Makt og avmakt

Tore Vagn Lid bruker Niccolò Machiavellis tekst Fyrsten, fra 1513, til å si noe om vår politiske samtid, om makt og muligheten for politisk handling. Slik har stykket en tematisk sammenheng med Lids foregående forestillinger Kill them all! (2013) og Dub Leviathan! (2015), som Fyrsten også er en fortsettelse på. Men i hvilken grad oppnår Fyrsten sitt mål, og lever den opp til forgjengerne?

Teateret som drivhus Forestillingen bruker teateret som et drivhus i en verden av kulde som et sentralt bilde. På én side har det fått et helt konkret uttrykk: Malersalen er for anledningen i sin helhet omgjort til et drivhus hvor skuespillerne siden starten av prøvene selv har jobbet som gartnere, og faktisk dyrket fram forskjellige planter. I tillegg presenteres bildet gjennom fortellinger, for eksempel når skuespiller Anders Mordal beskriver et drivhus der han vokste opp, hvor barna sto ute i vinterkulda og drømte om å komme inn. Motivet får også en mer overført betydning når skuespillerne beskriver verdens situasjon generelt, det tilsynelatende umulige i å forandre den, og presenterer forskjellige former for tilbaketrekninger inn i en privat sfære, i familie, kjærlighet, konsum og i gartneriet. Drivhuset, i likhet med teateret, er en lukket plass hvor kun noen få heldig utvalgte slipper inn.

Konkret utopi Koblingen mellom drivhuset og boka Fyrsten skjer blant annet gjennom Machiavellis egen gartnervirksomhet: Mot slutten av livet sitt brukte han mye tid på hagearbeid. Mye av forestillingen, og særlig starten, går med på å vise fram plantene skuespillerne har dyrket. Publikum får tid til å se på dem, smake på deler av det og selv plante noen frø. Samtidig bekymrer skuespillerne seg flere ganger underveis for at det er for kaldt inne i salen, for at de har dørene for lenge oppe og for at plantene skal dø. Symbolikken er tydelig nok. Den politiske virkeligheten der ute er kald og brutal, men her inne i teateret finnes en slags frisone hvor en gruppe mennesker gjør noe konkret.

Her settes teateret i sammenheng med filosofen Ernst Blochs begrep om den «konkrete utopi». Slik jeg forstår det betegner dette en praksis som virkeliggjør en utopi, og det ble for eksempel satt i sammenheng med arbeiderbevegelsen på 1930-tallet. Bloch baserte seg på marxismen, og var opptatt av at forskjellige typer kunst, og særlig musikk, kunne gjenspeile en framtidig utopisk tilstand. Akkurat hva som virkeliggjøres eller gjenspeiles i Fyrsten er litt mer uklart: «Når en ikke kan vinne de store seirene kan en i hvert fall dyrke de små.» Om drivhuset er et tegn på at en politisk motstand må bygges opp fra bunnen av, gjennom et møysommelig tålmodighetsarbeid, eller om det heller er en tilbaketrekning i det personlige, blir ikke tydelig besvart. Mot den kalde og brutale politiske virkeligheten settes gartneriet og musikken, med en insistering på at dette er også noe noen har skapt, og det kan ingen ta fra oss.

Råd til fyrster På sitt beste klarer Fyrsten å bruke Machiavelli konstruktivt til å si noe interessant om vår politiske samtid og hverdag. Et av de beste eksemplene er et utdrag hvor Machiavelli skriver om hvordan en hersker kan kansellere ut et sjokk ved å skape et nytt, og slik normalisere det som i utgangspunktet var sjokkerende. Dette etterfølges av en monolog som omhandler forskjellige forhold som nylig var sjokkerende for oss, men som nå gradvis har blitt normalisert. Eksemplene som trekkes fram er flyktningkrisa, økningen av tiggere og presidentvalget i USA. Det vises elegant hvordan dette blander seg med mer hverdagslige bekymringer som familieliv, karbohydrater i matinntaket og ulvens tilbakekomst til Norge. På sitt svakeste opplever jeg imidlertid at forestillingen blir mer som en fremlegging av Machiavellisitater uten at de bearbeides eller kontekstualiseres tilstrekkelig. Dette fører igjen til en følelse av at stykket, som varer i omtrent to timer, kunne vært kortere.

Musikk, teater og samfunn Fyrsten tar form som et helhetlig teater hvor alle virkemidlene blir vektlagt, noe som er et kjennetegn ved nærmest alle forestillingene til Tore Vagn Lid og samarbeidspartnerne hans. I likhet med høstens oppsetning på Det Norske Teateret, Fridomens vegar, integreres også her virkeligheten i teateret i form av politikere de har tatt kontakt med som gjennom sine svar blir del av forestillingen, og i gartnerarbeidet til skuespillerne som har funnet sted over flere måneder. Samtidig som et sentralt bilde i forestillingen altså er teateret som et lukket drivhus, jobber teateret ut mot samfunnet, og opphever til dels skillet.

Tore Vagn Lid er kjent for sin bruk av musikk i teateret, og musikk som meningsbærende, likeverdig parameter er et gjennomgangstrekk i produksjonene hans. I Fyrsten fremstår den imidlertid som mindre motivert enn i tidligere forestillinger, og jeg ser i mindre grad at den tilfører et meningsinnhold. Musikken består hovedsakelig av dubinspirerte, repetitive baktepper, resitativer med orgel, perkusjonsbaserte deler og elektroniske lydtepper. I tillegg kommer – for meg noe uforklarlig – første strofe fra refrenget til Kaptein Sabeltannsangen tilbake flere ganger («Hiv o’hoi! Snart er skatten vår»), i tillegg til et kort plystremotiv tilsvarende et kvitter eller en «tweet». Musikken holder strukturen i stykket sammen, men fremstår ellers som mindre gjennomtenkt enn i tidligere stykker.

Skuespillerne legger an til en uformell tone fra starten av forestillingen, hvor de prater løst med publikum, tøyser og tuller, oppfordrer til å se på plantene, og forteller om hvordan de har jobbet. Denne formen tar de med seg inn i selve forestillingen, hvor dialogene veksler mellom å være rettet direkte mot publikum, tilsynelatende fra skuespillerne selv som privatpersoner, til å være nøye innstudert og musikalsk resitert. Jeg opplever at denne vekslingen ikke alltid fungerer helt. Den hverdagslige interaksjonen blir ofte litt for kunstig, samtidig som de innstuderte delene ikke oppleves som naturlige når de oppstår ut av tilsynelatende uformelle situasjoner. Utover dette er det skuespillertekniske, oppbyggingen av rommet og koordineringen med musikk og visuelle elementer godt gjennomført.

Brevduer til partiledere Selv om drivhuset representerer en form for tilbaketrekning, våger skuespillerne å risikere plantene sine ved å åpne døra ut til taket. Her får de tak i en brevdue som de trener opp til å sende beskjeder, bestående av utdrag fra Machiavelli, til Stortinget.* Det er uklart for meg hva de ønsker å oppnå med dette. Vil de at politikerne skal innrømme at dette er prinsippene de styrer etter? Eller er det meningen at politikerne skal ta til seg disse rådene og forsøke styre etter dem, og hvordan skal det i så fall forandre på vår politiske situasjon? Alle partilederne til de større partiene (utenom Miljøpartiet de Grønne) har faktisk svart på forskjellige måter, mange med videokommentarer. Svarene er imidlertid ganske forutsigbare ut fra deres partibakgrunn, og flere ganske valgtalepreget. Alle, med mulig unntak av Bjørnar Moxnes, tar avstand fra Machiavellis råd.

Ut fra skildringen av samtiden som dyster og kald, opplever jeg det som skuffende at svarene forestillingen ser ut til å tilby hovedsakelig dreier seg rundt problematiseringer av og selv-refleksjon rundt teateret. Jeg savner den subjektive ytringen – som Tore Vagn Lid selv har skrevet om i forordet til hans oversettelse av Bertolt Brechts Avgjørelsen fra 2012 – som må være utgangspunktet for fruktbar diskusjon og for teateret som et kritisk erfaringsrom. I Fyrsten finner jeg lite å være verken enig eller uenig med, utenom at kanskje muligheten til politiske forandring og motstand for meg framstår som større enn det forestillingen legger opp til. Jeg opplever heller ikke å ha blitt spesielt mye klokere når det gjelder spørsmålene som stilles i programteksten om hva som kan gjøres her og nå, eller om teateret egentlig kan påvirke et valg.

*Kritikeren er i ettertid av publisering blitt gjort oppmerksom på at rådene som ble sendt med duepost ikke er utdrag fra Machiavelli, men originalskrevne for denne produksjonen.