Spenstig Brecht

Scenografien til den danske regissøren Katrine Wiedemanns oppsetning av Det gode mennesket fra Sezuan er minimalistisk og visuelt slående: store flagg fra all verdens land er oppstilt i en halvsirkel som strekker seg langs hele scenen og ut til publikumssetene. Handlingen i Bertolt Brechts teaterstykke fra 1942 legges dermed ikke til et spesifikt sted eller en bestemt konflikt, men isteden blir parabelen noe som gjelder hele verden og kan finne sted når og hvor som helst.

Forrige gang Den Nationale Scene satte opp et stykke av Bertolt Brecht var i 2012 og da var det Mor Courage og barna hennes som gikk for fulle hus med regi av Marit Moum Aune og nyskrevet musikk av Atle Halstensen. Høstens iscenesettelse av Det gode menneske fra Sezuan på mange måter et velkomment og forfriskende avbrekk fra kjente klassikere av Ibsen og Shakespeare.

Komprimert og fortettet Brecht I Brects teaterstykke er den uløselige konflikten mellom det gode og det onde i sentrum. Tre guder har kommet ned til jorda for å finne et godt menneske og oppgaven viser seg å være langt vanskeligere enn de først hadde forutsett. Omsider får de husly hos den prostituerte kvinnen Shen Te og som belønning får hun en betydelig pengegave hun senere bruker for å kjøpe seg en tobakksbutikk og skape seg et liv. Shen Te forsøker å være god i et brutalt, utnyttende og kapitalistisk samfunn, men innser at det er nærmest umulig. For å håndtere kollisjonen mellom godhet og kynisme, forvandler hun seg til en ond forretningsmann ved navn Shui Ta når hun har behov for å være hensynsløs. Langsomt tar alter egoet hennes over og konfliktene intensiveres i et univers fullt av karikerte skikkelser.

Fortellingen dreier seg altså først og fremst om menneskers begrensede mulighet til å befri seg fra undertrykkelse i et kapitalistisk samfunn. I Wiedemanns regi er stykkets episodiske struktur effektivisert: flere scener og alle mellomspill mellom scenene der skuespillerne bryter ut i kommenterende sanger er utelatt. Resultatet er at det konfliktfylte forholdet mellom Shen Tes kjærlighetsliv og forretninger forsterkes. De kommenterende sangene er erstattet med utdrag fra blant annet Paul Dessaus originalkomponerte musikk til stykket som sammen med scenografi og skuespillere isteden skaper vellykkede overganger fra scene til scene. Alt i alt fører disse grepene til en strammere dramaturgi og et raskere tempo i forestillingen som helhet.

Fysisk og visuelt scenespråk i energisk komedie Illusjonen blir hele tiden avkledd gjennom en rekke virkemidler med fremmedgjørende virkning. Vi betrakter fiksjonen med distanse når det ikke legges skjul på at samtlige skuespillere spiller flere roller idet alle kostymeskift foregår på scenen rett foran øynene våre. Imidlertid er det først og fremst skuespillernes tilnærming til rollene som skaper en betraktelig avstand til den spilte historien. Det er som om de befinner seg på innsiden og utsiden av rollene sine samtidig og det åpner for et energisk og spontant samspill som aldri blir kjedelig å se på.

Wiedemanns regi får fram en naiv lekenhet i ensemblet kombinert med en komisk timing som tar materialet til uante, parodiske høyder. Brechts drama syder allerede av klisjéer og velkjente, typete karakterer, men i Wiedemanns regi blåses alt opp når skuespillerne utfolder seg i hele sin teatrale bredde med overdrivelser og store fysiske gester som tidvis tangerer det farseaktige. I dobbeltrollen som Shen Te og Shui Ta viser Ane Skumsvoll at hun besitter et stort komisk talent. Hun gir intenst liv til en ambivalent karakter og levendegjør transformasjonene Shen Te gjennomgår i en voldsom oppvisning i mimikk og fysikk. Høydepunktet er kanskje scenen der Shen Te er utkledd som Shui Ta og forsøker å undertrykke sitt begjær for flyveren Yang Sun, men hele tiden glemmer seg mens hun bare så vidt klarer å holde masken.

Wiedemann og scenografen Maja Ravn er fra før av kjent for sitt fysiske og visuelle scenespråk og de har samarbeidet i produksjoner i en årrekke. Det helhetlige uttrykket scenografien, rekvisittene og skuespillerne skaper i Det gode menneske fra Sezuan preges av noe umiddelbart og lekende i flere scener: når de tre gudene gjør sin sorti ledsages det av svulstige fanfarer og røykmaskiner, når flygeren Yang Suns fly kommer fra himmelen er det i form av en pappmodell i 2D som langsomt heises ned på scenen til pompøs musikk og når Shen Te snakker til det ufødte barnet sitt tar hun stoffet til et av flaggene på scenen og gynger tøystykket i en liten bylt i armene sine. Forestillingen er full av slike øyeblikk med markante visuelle bilder som fester seg på netthinnen.

Naivitet med bismak For meg er det liten tvil om at Wiedemann på mange måter lykkes i å lage en utsøkt og underholdende iscenesettelse av Det gode mennesket fra Sezuan. Men hvorfor kjenner jeg meg da likevel litt ambivalent etter å ha sett denne forestillingen?

Øyeblikket som blir stående etterpå og som for meg illustrerer problemet med iscenesettelsen, hva den gjør og ikke, er dette:

I løpet av forestillingen er det bare en scene der skuespillerne synger. De ser på oss med uskyldige blikk mens de synger de første versene og refrenget i rockestjernen Peter Gabriels hit Don’t give up fra 1986:

In this proud land we grew up strong We were wanted all along I was taught to fight, taught to win I never thought I could fail

No fight left or so it seems I am a man whose dreams have all deserted I’ve changed my face, I’ve changed my name But no one wants you when you lose

Don’t give up ‘Cause you have friends Don’t give up You’re not beaten yet Don’t give up I know you can make it good

Sangen kan selvfølgelig tolkes som en enkel sang som underbygger den litt naive og håpefulle stemningen blant de fattige menneskene vi ser på scenen på dette tidspunktet i dramaet. På den andre siden knytter den for meg an til en kontekst utover selve forestillingen. Det blir fristende å tenke på hvordan Gabriel, en søkkrik og privilegert musiker, skrev sangen i forbindelse med den massive arbeidsløsheten i Storbritannia på 1980-tallet.

I originalversjonen var det Kate Bush som sang det oppmuntrende refrenget, mens Gabriel sang versene. Enda mer interessant blir det om vi spoler noen år framover i tid til 2005 da den irske rockestjernen Bono sammen med Alicia Keys lagde en ny versjon av sangen i et veldedig prosjekt til inntekt for bekjempelse av AIDS i Afrika. Passende nok fikk sangen da tittelen Don’t give up (Africa). Den gangen laget Kristen Ashburn en musikkvideo som viste AIDS-rammede barn og voksne avløst av skrift der det stod «don’t give up», etterfulgt av ulike lands navn. I 2005 var sangen tilegnet noen andre enn dem Gabriel sang til, men igjen var det privilegerte, søkkrike rockestjerner og kjendiser som henvendte seg til noen i nød. Det kan virke som Wiedemann her forsøker å bruke sangen til å si noe om godt og ondt, fattig og rik, om vår faktiske mulighet til å leve oss inn i andres lidelse og gjøre noe med den. Når skuespillerne synger ordene virker det desto mer malplassert og naivt i det universet de befinner seg i, der det meste handler om kynisk utnyttelse og profitt. Samtidig gir det oss et meta-perspektiv der forestillingen kommenterer både seg selv og verden utenfor. Hvorfor gjør ikke Wiedemann mer ut av dette i oppsetningen som helhet?

Wiedemanns iscenesettelse illustrerer hvor vanskelig det er å gjøre en scenisk fortolkning av Brechts teaterstykke i 2017. Det er befriende at oppsetningen ikke forsøker å presse noe budskap nedover hodet vårt om hvor aktuell og samfunnsrelevant den er gjennom grep som å legge handlingen til vår tid, men samtidig er det som om noe av den opprinnelige kraften i materialet går tapt ved ikke å forsøke. Kanskje er litt av problemet, slik Ine Therese Berg skrev i sin anmeldelse av Det Norske Teatrets oppsetning av det samme stykket i Morgenbladet i 2012, at «Brechts moralske fabel er for enkel i seg selv til å romme kompleksiteten i samtidens kritikk av kapitalismen». I en nyliberalistisk tid der vi er del av komplekse økonomiske mekanismer vi knapt nok har oversikt over, fremstår Det gode mennesket fra Sezuan fort litt for enkel.

Kanskje det er en umulig oppgave og et urimelig og urettferdig ønske, men likevel kan jeg ikke slutte å tenke at jeg lengter etter at noen skal aktualisere fortellingen om Shen Te på en subtil måte og gjøre den til litt mer enn utsøkt underholdning.