Inderlig debut i stappfullt konserthus
Oslo-Filharmonien Arvo Pärt: Fratres (Brødre) Richard Strauss: Vier letzte Lieder Dimitrij Sjostakovitsj: Symfoni nr. 11, Året 1905 Stefan Solyom, dirigent Lise Davidsen, sopran Oslo konserthus torsdag 2. mars kl. 19.00
Stjernesopran Lise Davidsens gjorde nydelige tolkninger av Strauss i sin debut med Oslo-Filharmonien, men dirigent og orkester hang ikke helt med i svingene.
Torsdag 2. mars var Oslo konserthus fylt til randen. Ved billettskranken overhørte jeg flere som ba tynt for seg om en billett hvor som helst, men alt var utsolgt, inkludert hele korterrassen. Riktignok er Filharmoniens billettsalg økende, men den enorme interessen var nok hovedsakelig forårsaket av én spesifikk aktør: sopran Lise Davidsen. Etter at hun vant en rekke prestisjetunge konkurranser og priser i 2015 er hun blitt et internasjonalt navn, og dette var hennes debut med Oslo-Filharmonien.
Minimalistisk åpning Før Davidsen fikk slippe til med sine Strauss-tolkninger, fikk publikum en velspilt versjon av Fratres, av den estiske komponisten Arvo Pärt (1935- ). Verket er opprinnelig fra 1977, og er et av de første med Pärts egenutviklede komposisjonsteknikk tintinnabuli, en melodiøs og minimalistisk utforsking av treklanger. Fratres er skrevet uten fastsatt instrumentering, men Pärt har selv utarbeidet mange ulike versjoner, og kveldens utgave var Fratres for strings and percussion fra 1983/1991. Det kompositoriske materialet er enkelt, men melodiene likevel karakteristiske og fengslende. Under det hele ligger en borduntone – en sammenhengende dyp så vidt hørbar tone, som en lavmælt men insisterende tåkelur.
Kveldens dirigent var også debutant med Oslo-Filharmonien. Svenske Stefan Solyom er sjefsdirigent i Helsingborg Symfoniorkester, og har tidligere hatt den prestisjetunge posisjonen som Generalmusikkdirektor og sjefsdirigent for Deutsche Nationaltheater og Staatskapelle Weimar. Hans håndlag med Arvo Pärt er interessant; det virker som han omtrent ikke gjør noe som helst, bare slenger fra seg noen uvørne og nonchalante bevegelser, og lar orkesteret holde på som de vil. Men nettopp denne minimale direksjonen har en forbløffende effekt på den minimalistiske musikken – musikken står klart fram, som skåret ut i papp, bare Pärts enkle toner og dynamiske betegnelser, hverken mer eller mindre.
Balanseproblemer Programmet er godt tenkt – overgangen til Richard Strauss (1864-1949) senromantiske tonespråk er i teorien effektfull. Strauss’ Vier letzte lieder er nettopp noe av det siste han rakk å skrive, og det bærer de tydelig preg av. De tonesatte diktene inneholder alle poetiske metaforer for livets slutt – høst, kveld og solnedgang, men også lengsel mot våren som kommer og håp om hva den bringer, og musikken er vidløftig og dramatisk. Lise Davidsens stemme er som et overflødighetshorn – full av overskudd og rik på klang. Hun formidler Strauss’ store eksistensielle spørsmål på en ubesværet, upolert og ujålete måte, og slik oppleves den monumentale stemmen hennes samtidig nær og umiddelbar.
Det er bare så synd at orkesteret ikke henger helt med. Davidsen ble overdøvet i de mest lavmælte partiene, og fra salen virket det som om kontakten mellom henne og dirigenten ikke var helt optimal. I et intervju etterpå sa derimot sangeren selv at hun opplevde at de hadde god kommunikasjon, så kanskje var det rett og slett den ubehjelpelige akustikken som igjen hadde skylden. I alle tilfelle savnet jeg både patos, fintfølelse og intensitet i orkesteret. Selv om Solyoms tilforlatelige stil passer utmerket til Fratres, kom den her til kort.
En kommunistisk hyllest – eller protest? Etter pause kommer Solyoms merkelige nonchalanse igjen til sin rett, i Sjostakovitsj’ militante og kantete symfoni nr. 11, Året 1905. Russiske Dimitrij Sjostakovitsj (1906-1975) hadde hele sin karriere problemer med sovjetregimets sensur og strenge retningslinjer for kunst, og myndighetene fordømte og rehabiliterte ham flere ganger. Da Stalin døde i 1953 ble tilværelsen noe lettere, og symfoni nr. 11 fra 1957 bragte Sjostakovitsj tilbake i varmen for godt. Tre år senere meldte han seg inn i kommunistpartiet, og det er fremdeles uklart om han faktisk ble politisk omvendt, eller om han motvillig gikk med på medlemskapet som en forutsetning for å kunne være formann av komponistforeningen.
Enten den er skrevet som en fordekt protest eller i fullt alvor – i alle tilfelle framstår symfoni nr. 11 langt på vei som en lydlig manifestasjon av et totalitært regime, med sine milelange linjer og intensive trommesekvenser. Verket er en programmatisk framstilling av arbeider- og bondeopprøret mot tsarregimet i 1905, og spesielt demonstrasjonen foran Vinterpalasset i St. Petersburg, der tsarens soldater åpnet ild og drepte flere hundre fredelige demonstranter. Første sats, “Palassplassen”, er et illevarslende bilde av den store plassen som ligger stille før stormen, og andre sats, “9. januar”, forestiller selve demonstrasjonen og massakren. Tredje sats, “Evig minne”, er en ekstremt langsom og kontemplativ hyllest til de falne. Fjerde sats heter “Alarm”, og framstår nærmest som en utagering over grusomhetene.
Solyom understreker det harde og strømlinjeformede i denne symfonien, ikke de små nyansene og tvetydighetene som er så karakteristiske for Sjostakovitsj. I de spede pianissimopartiene i første og tredje sats dyrker han fram jevne og langtrukne linjer framfor sart uttrykksfullhet, med samme tilforlatelige stil som i Fratres, som om han nesten ikke gjør noen ting. Kontrasten til de hardtslående, hurtige partiene i andre og fjerde sats er derfor overveldende, fordi ikke bare dynamikken skifter, men hele uttrykket og karakteren er annerledes. Her er han bestemt og nesten aggressiv, men bevarer hele tiden distansen. Selv om man kanskje kan savne noe av Sjostakovitsj’ lekenhet liker jeg denne tolkningen, fordi den får fram det absurde i sovjetregimes estetiske idealer.
På et vis slår Lise Davidsens inderlige Strauss-tolkning og denne spagaten mellom propaganda og protest hverandre i hodet, men samtidig er det noe nydelig bokstavelig med å ramme inn flytende senromantikk med enkel minimalisme i den ene enden og rigid programmusikk i den andre. Og det fungerte nesten optimalt – hadde bare dirigenten hatt et bedre grep om Strauss.
