Ønsker en mer konstruktiv diskusjon

Det er flott at Scenekunst.no tematiserer jazzdansen og Oslo Danse Ensemble i sin artikkel, og Danseinformasjonen er også takknemlig for at Scenekunst.no løfter opp denne diskusjonen fra de delvis lukkede Facebook-rom til en bredere offentlighet.

Diskusjonen har tydelig vist at Merete Lingjærde med flere ønsker seg en annen bok enn den vi har gitt ut. Som vi allerede har sagt var aldri intensjonen for antologien, Bevegelser – Norsk dansekunst i 20 år, at den skulle være et utfyllende historieverk, og det kommer klart frem i antologiens innledning. Vi har ønsket å gi innsikt, men ingen komplett oversikt.

Fastlåst diskusjon? Diskusjonen som har foregått i sosiale medier den siste uka fører ingen steder. Her og i andre medier har Lingjærde gjentatt poengene om at ODE bevisst er utelatt og at undertittelen er misvisende. ODE er ikke bevisst utelatt fra vår side. Det at undertittelen kan misforstås, har vi tatt selvkritikk på fra dag én. Når Lingjærde påstår at utelatelsen skyldes en negativ holdning til jazzdans eller ODE, og at dette er en bevisst handling, er det vanskelig å ha en konstruktiv diskusjon. Det er ikke riktig, og det har vi påpekt mange ganger. Både Danseinformasjonen og jeg som redaktør anser ODE og andre profesjonelle aktører innen jazzdans som dansekunst. Det er viktig å få frem at det i denne antologien er mange dansekunstnere, kompanier og sjangre som er mindre representert, eller ikke nevnt i det hele tatt, enn de ville vært i en kronologisk historiebok. Dette må absolutt ikke leses som en nedvurdering eller bevisst utelatelse av de det gjelder, ei heller som et uttrykk for at vi ikke anser det de holder på med som dansekunst.

At det finnes kritiske holdninger til kulturuttrykk som blir populære, er universelt for alle kunstfelt. Poenget i denne sammenhengen er at disse holdningene ikke gjenspeiler seg i Danseinformasjonens eller redaktørens holdninger.

En tematisert artikkelsamling vil alltid ha mangler, slik også anmeldelsen i Dagsavisen 14. desember, ”Mennesketidas myke museum”, tydeliggjør. Samtidig er det viktig for oss at denne boka har mange interessante artikler som gir innsikt i hvordan dansekunstfeltet har utviklet seg de siste 20 årene, og som forhåpentligvis kan gi mange konstruktive diskusjoner om dansekunsten i Norge. Det er synd at Lingjærde, med utgangspunkt i hennes posisjon i dansefeltet, ikke kan se verdien av boka i sin helhet.

Sitat uten kontekst Når det gjelder sitatet som Lingjærde nevner, blant annet i intervjuet på Scenekunst.no, er det tatt ut av sin sammenheng. Jeg vil anbefale folk å lese artikkelen i sin helhet, og gjerne også boka, før man kommenterer enkelte setninger. Den omtalte artikkelen handler om en tydelig profesjonsendring som har skjedd i dansefeltet de siste tjue årene, hvor man har beveget seg fra at koreografen satte det meste av materialet, til at danserne er aktive medskapende i prosessen. Det kommer klart frem i den neste setningen i artikkelen at dette også var en vanlig arbeidsmåte innen samtidsdansen:

”Bech-Hanssen starta som jazz- og showdansar med Oslo Danse Ensemble og i Stockholm. I jazzdansen var og er det framleis heilt vanleg at ein som dansar skal lære seg trinn og gjengi trinn og kombinasjonar som koreografen alt har utvikla. Dette var også en arbeidsmetode ho gjorde med Kreutzerkompani i starten, og i alle produksjonane ho har gjort med Dansdesign over 10 år.”

Dersom dette er en nedvurdering av ODE, er det også en nedvurdering av Dansdesign og Kreutzerkompani. Jeg leser det derimot som en interessant observasjon av hvordan den kreative prosessen har endret seg i løpet av denne perioden.

I ettertid ser jeg, som redaktør, at første del av sitatet kunne vært formulert annerledes, men det viser altså til at Bech-Hanssen var jazzdanser i ODE og showdanser i Stockholm. Hverken artikkelforfatter, nevnte dansekunstner eller redaktør har ment show i relasjon til ODE, men altså til tiden i Stockholm.

Fastsatt bevegelsesmateriale I denne sammenhengen forstår jeg det som at ordene trinn og kombinasjoner viser til et på forhånd fastsatt koreografisk materiale. Jeg opplever i høyeste grad at det er Lingjærde som nedvurderer det å lære seg trinn, og det er hun som bruker ordet kopister. Mener hun da også at danserne i Nasjonalballetten eller danserne som jobber i musikaler er kopister?

Mange dansekunstnere arbeider med fastsatt bevegelsesmateriale, uten at det er det minste negativt. Tvert i mot vil det for mange være mer utfordrende å gjengi trinn eller bevegelser man ikke selv har skapt. Uavhengig av om danseren lærer seg materiale som er satt på forhånd eller er medskapende i utviklingen av bevegelsesmaterialet, må man like fullt fortolke og formidle bevegelsene. Det er ingen som har påstått noe annet, og jeg som redaktør vurderer ikke sitatet som en nedvurdering av det å lære seg trinn eller en nedvurdering av ODE. Vi anerkjenner selvfølgelig alle arbeidsformer, og ser at også koreografer i jazzdansen jobber medskapende.

Teori Lingjærde setter fysisk virtuositet opp mot teori, og hun har tidligere påpekt at det er flere fra den teoretiske delen av dansemiljøet som har bidratt til boka. Dette er helt naturlig, da denne retningen ønsker å utvikle kritisk refleksjon rundt dansekunsten. Som det står i forordet til Bevegelser, ønsket Danseinformasjonen en bok som på kritisk vis kunne diskutere dansekunsten. Jeg skulle gjerne ønske at det kom flere analytiske skribentstemmer om og fra jazzdansen. Det er også et poeng at Lingjærde, som dosent og prorektor på Kunsthøgskolen i Oslo, har en unik posisjon til å legge til rette for en større teoretisk kunnskapsutvikling om jazzdansen i Norge.