner ikke før hver eneste stol på scenen er inntatt av frivillige fra publikum. To jenter reiser seg. Jeg venter. På scenen står en avslappet fyr fast ved det han sa. Det rekker heldigvis ikke å bli pinlig før alle stolene er fylt. Jeg puster lettet ut, lener meg tilbake og lar meg sjarmere av Tiagos allminnelighet og selvironi.

Tallet 10 er ikke tilfeldig. Tiago siterer sin helt, litteraturprofessor George Steiner, når han sier at dersom 10 mennesker lærer seg et dikt utenat, er det ingenting hverken KGB, CIA eller Gestapo kan gjøre med det. “It will survive!” Og som for å bevise verden at det virker, har Tiago nå i flere år reist fra by til by og samlet mennesker til å dele opplevelsen av det å lære seg og dele en tekst i fellesskap. Forestillingens andre premiss vil kreve mer av publikum. Den er nemlig ikke over før alle på scenen har lært seg sin del av teksten og sammen fremført Shakespeares 30. sonett i sin helhet.

When to the sessions of sweet silent thought

I summon up remembrance of things past,

I sigh the lack of many a thing I sought,

And with old woes new wail my dear time’s waste:

Og slik fortsetter det. 14 linjer med shakespearsk engelsk virker overkommelig. Tiago pugger tekst med publikummerne på scenen, og det overrasker meg at jeg ikke kjedes av å se på mennesker som øver på Shakespeare-vers. Budskapet i By Heart er vakkert og viktig, og det snakker med folkets stemme. Tiago forteller om personer (ekte såvel som fiktive) som har trosset og seiret over alt fra totalitære stater til et falmende syn, nettopp ved å lære seg tekster utenat. Minnet ditt kan ikke fengsles, brennes eller sensureres, og denne makten kan heller ingen ta fra deg.

Vi leies gjennom en i utgangspunktet krevende tekst, og ved hjelp av anekdoter føler jeg nesten at jeg får grepet om en av Shakespeares mange tunge- og tanketvistere. Vi snakker sammen, Tiago, resten av publikum og jeg. Slik oppleves det i alle fall, der jeg sitter trygt plassert midt i salen. Tiago himler med øynene når noen glemmer strofen sin på scenen. Vi humrer. Og vi ler når Tiago spøker med denne potensielt tørre forestillingen. Det er denne dialogen som gir meg opplevelsen av at alt skjer her og nå — og at jeg og resten av publikum får være med på å forme det som skal utspille seg på scenen i kveld.

Fortsett rett frem! Andre halvdel av By Heart blir tyngre. Tungt fordi Shakespeare er krevende, tungt fordi den bare fortsetter, men spesielt tungt fordi jeg nå innser at forestillingen skal nøyaktig dit den har sagt at den har skullet hele tiden. Tiago leier oss videre i samme stil og i samme tempo, strofe for strofe, stol for stol. Det er tydelig at forestillingens andre premiss holdes like hellig som det første.

Jeg synker dypere ned i setet mitt, og lar det holde på. Illusjonen om at dette skjer her og nå, og at det noe jeg og resten av tilskuerne er med på å forme, begynner å slå sprekker. I takt med puggingen, innser jeg at jeg egentlig ikke har noe jeg skulle ha sagt for hverken retning, innhold eller endestasjon. Uansett hva som måtte oppstå i denne unike sammensetningen av publikummere både i sal og på scene, står dramaturgien likevel fast. Vi er invitert med på et eksperiment, der utfallet allerede er bestemt. Ble jeg lurt til å tro at det var ekte? Normalt ville jeg latt det gå. Normalt ville jeg ikke forventet å ha noe å si, men akkurat denne kvelden plager det meg. Opplevelsen vi skulle ta del i sammen, viser seg å være planlagt til hver minste detalj. Jeg gledet meg over å ha blitt invitert til å delta, og blir likeledes skuffet når jeg innser at invitasjonen var tom.

Samtidig, og antakelig vis som en nødvendig konsekvens av dette, begynner samtalen som først virket spontan og oppriktig å lukte av gjentakelse. Tiago fortsetter og vitse, men forventer samtidig respons. Kommentarene høres innøvde ut, og det skinner snart i gjennom at forestillingen har vært spilt før. Heller enn å fylle meg med optimisme og tro på menneskeheten, blir jeg sittende å kjenne på en voksende følelse avmakt mens jeg utålmodig venter på at den 30. sonaten skal bli fremført i sin helhet en gang for alle.

Når svaret er gitt Tiago la selv listen høyt da han åpnet for dialog og inviterte tilskuerne med i denne forestillingen, men han innfrir ikke forventningene som følger med en slik invitasjon. Forestillingen leker med en krevende form som tøyer og utfordrer publikumskonvensjoner, men heller enn å bruke mulighetene som ligger i et aktivt publikum, passiviserer den både de som reiste seg og de som ble sittende på den trygge siden av scenekanten. By Heart er en forestilling som hedrer vår evne til å lære noe utenat, og den potensielle makten som ligger i å gjøre nettop det. Da er det synd at budskapet som vitner om vilje og handlekraft, drukner i flauhet over å ha latt seg lure til å tro på sin egen evne til påvirke. Dessverre er det jeg husker best fra By Heart en stigende følelse av avmakt, og skuffelsen da jeg innser at hele eksperimentet er bestemt på forhånd. Uansett om jeg hadde reist meg eller blitt sittende, så hadde forestillingens endestasjon vært den samme som den alltid er — hvor enn i verden den måtte spille.

—