Sosiologi og praksis

Det hender jeg tenker at kunstsosiologi som fagfelt har sin fremste oppgave i å bekrefte fordommer. Dette er det selvfølgelig også nødvendig å gjøre innimellom, sånn at vi ikke bare tror vi vet hvordan ting er, men har faktiske tall til å underbygge kunnskapen med. Selv om resultatet er at det kan føles forutsigbart, og dermed også kjedelig, når man finner ut at middelklassekvinner med høy utdannelse går mer på teater en uutdannede arbeiderklassemenn. Dette er selvfølgelig satt veldig på spissen, men mine fordommer mot kunstsosiologi har gått på at den er bekreftende fremfor utfordrende, og at selv om det gir mening å se på kulturelle forbruksmønstre, er det som intellektuell øvelse ikke spesielt øyeåpnende.

Å sette noe i gang Jeg har altså enkelte fordommer når jeg begynner å lese Iverksettelse. Fire studier av kunst, autonomi og makt av Tore Slaatta (red.) som kom ut på Universitetsforlaget i 2018 og er blitt til gjennom forskningsprosjektet Kunst!Makt! som Slaatta har ledet. Den inneholder fire grundige studier av fire ulike kunstfelt – litteratur, videokunst, musikk og scenekunst, og forholdene kunsten skapes under i disse feltene. Boken har vist meg at selv om fordommene mine tidvis slår til med å bekrefte det jeg allerede trodde, så er de allikevel fordommer – forutinntatte forenklinger av noe komplekst.

Innledningsvis redegjør Tore Slaatta for begrepet iverksettelse som er tittel på boken og for hvorfor dette begrepet er sentralt for hvordan studiene skal forstås. Begrepet bidrar også til å snu rundt på hvordan jeg tenker rundt studier av kunstens vilkår. ”Ordet iverksettelse fanger opp at det både er noen som gjør noe for å skape kunst, og at kunstverkene blir til og eksisterer, slik at de kan ses, leses og oppleves og snakkes om, som verk og som kunst.” (s.11) Når et kunstverk blir til, er det ikke bare som et resultat av kunstnerens guddommelige geni, men forholdene ligger til rette for at kunsten er mulig å lage, og hvordan det er tilrettelagt påvirker også hvordan kunsten ender med å se ut. Til å belyse dette fungerer begrepet iverksettelse godt. Gjennom bruken av begrepet kommer det frem hvor viktig tilretteleggingen er for kunstskapelsen uansett om den er økonomisk, teknologisk, praktisk eller samfunnsmessig, og i tilknytning til et større kunstfelt. Siden dette er en kunstsosiologisk bok, ligger det også gjennomgående under at det de driver med er feltanalyser.

Jeg overbevises tidlig av begrepet om iverksettelse og måten brukes for å si noe om makt og felt. ”Begrepet iverksettelse knyttes dermed til hendelser og situasjoner som åpner for analyse av kunstnerens autonomi og makt, der makt forstås som kunstnerens kontroll over iverksettelsens dynamiske og komplekse kontekster.” (s.19) De to første studiene handler om kunstfeltene skjønnlitteratur og visuell kunst, og begge to viser hvordan iverksettelsesbegrepet kan ha en nyttig funksjon også i estetiske analyser. Tore Slaatta begynner med en gjennomgang av bokåret 2011. Deretter knytter han Karl Ove Knausgårds romanserie Min Kamp – og da særlig utgivelsen av det siste bindet Min Kamp 6 – til hvorfor og hvordan denne romanserien kunne bli til. Karl Ove Knausgård kan skrive prosa, men hvorfor han velger akkurat denne formen for prosa til sitt innmari store gjennombrudd handler om mange faktorer som både er personlige og samfunnsmessige. Knausgård er en del av et samfunn, og etter hvert et litterært miljø, som gjør dette mulig for ham. Det som er interessant med Slaattas lesning er at den også er en estetisk lesning, der de samfunnsmessige faktorene brukes for å si noe om litteraturen som er skapt. På den måten viser han hvordan en feltforståelse og ideen om iverksettelse kan brukes som et verktøy for å forstå det estetiske resultatet.

Det samme gjelder studien om videokunst skrevet av Susanne Ø. Sæther og Tore Slaatta. Videokunsten eksisterer i sin form på grunn av og på tross av teknologisk utvikling. Det gjør at rammene rundt hvordan videokunsten skapes og utstilles eller fremvises er viktig for kunstformens eksistens. I en verden der alle omtrent kan se alt når de vil, blir rammene for særlig denne formen for kunst viktige for hvordan vi forstår den. Jeg syntes det var svært interessant å lese om de to eksemplene som var valgt i denne delen, Lene Berg og Knut Åsdam, og om deres ulike innfallsvinkler til kunstfeltet, skapelse, økonomi, materialer og utstilling.

Kultur, struktur og makt Denne innsiktsfulle inngangen til kunstverket gjennom iverksettelse har en besnærende verdi som jeg finner intellektuelt stimulerende. Den åpner verkbegrepet, og gir en større forståelse for hvordan vi kan snakke om verk i et felt preget av sin struktur. Dessverre forsvinner mye av denne inngangen til stoffet og forvaltningen av begrepet iverksettelse i studiene av musikk og teater, som følger etter kapitlene om litteratur og visuell kunst. Grunnen til dette er nok at musikk og teater gjennomgås mer som bransjeanalyser enn som verkanalyser, og selv om det kommer frem interessante ting i bransjeanalysene, står de allikevel hele tiden i fare for å nærme seg det jeg har tenkt på som en forutsigbar kunstsosiologi som bekrefter eksisterende fordommer.

I studien av musikk fokuseres det på NRK P3 og Ultima-festivalen. Den er skrevet av Astrid Kvalbein, Ole Marius Hylland og Heidi Stavrum. Begge aktørene som studeres er sentrale, og de har begge makt til å definere hvilken musikk folk skal høre på. Når det gjelder NRK P3 er det, i tråd med mine nå blottlagte fordommer om forutsigbarhet, ikke så veldig overraskende at de er dominerende i bransjen og har makt til å bestemme hvilken musikk som skal slå gjennom i det norske populærmusikkmarkedet. Jeg blir allikevel fascinert av nøyaktig hvor stor denne makten er og hvor enerådende de viser seg å være. Ikke bare bestemmer de hva som skal spilles på radio, de styrer arrangementer og konkurranser på en måte der de er helt eksplisitte på sin egen makt. Dette virker igjen selvforsterkende. På denne måten viser forfatterne i teksten hvor viktig det kan være å vise frem makten man fornemmer at er der.

Studien av Ultima-festivalen er også en studie av en aktør med makt der makten er konsentrert og et resultat av feltets oppbygning og sammensetning. Her viser forfatterne hvordan samtidsmusikkmiljøet skaper en festival med muskler ved å sentrere makten rundt et miljø. Det virker imidlertid som om det er noen år siden denne delen er skrevet, for Lars Petter Hagens avgang som leder av festivalen og tiden etter det er ikke gitt plass, og det gir en følelse av at studien er ufullstendig. Det kan ha skjedd ting i ettertid som har ført til endringer i festivalen etter at Thorbjørn Tønder Hansen tok over som kunstnerisk leder i 2017. I studien fremstilles Ultima som en festival der båndene mellom ledelse, styre og utøvere er tett, og med den posisjonen de har på feltet blir makten sterk og miljøet lite, og jeg merker at jeg blir nysgjerrig på om dette har endret seg eller ikke.

Tredelt felt Når jeg synes studien av teaterfeltet er den helt klart kjedeligste i boken lurer jeg på om det er fordi det er det feltet jeg kan mest om fra før. Fordi jeg har mer kunnskap om det virker det i enda større grad en bekreftelse av ting jeg allerede visste, men samtidig blir studien i overkant teknisk og føles dermed som den har fjernet seg fra det estetiske resultatet.

Forfatterne Ole Marius Hylland og Per Mangset deler det norske teaterfeltet i tre. Jeg blir først slått av min egen naivitet i hvor overraskende jeg synes det er at det er tre, ikke to, delfelt. Grunnen til dette er at Hylland og Mangset etablerer de private teatrene som et eget felt ved siden av institusjonsteatrene og det frie feltet. Samtidig som jeg synes det er på høy tid at disse teatrene og produksjonsselskapene tas inn i en analyse som dette, mister jeg litt interessen fordi de i studien etableres ut fra en ren økonomisk og logistisk motivasjon. Det betyr at alle grunnene jeg har hatt for ikke å tenke mer over hvilken rolle privatteatrene spiller i det norske teaterfeltet føles berettigede, istedenfor at lesningen av feltet utfordrer tankemønstre knyttet til norsk teaterøkonomi.

I denne siste studien savner jeg dynamikken som ble innført av begrepet iverksettelse innledningsvis. Der begrepet til å begynne med viste hvordan sosiale strukturer har en effekt på kunstskapelse og estetikk, sitter vi i den siste studien igjen med bare rammeverket. Selv om jeg helt klart går med på at også rammeverket må analyseres, gir det ikke i denne sammenhengen det dynamiske perspektivet jeg mener man kan se i de første studiene. Fordi de innledende kapitlene i boken på godt vis setter kunstneriske motivasjoner og ambisjoner opp mot de samfunnsmessige og økonomiske vilkårene, for så å gjøre en estetisk lesning og knytte den til et maktbegrep, blir denne siste studien litt tam til sammenligning.

Iverksettelse Når studier bekrefter virkelighetsoppfatninger kan det også føre til en styrking av status quo. Det vi trodde var sant blir på en måte enda mer sant, og vi fortsetter å handle som om dette var gitte sannheter vi ikke kan utfordre eller gjøre noe med. Makten på kunstfeltene er mangefasettert, det kommer tydelig frem i denne boken, men makten har også fått lov til å etablere seg uten nevneverdige forsøk på endring. Når denne boken viser oss ulike perspektiver på hvordan makt kan forstås og hvordan den påvirker kunstskapelsen er det aldri med en idé om hvordan et annet maktapparat kunne ha skapt annen kunst. Dette blir til slutt også en svakhet i studien av teaterfeltene. Når det ikke finnes noen estetiske diskusjoner blir det deskriptive språket normativt.

Iverksettelse bidrar med mange fine perspektiver. Flere ting er direkte øyeåpnende og viser hvordan samfunnet og kulturøkonomien ikke bare er en mulighetsåpner, men også en klar tilrettelegger for hvilken kunst vi som forbrukere konsumerer. Jeg sitter allikevel igjen med en klar formening om at studier av kunst er best når kunsten diskuteres innenfor sine egne rammer, selv om det ikke skader å se at ingenting blir til i vakuum.