Et silkerosa svar

8. mars kritiserte jeg oppsetningen Karusell for å være gjennomsyret av et fiendtlig kvinnesyn. Jeg skrev også at dets påståtte samfunnsrelevans er misvisende. Det tar seg dårlig ut at Nationaltheatrets dramaturg Olav Torbjørn Skare skriver sitt svar som om problemet er at jeg ikke forstår forestillingen. At han bruker et knallrosa humorskjold, hjelper heller ikke. Det er nemlig fullt mulig, og også på sin plass, å kunne stille noen krav til en farse. Når han i tillegg skriver at Karusell skal bidra til å kunne bekjempe de patriarkalske strukturene i teatret, så føles det presserende å ta med teatret på en liten bevisstgjøringsprosess. Som sagt så handler Karusell om de to mennene Jean Blom og Dr. Holm som prøver å få i Jeans kone, Helene, en hormonsprøyte. Helene Blom overhører planen og lurer mennene til å tro at hun får i seg sprøyten. Dette lureriet fører ikke til annet enn at hun til sist skal tilgi – og også leve videre med sin lugubre ektemann. Skare skriver til stykkets forsvar: «Utdatert, ja, men dessverre også et verdisyn som stadig eksisterer..» og viser til en FRP-politiker som jamrer seg over kjedelige kvinner på Facebook. Det er da utgjort at en FRP-politikers holdning skal brukes som unnskyldning til at man ikke selv legger listen mye høyere. Hvis formålet med parodien Karusell er å latterliggjøre det fiendtlige kvinnesynet, ender teatret opp med å bite seg selv i halen. Det er flere problemer med lystspillet: Stykket har vaklende undertoner, underteksten bekrefter kvinnenes avmakt, og de kvinnelige birollene er utydelige - funksjonen deres er først og fremst å støtte opp under det fiendtlige kvinnesynet. I sitt svar har Skare lest meg noe unøyaktig. Karakteren Helene Blom beskrives ikke som stokk dum, her viser jeg til de andre kvinnerollene. Men han forklarer altså om Helene Blom at «…med kløkt og sosiale ferdigheter klarer hun å lure dem begge (og det øvrige persongalleriet)» Det han her kaller for «kløkt og sosiale ferdigheter» er at hun går rundt og klukker som en høne. Til stykkets forsvar forklarer også Skare at «..de som kommer dårligst ut av det underveis er mennene». Vel, det er mennene i Karusell som bevarer sin handlefrihet og sin overlegne posisjon. Dramaturgien bygger også opp om dette, og det blir befestet i forestillingens slutt: Det er en lettelse når Jean Blom endelig bestemmer seg for å være litt hjemme sammen med konen sin. For selv om Helene Blom tilgir ham hormonsprøyte-planen, så forlater han henne på nytt. Men han kommer «heldigvis» tilbake igjen. Dramaturgien bygger her opp til en lettelse som kan forveksles med en lykkelig slutt. Teatret forsvarer slutten med at de her har valgt å ende det parodiske universet på realistisk vis. Torbjørn Skare forklarer: «Men sånn er også ofte livet: komplisert, og sjelden med entydige svar». Underteksten til Karusell er dermed at mennene er unnskyldt sin ondskap, og kvinnene må finne seg i å måtte utsettes for den. De andre kvinnelige birollene er, som Skare påpeker, ikke så dumme. Han skriver: «I motsetning til mennene, er kvinnene dessuten i stand til å innse konsekvensen av sine handlinger,…» Ja vel, da tenker jeg at selvinnsikt er en laber trøst i en overgrepssituasjon. De kvinnelige birollene har heller ikke noen agenda utover å bekrefte sin egen hjelpeløshet. Fru Sandeman kommer til doktor Holm med en rekke symptomer som avfeies så snart hun er innenfor døren. Det er jo opplagt at hun er ensom og desperat. Skare forsvarer også stykket ved å trekke fram karakteren, søster Jenny: «Er ikke dr. Holms assistent søster Jenny den som faktisk får legekontoret til å fungere – og i tillegg lurer samtlige andre når hun spiller «stokk dum» som Helene og Jeans nye stuepike.» Jo, dette stemmer, søster Jenny bruker sin kløkt til å opprettholde det maktforholdet hun selv er fanget i. Hjelper det på stykkets relevans at det er satt til 50-tallet? Perioden beskrives som den store husmor-epoken i Norge. Helene Blom vil at mannen skal bruke mer tid sammen med familien, og dette kan jo passe til denne tiden. 50-talls-estetikken kan derfor fungere som et skalkeskjul når tidsperioden trekkes fram til forestillingens forsvar. Karusell er nok verst for de som har kjent tematikken på kroppen, altså ulike grader av undertrykkelse og/eller overgrep. De havner i en situasjon hvor teatret forventer at de skal le og bli oppløftet. Når latterbrølene runger i veggene på Nationaltheatret, er det fordi forestillingen fjerner oss fra den smerten som Helene Blom i virkeligheten hadde opplevd i en slik situasjon. Å reversere noen kjønnsroller hadde ikke kostet teateret en eneste krone. Så når Skare peker på at Karusell spilles for fulle hus, og at dette igjen skal legge til rette for å bekjempe de patriarkalske strukturene i teateret, blir det tydelig at det er nettopp disse strukturene som snakker og som holder liv i stykket. Teaterets argumentasjon nuller ut seg selv. Samtidig jubler de over at de klarer å skape debatt. Det er fåfengt, og det er nesten vanskelig å tro at dette kan foregå i 2024.