Sjarmerende og tamt

Til tross for at det er kort tid siden Thomas Bye tiltrådte som ny teatersjef ved Det Vestnorske Teateret har han allerede rukket å sette sitt preg på repertoaret. Den nyskrevne forestillingen POLITI!, som hadde premiere ved teatret tidligere denne våren og handlet om politivoldssaken i Bergen, vitnet om et ønske om å løfte fram historier med tilknytning til Bergen og Vestlandet. Når Det Vestnorske Teateret nå setter opp forestillingen E16 Dødsvegen, er det nærliggende å se det som et uttrykk for den samme tendensen. Teatret selv kaller E16 Dødsvegen for «ein rasande revy!». Som tittelen tilsier er det altså intet mindre enn en nyskrevet revy om E16, den ras- og ulykkesutsatte europaveien mellom Bergen og Voss, som også går under tilnavnet «dødsveien».

På «dødsveien»

Da jeg først hørte at Det Vestnorske Teateret skulle lage en forestilling om dødsveien, syntes jeg det var rart. Samtidig tenkte jeg at ingenting kan være mer naturlig og selvfølgelig enn det i Bergen, en by som tross alt er opphavet til det kjente utsagnet «eg e'kje fra Norge, eg e fra Bergen». Dessuten presenterte samferdselsminister Jon-Ivar Nygård og fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth den nye nasjonale transportplanen (NTP) for perioden 2025–2036 den 22.mars i år. Der kom det frem at regjeringen satser på å bygge ny E16 og at hele 38,9 milliarder kroner er satt av til prosjektet. Slik sett fremstår det som perfekt timing å lansere en forestilling som E16 Dødsvegen akkurat nå. Scenen består av en bilvei som skrår innover i en mørklagt tunnelåpning bakerst på scenen. Langs veien er det lyktestolper som skifter farge underveis og et veiskilt som i løpet av forestilling endrer skrift og farge slik at vi forstår hvor vi er til enhver tid. På sceneveggen bakerst projiseres tidvis storslåtte landskap. På et lite platå ved høyre side av scenen står et piano. Scenograf-og kostymedesigner Lise Christensens scenografi skaper på denne måten stor dybde og gir først og fremst en illusjon om at hovedscenen på Det Vestnorske Teateret strekker seg uendelig langt utover det man kan se. Arne Kambestads lysdesign underbygger illusjonen Christensen har skapt og bidrar til en sømløs veksling mellom forgrunn og bakgrunn som gir fullt fokus på skuespillerne. 

Rikt persongalleri

Kort fortalt er E16 Dødsvegen en halvannen times lang revyforestilling sydd sammen av korte sketsjer, sang, musikk og sporadisk dans. Catrine Telle er regissør og den svenske dramatikeren Klas Abrahamsson har skrevet all tekst. Han har tidligere skrevet tekst til flere musikaler som har vært spilt ved norske teaterscener, blant annet Teater Ibsens Arbeiderpartiet – the musical (2021) der Bye for øvrig var teatersjef i perioden 2015-2021 og Haugesund Teaters Oljå – en musikal (2022) der Bye stod på scenen. I E16 Dødsvegen har Abrahamsson skrevet frem et rikt persongalleri med karikerte skikkelser man raskt får følelsen av at man har møtt i det virkelige liv. Felles for alle karakterene er at de på forskjellig vis har opplevelser og erfaringer knyttet til dødsveien. Vi møter to departementsbyråkrater i Oslo som vil stoppe bygging av ny E16, en dame som er i ferd med å bli utstøtt av både familien og jobben fordi hun ikke er redd for dødsveien, en stakkarslig geolog ved navn Stein Aspelauv som sliter med rassikringen, foreningen Dødsvegens vener som vil bevare den tradisjonsrike veien og to bortkomne vestlendinger som får motorstopp i en tunnel, for å nevne noe. Mellom de mange sketsjene fremføres en rekke instrumentale musikknummer og sangnummer basert på kjente norske sanger som for eksempel DDEs «E6», DumDum Boys' «Splitter pine» og Jahn Teigens «Optimist», samt mer nasjonalromantiske og hyllende sanger som «Å Vestland, Vestland» og «Ved Rondane», alle sammen med nye titler og nyskrevne tekstlinjer av Abrahamsson.

Samspilt trekløver

Det er et samspilt trekløver som står på scenen i denne revyen. Teatersjef Thomas Bye har med seg komiker og skuespiller Christine Hope og musiker og pianist Gisle Børge Styve, og selv om de bare er tre personer makter de å fylle scenen med nærvær og energi hele veien. Videre er det elegant gjennomført når regien gir rom for at Styves rolle ikke kun er begrenset til å være pianist – han synger, spiller fele og viser seg å være en habil skuespiller i flere sketsjer. Hope er på sin side et komisk talent som virkelig evner å tilføre det lille ekstra i hver eneste karikerte type hun spiller. Hun har en presis komisk timing og fremstår som troverdig og inderlig selv i de mest patetiske roller. Når hun spiller geologen Stein Aspelauv, som høres ut som han skal begynne å gråte hvert sekund og kaster kron og mynt for å avgjøre om det blir ras eller ikke, er det uforglemmelig. Også når hun opptrer i skinnvest med 80-tallsfrisyre som formann for foreningen Dødsvegens vener og fordømmer Østlandet med sine «influensere, mediefolk og reklamenissar», oppstår det herlig fysisk komikk i tillegg til den rent tekstlige humoren. Thomas Bye har også et stort scenisk overskudd. Han spiller stødig gitar og danser så raskt, kvikt og komisk klønete i en del scener at det er en begivenhet i seg selv. Sketsjen der Bye spiller seg selv som teatersjef og insisterer på å kalle seg vestlending til store protester fra Hope og Styve som mener han uansett er østlending, tar uante veier. Når Hope og Bye spiller mot hverandre, har de en frisk spontanitet i spillet, og det virker som de virkelig har det gøy på scenen. Det gir meg en opplevelse jeg sjelden har på teater – nemlig en opplevelse av at det tekstlige materialet kunne ha vært deres eget.

Ufarlig og tamt

Så stort er dette sceniske overskuddet i første del før pause at jeg og samtlige publikummere ler høyt flere ganger av replikkene og av de komiske sluttpoengene i sketsjene. Men der første del bygger og bygger seg opp, og til slutt ender med en gospel-klingende versjon av «Å Vestland, Vestland» kalt «Å velstand, velstand» der Hope og Bye korer Styve og synger linjer som «oljefondet, oh, oh, oh» mens Bye løper ut blant publikum, er revyens andre del slappere. Regien og dramaturgien i første del har skapt en forventning i meg om at ensemblet må toppe alt i del to og ta det enda lengre. Det skjer ikke, snarere er det en fortsettelse og avslutning på det jevne med en del dødpunkter jeg får servert. Delvis skyldes det at noen av sketsjene ikke sitter dramaturgisk, og delvis skyldes det at jeg synes musikken er tam og at det er for lite satire og brodd i teksten. Forestillingen som helhet er for snill i sitt forsøk på å sparke i mange retninger, og stort sett forblir vi tematisk værende i vanlige hverdagsproblemer knyttet til E16 uten at perspektivene utvides nevneverdig. Blant annet inneholder revyen flere episoder med en parodi på Jon Fosses skuespill Nokon kjem til å komme med et par som har fått motorstopp midt i en tunnel på Vestlandet og ikke finner veien ut. I andre del blir dialogen mellom de to hengende i luften uten å være særlig morsom. En sketsj med to personer på bybanen der poenget ikke er så mye annet enn at den ene er dedikert bilentusiast og den andre har solgt bilen og drasser rundt på en sykkel med det som ser ut som et helt flyttelass, blir også slapp. Når en låt om å være «glad bilist» med melodien til Jahn Teigens «Optimist» synges, synes jeg rett og slett det er tamt. Akkurat denne sangen illustrerer for øvrig en svakhet ved sangtekstene i hele forestillingen, nemlig at mange av tekstlinjene i sangene er forglemmelige. Trolig kunne musikken vært brukt til å skape større kontraster og dynamikk i møtet med sketsjene. Selv om E16 Dødsvegen er en folkelig forestilling som gjør narr av østlendinger og vestlendinger, politikere så vel som vanlige folk, uteblir overraskelsene og skarpsindigheten.