Med naturen som ramme
Diorama for Huk Konsept og koreografi: Ingri Fiksdal Musikk: Jenny Hval, Lasse Marhaug Kostyme: Fredrik Floen Dansere: Harald Beharie, Rannei Grenne, Pernille Holden, Louis Schou-Hansen, Jeffrey Young, Jens Martin Hartvedt Arvesen, Rosalind Goldberg, Sigrid Hirsch Kopperdal, Julie Moviken, Eivind Seljeseth, Magdalene Solli, Venke Sortland. Produsenter: Nicole Schuchardt, Eva Grainger Produksjon: Ingri Fiksdal Oppdragsgiver: Situations Medprodusenter: Black Box teater (Oslo), BIT Teatergarasjen (Bergen), Dansens Hus (Oslo) Støttet av: Kulturrådet, Norwegian Artistic Research Program Premiere ved Shoalstone Pool som en del av The Tale (Brixham) i september 2017 Black Box teater, Oslo Internasjonale Teaterfestivalen, Huk i Oslo, 10.mars 2018
Storslått landskap, metallisk kostyme som glitrer i vintersola, er noen av de vakre elementene som gjør dansestykket Diorama for Huk visuelt tilfredsstillende. Men forestillingen lykkes ikke i å imøtekomme dansens potensial.
Badefavoritten, men nå snødekte, Huk, er scenen. Bakgrunnen er solnedgangen ved Oslofjorden. Stranden er dekket av store, uformelige figurer dekket av glitrende metallisk stoff. Når et horn begynner å blåse, i musikken komponert av Jenny Hval og Lasse Marhaug, våkner en figur fjernt i skjærgården til live. Den gjør små, sakte og organiske bevegelser. Figurene er så ugjenkjennelige at vi ikke vet om det er en fot, armer eller flere personer som rører seg inni i drakten, noe som vekker nysgjerrigheten.
Stedsspesifikk dans er å utvikle og sette opp en danseforestilling med utgangspunkt i å bruke potensialet til et bestemt sted, som regel offentlige rom. Det varmer en osloborgers hjerte å se hvor vakker ens badestrand er i et helt nytt lys. Samspillet mellom vintersolen og de gull- og sølvfargede heldekkende draktene, av kostymedesigner Fredrik Floen, er estetisk magisk og stykkets fremste komponent.
Ingri Fiksdal er en norsk koreograf som er opptatt av persepsjon, og legger like mye vekt på koreografi som scenografi, lysdesign og kostyme. Den totalt tildekkete danseren er et gjennomgående tema i Fiksdals virke, blant annet i Shades of Tomorrow (2016) og Band (2013). Å strippe dansere for individuelle karakteristika gjør tematikken mer framtredende, og her er det utforskning mellom dikotomien natur og urbanitet som står sentralt. Den rå, grå skjærgården står i sterk kontrast til dansernes glitrende bekledning, som minner om høye skyskrapere. Hvor lenge vil naturen holde ut modernitetens slitasje på den som forsøpling, forurensing og global oppvarming? Hva er byboeres ansvar for å ivareta villmark og skog? Dette er noen av de mange spørsmålene som opptar meg under forestillingen.
En sølvklump drar seg etter magen som en slange, en annen figur ligner en gullpåfugl, med sølv og sort fjærpryd. Bevegelsenes hensikt er å reflektere de langsomme endringene i naturen og evolusjonen. De sterke kontrastene mellom landskap og kostymer, finner ikke sitt svar i bevegelsesspråket, fordi Fiksdal velger å bruke et meget langsomt tempo. Jeg lurer på om hvorvidt stykket hadde tjent på å tenke like mye tekstur, lag, tyngde og luft i bevegelsesspråket som man har gjort med kostyme og scenografi. Diorama for Huk vekker tanker om hvilket ansvar byboere har ovenfor sitt naturmiljø.
Teksten er skrevet som del av prosjektet Dansekritikerrørsla og er støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.
