Tekst som koreografisk praksis

”I små kunstmiljøer der frilansarbeid er normen, gir det ikke status å delta i aktivisme. / Det vil si at høykulturell, offentlig støttet kunst sjelden går overens med aktivisme.”[i]

Koreografi 2018 er andre utgave av tidsskrift- eller antologiserien Koreografi, hvis første utgave kom i 2016. Den uttalte ambisjonen til redaksjonen (denne gang ved Solveig Styve Holte, Ann-Christin Kongsness og Venke Marie Sortland) er «å ta vare på eit refleksjonsrom som vi opplever er trua, nemleg tenkinga frå og kring dei kunstneriske arbeida.» Dette ser ut til å være en overordnet ambisjon for hele Koreografi-serien, men som sitatet (fra Ilse Ghekieres tekst) benyttet som åpning av denne teksten illustrerer, så er feminisme og aktivisme mer eksplisitt tema i denne utgaven.

Nærmere bestemt: «korleis vi kan praktisere feminisme på solidariske måtar, og få til ein vedvarande samtale kring strukturar i kunstfeltet som diskriminerer på grunnlag av kjønn, legning, etnisitet, alder eller klasse. (…) Å utvide den enkelte si røynd gjennom å utvikle språket, auke kunnskapen og spisse den kritiske refleksjonen, er vårt bidrag til (den offentlige, red.anm.) samtalen.»[ii]

Nå, som i 2016, utgis Koreografi i tospråklig drakt, med én del bestående av nordiske språk (norsk, svensk og dansk) og den andre på engelsk. Totalt tjuefem bidragsytere står bak tolv tekster, én tegnet illustrasjonsserie og én bildeserie. Samtlige bidragsytere er hentet fra dansefeltet, og vi finner både dansere, koreografer, kuratorer, gallerister og akademikere samt minst én dansekritiker blant dem. Det er med andre ord en allsidig gjeng, og det samme kan sies om tekstene. Essay i monologformat dominerer, men ikke uten brudd: DANSEateliers essay består eksempelvis av elleve stemmer som har smeltet sammen. I samtaleteksten Galerie samtaler Galerie med seg selv, men det er likevel mer enn én person bak teksten, og kuratorene Satu Herrala og Alexander Roberts byr på en brevutveksling.

Selvopprettholdende strategier Et tilbakevendende undertema i Koreografi 2018 er frilanserens arbeids- og livsforhold. Flere av antologiens tekster tar for seg dansens produksjonsforhold – samt de mer generelle produksjonsforholdene i det vestlige samfunnet. I teksten «Konst som en del av det allmänna» ser danser og koreograf Ellen Söderhult på feministiske strategier i det nordiske dansefeltet. Teksten er en veldig presis oppsummering av ideologiske og strukturelle føringer som dansere og koreografer må operere innenfor. Söderhult viser, med referanse til filosofen Slavoj Zizek, hvordan dette får konsekvenser for arbeidet:

“Rättvisemärkt-kaffe och klimakompenserat flygande blir enligt Zizek något som etiskt rättfärdigar upprätthållandet av ett ohållbart system. Jag undrar om konsten ibland går i samma fälla genom att göra sig själv till professionaliserad aktivism? Jag undrar om det inte tilldelar konsten uppgiften att känna oss duktiga. Som att vi känner rätt känslor, på samma sätt som när vi känner oss som goda konsumenter. Min åsikt är att det ofta urholkar konstbegreppet och blandar ihop konstnärens ansvar med konsten.”[iii]

Istedenfor å arbeide for alternativer bidrar man altså til å opprettholde det systemet man i utgangspunktet ønsker å kritisere. I likhet med Ilse Ghekiere undersøker Söderhult sammenhengen mellom økonomi og aktivisme, samt sosiokulturell bakgrunn og aktivisme. Med andre ord: Hvilke kunstnere har råd til å drive med aktivisme?

“Jämte den personliga berättelsen kan vi ställa Judith Butlers formulering: ”vad händer om vi istället för att fråga ’vem vill jag vara?’ frågar oss: ’vad för slags liv vill jag leva med andra?’”[iv]

Sceniske arbeider som omhandler feminisme, aktivisme og solidaritet tematiserer gjerne kollektivet, hvordan man jobber sammen. Det danske dansekollektivet DANSEatelier, som består av elleve personer fra dansefeltet i København, beskriver opprettelsen av sin praksis slik:

“Da vi startet DANSEatelier var vi påvirket av de institusjonelle strukturene vi kjente fra skolen. Vi møttes daglig, vi hadde et felles sted, og vi bestemte oss for at alle var forventet å være til stede, med mindre annet ble kommunisert. Dette kan virke overdrevet, men det var et utgangspunkt for oss som en gruppe mennesker, som for første gang valgte hverandre. Uten at noen andre forventet at vi skulle gjøre det.”[v]

Det har slått meg når jeg som kritiker har møtt ungdomsskoleelever, hvordan man gjennom hele grunnskoleutdannelsen stadig blir plassert i grupper. Erfaringsvis får man sjelden selv velge hvem man vil jobbe med. Man så å si tvinges til å arbeide kollektivt. Det skaper også en visshet om at dette er valg gjort av andre enn en selv, noe som i sin tur gir rom for demonstrasjon og motstand. Nå er det vel tenkt at man nettopp skal samarbeide, altså arbeide sammen, men det slår meg at konsekvensen av slik tvungen kollektiv arbeidsformat like gjerne kan føre til at man motarbeider gruppen man er satt til å samarbeide med, eller at man forholder seg passivt til de andres arbeid. Når man derimot selv velger å være del av et kollektiv så opphører denne muligheten til å isolere seg eller ta avstand fra gruppen. Mine egne erfaringer med å jobbe kollektivt er at det er overraskende emosjonelt utfordrende og krevende. Eller, for å sitere DANSEatelier: «et langsiktig forhold mellom 11 mennesker / følelser / frustrasjoner / forvirringer / tvil / forskjeller / illusjon».

Tvilen og utmattelsen Ikke at det å arbeide alene er blottet for verken frustrasjon eller tvil, noe Marie Bergby Handeland blant annet ser på i sin tekst «Det jeg vet»:

“En kollega av meg fortalte at hun har begynt å bruke maske på hjemmekontoret. Jeg syntes det hørtes lurt ut. Så nå har jeg også begynt med det. (…) Jeg har også ved et par anledninger ringt Kulturrådet mens jeg ligger naken på sofaen. Dette høres sikkert tullete ut, men på tunge hjemmekontordager der jeg er en sliten koreograf med en solid dose tvil, er det langt fra tull. Det er en måte å holde fast i det jeg driver med.”[vi]

Under lanseringen av Koreografi 2018 i Bergen i høst, på festivalen Oktoberdans, leste Handeland fra denne teksten. I samtalen som fulgte tekstopplesningen kommenterte hun at det ikke er mulig for oss som lesere å vite hvorvidt utsagnet om å ligge naken på sofaen og ringe Kulturrådet er sann eller ei, men at det heller ikke er viktig. Når jeg leser det opplever jeg det som sant, jeg tror på det. Jeg ser for meg Handeland som ligger på en sofa, med litt stikkete ullstoff mot den nakne huden, og muligens også med en litt skeiv maske på hodet, mens hun ringer Sissel E.K. Aune eller Jørgen Knudsen i Norsk Kulturråd. Mens jeg leser det er det sant, og det er det eneste som betyr noe da. Det åpner opp et rom for spekulering i hvordan man utbedrer sine egne arbeidsvilkår, hvordan man kan få en bedre arbeidsdag, rett og slett. Og kombinasjonen av beskrivelser av arbeidsforhold og spekulering i hvordan dette kan utbedres, er antologiens styrke.

Sosiale rettigheter Litt lenger ut i teksten skriver Handeland om at hun har øvd seg på å ha fritid, gjennom blant annet å drikke mer øl og sitte på benker i parker. Dette med ferie og fritid kommer også igjen i koreograf Jana Unmüssigs tekst «Av interesse (tba)», hvor hun avslutter teksten med en lengre liste over ting hun er interessert i – deriblant «tilbringe ferier uten laptopen min»[vii]. Forholdet arbeidstid og fritid, og hvorvidt dette overhodet eksisterer, ligger nedfelt i frilanserens arbeidsforhold. Etter omlag tretten år som frilanser kan jeg telle på én hånd antallet ganger jeg har reist på ferie uten laptop (tre av dem i løpet av det siste året, da jeg selv har begynt å øve meg på å ha fritid og ferie – med svært vekslende hell), og da jeg tidligere denne uka logget meg inn i Statens Pensjonskasse, så kunne jeg lese at jeg foreløpig har opparbeidet 4 måneder (med en gjennomsnittlig stillingsprosent på 31) med pensjon, og at det gjenstår minst tretti år med pensjonsavkastende arbeid (enda mer om jeg ikke klarer å heve stillingsprosenten betraktelig). Etter tretten år som fulltidsfrilanser, med en stillingsprosent som langt overskrider det offentliges definisjon på en fulltidsstilling, sitter jeg altså igjen med usle fire måneder med (deltidsbasert) pensjon.

Begrepet ‘sosiale rettigheter’ benyttes lite eller overhodet ikke i antologien, men det er egentlig dette flere av tekstene peker på. Eller, snarere; fraværet av sosiale rettigheter som frilanskoreografer og –dansere har. Jeg tar meg i å ønske at antologien kunne inneholdt en tekst som også sa noe spesifikt om dette, at konsekvensen av et langvarig arbeidsforhold med seg selv som hovedarbeidsgiver og -taker kunne blitt belyst ytterligere. Hvis vi skal diskutere feministiske strategier innenfor dette feltet så burde oversikt over rettigheter, samt strategier for å jobbe sammen for å forbedre disse, inngå i dette.

Dansehistorie(r) Koreografi 2018 sidestiller kunstnerisk, akademisk og diskursiv praksis innunder en kritisk og feministisk utforsking av hva koreografi kan være. I sentrum står hele tiden dansekunstneriske praksiser, og det er dansekunstnere selv som utfordrer koreografi-begrepet. I tillegg til essay som omhandler feminisme og aktivisme direkte, så beskrives og dokumenteres også en rekke kunstprosjekt –som Landings Flytende landskap og samtaleserien Skeiv dansekunst (som tidligere har vært omtalt her på Scenekunst.no.). At jeg først og fremst ønsker meg mer materiale inn i Koreografi 2018 anser jeg som et godt tegn. Antologien er ikke på noen som helst måte uttømmende, men deres egen ambisjon er da også å være en samtalestarter – ikke punktum.

Fotnoter

[i] Ghekiere, Ilse: «#Metoo, herstory i dansen – om aktivisme, solidaritet og presisjon», i Koreografi vol 2, 2018, s.67

[ii] Kongsness, Sortland og Styve-Holte: «Opning», i Koreografi vol 2, 2018, s.3-4

[iii] Söderhult, Ellen: «Konst som en del av det allmänna», i Koreografi vol 2, 2018, s.6-7

[iv] Söderhult, Ellen: «Konst som en del av det allmänna», i Koreografi vol 2, 2018, s.10, med videre referanse til intervju av Judith Butler, gjort av Sara Ahmed: https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/1363460716629607?journalCode=sexa

[v] DANSEatelier: «En koreografi kalt DANSEatelier», i Koreografi vol 2, 2018, s. 13

[vi] Handeland, Marie Bergby: «Det jeg vet», i Koreografi vol 2, 2018, s. 17

[vii] Unmüssig, Jana: «Av interesse (tba)», i Koreografi vol 2, 2018, s. 46