I MomA av Goksøyr og Martens spilles det ut en lang smertefull rekke av misforståelser med en nesten thrilleraktig kvalitet.

Trøndelag Teaters iscenesettelse av De utålmodige av hjertet har blitt en intim og stram forestilling med flere glimt av humor.

I Panser blir rumpehullet en subversiv agent, noe som er både bra og dårlig.

Oslo-filharmoniens «Trillekonsert» sikter først og fremst på foreldrene, men treffer barna best.

Persistent Disequilibrium er en audiovisuell meditasjon om endring. Forestillingen maner frem en eksistensiell stemning, men noen justeringer burde vært gjort i møte med publikum.

Edward Albees klassiker Hvem er redd for Virginia Woolf? er godt spilt og vel verdt å få med seg, men scenerommet hindrer forestillingen fra å bli en fulltreffer.

E16 Dødsvegen er en revy med mye scenisk overskudd, men de store overraskelsene uteblir

Alle mine sønner ved Nationaltheatret tar teksten alvorlig, men hadde trengt en strammere spenningskurve.

Store forventninger innfris når Kjersti Horn setter opp Jon Fosses Einkvan – en intens utforskning av spenningen mellom nærvær og fravær.

Selv om det voldsomme uteble, gav Mäkelä og Oslo-filharmonien plass til klanglig utfoldelse i Sjostakovitsjs krigssymfoni, med et solid grep om formen.

Noe går tapt på veien når Dødsdansen ved Den Nationale Scene maksimerer stykkets komiske potensial.

Festivalen «Only Connect», i regi av nyMusikk, viser med sober bevegelse noe av det som rører seg i dagens samtidsmusikk.

Tigerstadsteatrets forestilling Dragen er godt teater for barn, men originalmaterialet står litt i veien for en virkelig god fortelling.

I tjue år har Multiplié dansefestival jobbet for å gjøre dansefeltet mer inkluderende. Festivalen lykkes på mange måter, men må passe seg for ikke å støte bort publikum.

Hva om livet bare er et dataspill som kan omstartes et uendelig antall ganger?

Nationaltheatrets oppsetning av Og verden forsvinner med meg er blitt en statisk oppringning fra graven.

Stormen – Forteljinga om Miranda og Ferdinand viser Operaens barnekor fra sin aller beste side, men dramaturgien i verket kunne med fordel vært strammere.

Gjennom å skape sine egne kunstneriske rammer har Der det finst fuglar på Trøndelag Teater blitt en vellykket iscenesettelse av romanen den er basert på.

Ghosting er en både nær og fjern reise i dødsangst og dødslengsel.

Når regissør Maria Drangeid lager teater av Lars von Triers Melancholia, går hun langt i forsøket på å frigjøre seg fra originalmaterialet, men det er uklart hva hun vil med prosjektet.