På skuldrene til kjemper

Det er fullsatt på Operaens siste forestilling av Alexander Ekmans Rooms og publikum går museskritt i kø for å komme inn i den store salen. Vi får tildelt merch ved inngangen til scenen i form av et handlenett prydet med Rooms grafiske bilde på fremsiden. Vi går gjennom publikumssalen, mot scenen og de fleste virker forberedt på at det er en «annerledes» publikumsopplevelse vi skal få ta del i på Operaen i kveld. To publikummere har imidlertid satt seg pent og komfortabelt i publikumssalen, men skjønner fort at de sitter ganske alene, når resten av publikum strømmer mot selve scenen. Der oppe møtes vi av et beskjedent orkester som spiller musikk. Alle scenetepper er tatt vekk og det som trer frem er et enormt scenerom på størrelsen av en fotballbane. Eller ja, scenen er i hvert fall 2000 kvm. I rommet er det utplassert omtrent 40 stillaser med møbler og objekter på. Utøvere står, sitter eller ligger på stillasene. Kostymene går i en felles fargekoloritt – lyseblå klær og oransje ear-muffs-aktige baller på ørene. Alle har også noen puter festet på kroppene sine.

Publikum som utforskende barn Etter hvert får vi vite at utøverne på stillasene representerer innbyggere i en slags fiktiv by og stillasene virker å representere ulike rom eller leiligheter. I de første 15 minuttene står alle utøverne i fryste posisjoner, mens publikum går rundt og glaner opp på dem. Innbyggerne representerer et mangfold av individer. Vi finner representanter for: en katolsk prest, en slakter, en maler, en ballettdanser, en prostituert med en madrass festet til ryggen, en halvt sovende «dude» ligger på en sofa ved siden av en vannpipe og med en tv-konsoll i handa, en «jente» som egentlig er en voksen kvinne skriver dagbok med en duskepenn, mens på et annet stillas ser vi en kjernefamilie hvor gutten i familien blir spilt av av et virkelig barn. Arsenalet av karakterer fortsetter: en gravid kvinne ligger i en seng og skal føde, en bodybuilder får spraytan på kroppen, en mann ligger syk, en annen mann tørker støv av en støvsuger. Ikke alle innbyggerne har like tydelige sosiale markører. For eksempel ser jeg en kvinne som sitter og ser på en pute hun holder i hendene. En annen kvinne står ved siden av og peker ut i lufta. På veggen deres er det et bilde av et gift (heteroseksuelt) par. Senere får vi vite at kvinnene er «det lesbiske paret». På ett av stillasene står det kun et skilt med teksten: «room for rent» og en annen utøver virker å representere en hjemløs, trillende på en handlevogn blant oss publikummere. Er vi også hjemløse?

En stemme fra høyttalerne gir oss instruksjoner om å forholde oss åpent til situasjonen, som om vi var barn. «You dont know what to expect as a child», sier stemmen og forteller videre at vi skal tenke at vi aldri har sett et scenerom før og at vi må fri oss fra alle forventninger vi kommer med. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan eller hvorfor jeg skal gjøre det og opplever at jo mer jeg tenker på at jeg skal fri meg fra forventninger jo mer opptatt blir jeg av dem. Ved et tidspunkt er det som at noen har trykket på en knapp og alle utøverne bryter ut fra sine fryste posisjoner og setter i gang med ulike aktiviteter. Slakteren hakker kjøtt, kjernefamilien spiser middag og den gravide skriker fra senga. De veksler mellom å utføre aktivitetene knyttet til sin egen kontekst, for så å utføre enkelte unisone aktiviteter sammen i felleskap, i form av verbale utbrudd eller bevegelser som: overdreven latter, tramping, klapping, skriking, nysing og spytting. De danser også vals i hvert sitt «rom», klør seg teatralt, faller og slår seg og simulerer jordskjelv. Disse unisone utbruddene og bevegelsene fremstår effektsøkende snarere en meningsfylte eller interessant.

Stereotypiene bommer på målgruppen Etter hvert blir alle karakterene presentert via den amerikansk-klingende stemmen fra høyttaleranlegget, og man får et hurtig innblikk i personlige trekk og bakgrunnen til karakterene. For eksempel får vi vite at den ene elsker å bade i badekaret sitt og gjør det gjerne fire ganger om dagen og at slakteren ikke er noen alminnelig slakter men at han slakter menneskekjøtt. Noen av karakterene har bånd til hverandre i form av slektskap og kjærlighetsforhold. Historiene er for mange, intrikate, men samtidig for overfladiske til at jeg klarer å engasjerer meg i dem. Karakterene blir for skjematisk presentert og kvantiteten av fortellingene står i veien for kvaliteten. I et intervju i Dagbladet (12.06.17) forteller Ekman at han ønsket å skape stereotypier som alle kunne kjenne seg igjen i, men reflekterer virkelig stereotypiene eller karakterene som fremstilles i Rooms publikummet som kommer til Operaen? En menneskeslakter? En prostituert? En hjemløs? Det er så klart mulig noen kjenner seg igjen der, men ville det ikke vært mer ærlig eller treffende å ha representanter for landskapsarkitekten, turisten, byplanleggeren, kuratoren, teatersjefen eller moteskaperen?

Denne kunstige og halvferdige kvaliteten på byen minner meg litt om filmen Dogville (2013) av Lars von Trier. I den fiktive byen Dogville var husene kun tegnet opp med hvite streker på et slags scenegulv og det tok tid å akseptere premissene og å klare å leve seg inn handlingen. Dogville engasjerte likevel i kraft av at karakterene var gjennomarbeidet og fortellingen var konsistent. I Rooms framstår fortellingen for sprikende og tilfeldige. Jeg titter nysgjerrig rundt på publikum for å se deres reaksjoner på situasjonen – blikkene uttrykker alt mellom det jeg tolker som barnlig glede og nysgjerrighet, til forvirring eller blanke ansikter. Vi får til slutt informasjon om at den ene karakteren i byen har morderiske planer for de andre innbyggere. Hun skal ha fest og har helt gift i velkomstdrinken til gjestene. «Dødsfesten» består av slowmotion-dans og champagnedrikking mens alle karakterene holder elektriske lucialys i hendene. De forflytter seg ned fra stillasene mot et felles punkt i rommet og på veggene rundt dukker det opp videoprojeksjoner av ansikter som grimaserer. Det hele akkompagneres av musikk fra fire eller fem flygler. Jeg opplever dette øyeblikket i forestillingen som høydepunktet av en slags mismatch av uttrykk idet utøverne strekker hendene med lucialys mot taket. Er de døde nå?

I dødsriket ser det lysere ut Døden viser seg å være en frelse. I kontrast til første delen av forestillingen som fremstår fullspekket av fragmenterte fortellinger om karakterenes livssituasjoner skapes det nå et mer tydelig fokus for publikum. Vi får stå nære en operasanger som synger trøstende toner med dalende snøfnugg i bakgrunnen, i form av videoprojeksjoner. Vi trer inn i en slags drømmeverden eller «livet etter døden» og lyskastere leder oss videre til et hjorteaktig vesen som står på en opphøyet catwalk-lignende scene. I beige undertøy og med to store horn på hodet utfører hun en dyrisk dans, frem og tilbake slik at det skapes et snodig og gigantisk skyggespill fra danseren ut mot den tomme publikumssalen. Jeg skjønner ikke helt hva det skal symbolisere, men interessen min vekkes. Dansen avsluttes og over oss ser vi plutselig to utøvere som henger i tråder fra taket. Det er kanskje «menneskeslakteren» og den ene lesbiske kvinnen. De springer mot hverandre alt de kan, men det går tregt som i et slags mareritt der kraften du legger i bevegelsene ikke gir uttelling. De når likevel til slutt frem slik at de kan flette armer og ben rundt hverandres kropper i en lidenskapelig omfavnelse.

Deretter presses vi publikummere ut fra midten av scenen til sidene av en stor gruppe utøvere i beige underklær. De rydder oss bort slik at de kan skape en sirkelformet plass på scenen. Gulvet under dem roterer mens de utfører enkle bevegelser i form av en slags bølge av gange, hopp og spring til mer teatrale elementer som abrupte skrik og latter, lik et ekko av elementer i tilknytning til første delen av forestillingen/installasjonen.

Danserne forflytter seg opp mot publikumssalen. De springer rundt blant setene, mens publikum fortsatt står på scenen og kan se opp mot de hvite og spøkelsesaktige utøverne. Det skapes et imponerende bilde i kraft av publikumssalens størrelse og mengden dansere. Utøverne går rundt og «leter» etter noe blant stolene. De setter seg ned, lener hodet i hendene og betrakter scenen, beveger hendene unisont og ser på oss. Utøverne begynner energisk å applaudere publikum på scenen som om de var fotballsupportere. Publikum skjønner tegninga og stemmer raskt i med egen applaus.

Hvem plagierer hvem? I intervjuet i Dagbladet (12.juni) beskriver journalisten Ekmans Rooms i likhet med hans tidligere stykke A Swan lake (2014) som et nyskapende verk. Når forestillingen er ferdig overhører jeg en i publikum si: «Jeg har aldri stått på en scene før, jeg». Og kanskje er Ekmans Rooms er nyskapende stykke på en plass som Operaen, men det er ikke noe nytt ved å snu scenerommet på hodet innenfor scenekunsten generelt. Det har blitt gjort på utallige mange forskjellige måter innenfor områder som teater, performance og samtidsdans i lang tid. Jeg hadde senest en lignende publikumsopplevelse for et par måneder siden på Dansens hus i forestillingen Lightness: Fleire. Akkurat som i Rooms kom publikum rett ut på scenen og fikk bevege seg fritt sammen med utøverne. Deretter trådte (faktisk også beige-kledde) utøvere ut i publikumssalen, mens publikum sto igjen på scenen og betraktet dansen deres fra scenen. I Lightness: Fleire ble det imidlertid ikke gjort noe nummer ut av dette sceniske grepet, mens i pressemeldinger og forhåndsomtaler om Rooms kommuniseres det flittig om stykket som noe nyskapende og annerledes.

At det legges så stor vekt på at Ekmans stykke er nyskapende er også interessant med tanke på at Ekman tidligere har beskyldt selveste Beyonce Knowles for å ha plagiert deler av hans koreografi fra A Swan lake. I Ekmans nyskaping av Balletten beveger danserne seg rundt i 6000 liter vann på scenen. I sin «Formation»-konsertturne hadde Beyonce et lignende vannbad og utøvernes bevegelser minnet mye om Ekmans koreografi. Jeg forstår poenget med å påpeke plagiat og kreve å bli kreditert når den som blir inspirert heter Beyonce og har betydelig høyere økonomisk kapital. Men med den logikken burde Ekman, som jo faktisk er en stjernekoreograf, kanskje selv kreditere mindre anerkjente kunstere, som i forkant av ham har banet vei for å snu scenerommet på hodet?

Selv om Ekman står på skuldrene til kjemper gir Rooms likevel tross alt publikum et nytt perspektiv på operascenen og skaper en nærhet mellom publikum og danserne i et rom hvis arkitektur er konstruert med tanke på en distinkt oppdeling mellom publikum og scene. Den avsluttende, mer abstrakte og drømske delen av stykket fungerer best – med hjorte-dans på catwalken og skyggespillet som et høydepunkt. Imponerende er det også at stykket skal ha blitt jobbet fram på under to uker. Det er fint at Den norske Opera og Ballett satser på forestillinger som utfordrer scenerommets konvensjoner. Det vitner om at det finnes rom for appropriering av den smalere scenekunstens eksperimentering også på en tradisjonstung institusjon som Operaen.