Suggererende om endetiden

MaisonDahlBonnemas operatrilogi om Ricky og Ronny gikk langt i å utforske musikalen – og operaens muligheter. Tidvis ble nesten hver eneste replikk sunget og i den siste operaen i trilogien Analysis – the whole song (2011) ble leken med referanser til populærkulturen og til historiske skikkelser komplett, da 3D-animasjon var en sentral del av forestillingen. Forestillingen Rhythm conference feat. Inner splits har et renere, minimalistisk scenisk uttrykk som baserer seg langt mindre på operaens uttrykksformer.

I programteksten til Rhythm conference feat. Inner splits står det at ”vi lever i en tid med for mange ting, en tingenes epidemi. Som en motvekt får vi her en gigantisk opplisting som skjærer tvers gjennom; en hyllest til livet, en studie av rytme og uttrykksfullhet, hvor en trommeslager girer opp tre aktører eller engler, budbærer så å si av gode og vonde spådommer. Kunsten er ikke om det skjønne, men den kan være sublim”. Et ønske om å nærme seg det overskridende, både i form og innhold, danner premissene for det kunstneriske uttrykket i forestillingen. Det begynner omtrent sånn som dette:

Det er usikkert hvor skuespillerne befinner seg. På scenen er det fire hvite platåer og mellom dem sitter trommeslageren Nicholas Field. Til venstre for ham, på det ene hvite platået er det plassert et keyboard. Platået til høyre for ham har to stoler bak seg og fungerer tidvis som et konferansebord.

Ensemblet er kledd i hvitt og har sylinderformede, spisse, hvite hatter på hodene. Hattene gir tydelige konnotasjoner til det religiøse og det rituelle. Samtidig er det vanskelig å ikke tenke på science ficiton-sjangeren.

Nicolas Field begynner å tromme, først rolig og tilbakeholdt, etter hvert i et overveldende, rytmisk forte og de tre englene spilt av Anna Sophia Bonnema, Hans Petter Dahl og Catherine Travelletti, beveger seg rundt på scenen med større og større intensitet. Til slutt ligger Bonnema og Travelletti strødd ut på platåene, skjelvende og ristende, pustende og pesende. En latter sprer seg blant publikum fordi det er vanskelig å ikke le av den overspilte og komiske ansiktsmimikken til Bonnema og Travelletti. Dahl plasserer seg bak tangentene for å akkompagnere dem med synth.

De ønsker publikum velkommen til en konferanse. Deretter forteller de at de må reise fra jorda, at de må si farvel. Forestillingen utforsker dette drømmelandskapet, et tenkt scenario i verdens endetid. Hva skjer når man forlater jorda og verden? Hva er det egentlig man forlater da? Forestillingen reiser inn og ut av tingene som finnes og relasjonene mellom dem i et forsøk på å dissekere det uforståelige vi omgir oss med. Underveis er det fullt av distraksjoner.

Suggererende Trommene og teksten smelter sammen med det visuelle i forestillingen. Foruten dette er virkemidlene og det sceniske uttrykket minimalistisk og rent. Skuespillernes bevegelser og de stadige forflytningene i scenerommet, gjør at de makter å fylle rommet selv om de bare er tre aktører i tillegg til trommeslager Field. Bakerst på scenen er det et stort lerret der teksten projiseres mens den uttales og det er med på å underbygge det rytmiske drivet i forestillingen. Spillestilen veksler mellom å være tilbakeholdt og knapp og melodramatisk og overspilt, ironisk og alvorlig. Det samme gjelder det kroppslige uttrykket.

Bonnema, Dahl og Travelletti tilfører scenerommet energi og spontanitet. Likevel blir jeg sittende å ønske at scenerommets potensial hadde blitt enda bedre utnyttet og at de dynamiske forskjellene i spillestilen hadde blitt strukket litt lenger. I enkelte partier skaper skuespillernes plassering et kaotisk scenebilde som jeg er usikker på om tjener teksten eller det helhetlige uttrykket i særlig stor grad. Samtidig kan man innvende at en studie av rytme og uttrykksfullhet må ha en form som åpner for det tilfeldige og det ukontrollerte – ja, rett og slett kaos.

Rhythm conference feat. Inner splits er ingen lineær fortelling, den har intet klart narrativ eller karakterer med tydelig psykologi. I stedet består den av situasjoner, eller tilstander som følger tilstander – men det fungerer i kraft av skuespillernes evne til å formidle teksten. Det er suggererende.

Foto: Maarten Vanden Abeele.

Inn og ut av fiksjonen Bonnema og Dahl trer inn og ut av fiksjonen på scenen flere ganger. I noen sekunder er de seg selv og det minner publikum på at det som foregår bare er en illusjon. Teksten sveiper innom ulike motiver: Vold, makt, misbruk, opprør, jordas undergang og en hyllest til tingene. Dystopi og utopi om hverandre. Enkle, fengende sanger med inspirasjon fra pop-, cabaret- og musikalsjangeren bryter med det ofte kraftfulle uttrykket og sekvenser der ekspressivt spill fra trommene tar overhånd binder det hele sammen.

Effekten er komisk når ensemblet synger en uskyldig sang om det geologiske kretsløpet på jorda etter at Dahl har lagt ut om alt det voldsomme og makabre han ser på internett:

This is the rock cycle

Magma

Erosion

Crystallisation

Sedimentation

Melting

This is the rock cycle

Eller når ensemblet roper slagord som:

If you behave like a pizza

They will treat you like a pizza

They will eat you

Bruddene i teksten og leken med virkemidlene gjør at jeg blir sittende å lure: har de egentlig vært ironiske hele tiden? Kanskje alt bare er en spøk?

Kompakt tekst For når man først begynner å vende seg til formen, fremstår teksten likevel tvetydig. Den er satt sammen av ulike monologer og dialoger, ofte motivert av tilfeldigheter. Bilderikt språk med sammenstillinger av det intellektuelle og det vulgære, av klisjeer og uvanlige vendinger, resulterer i en egen komikk. Særlig bruker Bonnema opplisting og repetisjon som et bærende virkemiddel i teksten til Rhythm Conference feat. Inner Splits. Et enkelt, hverdagslig bilde utvides og glir fra det konkrete over i det abstrakte. Når de tre englene sier farvel til jorda og hyller tingene her, skjer heller ikke det uten et visst snev av ironi:

Goodbye peace, war, bombings

Goodbye footmassage

Parties, drinks

Goodbye nailclipper

Goodbye earth

(…..)

”Rhythm conference feat. Inner splits” befinner seg midt mellom teater og konsert, show, cabaret, ritualer, improvisasjon og performance. Forestillingen eksperimenterer med de ulike formene og resultatet er merkverdig – men fungerer. Det er fristende å sammenlikne opplevelsen med et glatt såpestykke som hele tiden glir ut av hendene på den som ser: hver gang man tenker at man har grep om teksten og om det som skjer på scenen, så forandrer det seg og går over i noe uventet. Med dette for øye har Dahl og Bonnema i stor grad lykkes med den kunstneriske visjonen bak forestillingen: ”Vi sier nei til eksisterende former og konvensjoner og kommer til å søke det monstrøse og det urepresenterbare i et forsøk på å unnslippe kapitalismens dominerende enighetsfellesskap”. En postmodernistisk estetikk gjør seg gjeldende i forsøket deres på å nærme seg det uutsigelige, det som overgår publikums evne til å gripe eller dømme. Gjenbruk av gamle former i en ny kontekst fører til en originalitet som gjør at man ikke bestandig vet hvordan man skal forholde seg til det sceniske språket. Rhythm Conference feat. Inner Splits er god scenekunst i den forstand at det er en forestilling som bryter med konvensjoner og forventninger og fortsetter å overraske. Formen og innholdet unndrar seg hele tiden en klar og entydig tolkning. Jeg opplever at det er forestillingens største styrke, men samtidig dens svakhet. Leken med ordene og de indre spenningene i teksten gjør at den undergraver sine egne utsagn. Teksten er så kompakt at den ofte tilintetgjør sine egne bilder fordi den ikke riktig finner balansen mellom det abstrakte og det konkrete. Det tar ofte knekken på det tematiske alvoret jeg oppfatter at ligger under, som befinner seg i forestillingens vilje til å undersøke eksistensielle spørsmål.

Tingenes epidemi Opplistingen av tingene på jorda i sluttsekvensen av Rhythm conference feat. Inner Splits kan kanskje leses som en demonstrasjon av den postmoderne tilstanden mennesket er i når informasjonsoverfloden gjør det vanskelig å orientere seg. En informasjonsoverflod og framvekst av stadig flere ting, systemer og nyvinninger – en ”tingenes epidemi”, som kan tilskrives kapitalismens krefter. Hva gjør det med tenkningen vår og måten vi oppfatter verden på? Hvordan skaper vi mening i en uoversiktlig tid? Jeg blir ikke helt klok på hvor uttalt kapitalismekritikken er i det sceniske uttrykket og i teksten, men forestillingens utforskning av drømmen om å forlate verdenen vi kjenner og de utførlige beskrivelsene av alle katastrofene som er på vei, retter utvilsomt et kritisk lys mot de livsformene vi har valgt. Rhythm Conference feat. Inner Splits inviterer oss til å se oss selv utenfra. Når forestillingen foregir å være en motvekt til ”tingenes epidemi”, skjer det kanskje først og fremst gjennom forsøket på å vise oss tankens muligheter hvis vi strekker oss litt lenger enn det vi er i stand til å forestille oss.