Unge forsøk

Det er siste dag i festivalen TekstLab Scratch, en ung mann sitter alene på scenen med et keyboard og synger i det jeg kommer inn. Jeg setter meg ned i den halvfulle salen som gradvis fylles opp.

TekstLab er en arena for å fremme nye stemmer, fortellinger og produksjoner i scenekunsten, står det på nettsiden. Prosjektet ble startet av Shanti Brahmachari, som etter å ha arbeidet som scenekunstkonsulent i Kulturrådet opplevde at mange prosjekter aldri bli noe av fordi ideene ikke var tilstrekkelig utviklet, ønsket å skape en arena for utvikling av scenetekst. I år er det tredje gang festivalen arrangeres. Tema for årets versjon er minne og identitet. Hele uken har det vært visninger, workshops, scratchkvelder på Cafeteateret, Sentralen og biblioteket på Tøyen. Denne søndagen ser jeg fire visninger, med scenekunstnere som er mellom 17 og 28 år. Noen har vært med i TekstLab i flere år, andre er relativt ferske. Felles for dem er at de er en del av programmet Inkubator, hvor syv unge scenekunstnere blir valgt ut og får hjelp av eldre og mer erfarne mentorer til å fordype seg i et prosjekt og utvikle scenetekst over lengre tid.

Visningene arbeider med minne og identitet på ulike måter. Dette er store temaer som er vanskelig å skille fra hverandre. Sier ikke de minnene vi forteller oss selv noe om vår identitet, og er ikke nettopp disse minnene identitetsskapende? Tre av arbeidene jobber med ett eller flere personlige minner, mens kollektive minner er utgangspunktet for Jasper Rasch Siverts i on the subjects of tattooooos.

Ornilia Percia Ubisse tar oss i Rua 57 gjennom kroppen tilbake til gata hun vokste opp i; Rua 57, Magude, Mosambik. Hun har en presisjon og et stort bevegelsesmateriale som bærer arbeidet, bevegelsen generer de små tekstfragmentene som avbryter dansen: ”I wanted to be great, I wanted to do great things”. Møtet mellom tekst og kropp i visningen virker fortsatt litt rått og uforløst. Ved å forsterke denne koblingen ville arbeidet fått en ekstra dimensjon, som ville gjort det tematisk og emosjonelt mer interessant.

I Christine Vik Bratvolds Tro og overbevisning starter vi i en bilulykke, hun har lagt mandler formet som et kart utover gulvet, hun viser oss hvordan bilen rygget over henne, hun forteller oss det gikk bra, men at det satte i gang tanker hun ikke har klart å slippe. Noen ganger avbrytes fortellingen av bevegelser, men det tekstlige materialet henger ikke helt sammen med det kroppslige, og jeg tror denne forestillingen i likhet med flere av arbeidene hadde vært tjent med en refleksjon rundt hva de ulike materialitetene kan tilføre en scenisk situasjon. Teksten ligger tett opp til en muntlig fortellertradisjon, en slags gjenfortelling. Tidvis klarer Vik Bratvold å løfte materialet sitt ved uventede og humoristiske bemerkninger, men materialet er av så privat karakter at forestillingen ville tjent på at Vik Bratvold distanserte seg noe fra sitt eget materiale, og med det gjøre innholdet mer gjenkjennelig og gyldig for oss i salen.

Sytten år gamle Jasper Rasch Sivertsen har derimot i on the subjects of tattooooos gjennom tekster/tanker fra den amerikanske filosofen og forfatteren Joseph Cambell arbeidet med ideen om ”tatoveringer som et symptom på det institusjonaliserte individet og et utrykk for mangelen på de grandiose narrativer eller helter, de store fortellingene er døde”, som han sier til publikum i etterkant av visningen. Rasch Sivertsen har komponert en uventet liten perle av et arbeid. Teksten han leser blir nesten poetisk i sin trashy internettestetikk, videoen med lyden fra tatoveringspenner blander seg med stemmen hans, kroppen flytter en haug med steiner fra den ene siden av rommet til den andre. Arbeidet virker friskt, samtidig og inderlig og får meg nesten til å føle meg litt gammel. Sivertsen fletter elementene sammen til en liten-stor fortelling som for meg blir dagens høydepunkt.

I den siste visningen, Mariko Miyta Janceys litt bortover i tiden, om akkurat dette øyeblikket, er teksten skrevet til den sceniske situasjonen. Stolene er flyttet ut på scenen, og Miyta Jancey går mellom publikumsradene og ber oss om å flytte oss ned til scenen. Hun snakker, snakkingen genererer bevegelser, hun beveger seg mens hun snakker. Hun er på Majorstuen, Samson bakeri, spiser et rundstykke, drikker en smoothie. Refleksjoner over den sceniske situasjonen blander seg med refleksjoner over hverdagen bestående av mann og barn, og danner bakteppe for hva hun egentlig interesserer seg for, tid og rom. Hun siterer Kant, snakker om kakaoen av belgisk sjokolade som kan kjøpes på Godt Brød. I et brudd i visningen går hun ut av scenen, opp trappen, setter seg og ser ned på oss. Hun henvender seg til en person i rommet, det er bare hun som er viktig nå, sier Miyata Jancey; ”jeg har glemt dere andre”. Innimellom hverdagsfloskler kommer det skarpe, fine betraktninger. Tekstmaterialet grenser tidvis mot klisjeer, og arbeidet kunne blitt sterkere ved å vende seg vekk fra den sceniske situasjonen og gå dypere inn i noen av betraktningene hun forteller oss, som når hun snakker om det å være mor; her er det både skarpt og nært, og teksten har en nerve jeg synes arbeidet generelt mangler.

En del dramaturgiske og performative strategier gjentas, tidvis kommer det til syne at utøverne er deltagere i en lab. Jeg tror alle arbeidene kunne stolt enda mer på ferdighetene til hver enkelt – tidvis står de ut som helt særlige scenekunstnere.

Når for eksempel Rasch Sivertsen beveger seg i sitt arbeid, virker det uforløst eller umotivert, og jeg vil heller se et brudd på arbeidets premisser enn en idé om at det er visse ting man skal krysse av på for å kunne kalle noe et scenisk arbeid. Det rommet TekstLab har klart å bygge, virker som et raust og fritt rom, hvor bare benyttelsen av ordet ’scenetekst’ impliserer en frihet som jeg ser finnes i tekstarbeidet. Likevel tenker jeg at både Vik Bratvold og Miyata Jancey ville tjent på å arbeide med flere språkfasetter enn den muntlige tonen som gjennomsyrer arbeidene deres, tidvis blir det unyansert og litt kjedelig. Språkets materialitet og potensiale til å skape brudd og endre rommets situasjon er noe jeg savner som en strategi i arbeidene på lik linje med bevegelse eller lyd.

Kjernen i prosjektet er å hjelpe deltagerne med å finne et scenisk utrykk, ved å gi dem rom, tid og mulighet, og det er ingen tvil om at de gjør det godt. Ved å dyrke frem stemmer fra ulike steder, bakgrunner og kulturer, klarer TekstLab å vise frem fire ulike bud på hva det vil si å være ung i dag. Men det kan virke som ideen om hva et scenisk verk skal være ikke står helt i stil til det faktiske materialet, noe som gir arbeidene et litt trøtt og velkjent drag. Noen av verkene arbeider med en tematikk og metode som virker både frisk og ny, og kanskje kunne man i enda større grad trukket inn veiledere og regissører som er unge nok til å ikke reprodusere kjente strategier og tradisjoner.