Hva med litt mindre dramatikk?

Scenografien i Som lauvet i Vallombrosa minner om David Hockneys maleri A bigger splash fra 1967: et minimalistisk feriehus av glass med terrasse, ladet med maksimal forvissning om at noe har skjedd. Eller kommer til å skje. Potensiale uttrykt med utsøkt økonomi. Men, der Hockneys duse pasteller og hvite sollys sier California, er dette overklassefunkis a la Stockholms skjærgård: bløtt nordisk lys, lyst bjørkepanel og ett symboltungt løvtre istedenfor dekorative palmer. Og der Hockney plasserte et basseng mellom hus og tilskuer, har scenograf Leiko Fuseya og regissør Alan Lucien Øyen lagt et japansk-inspirert zen-bed; randsonen mellom huset og det store havet. Hvis du går og ser Som lauvet i Vallombrosa, bi litt ved dette første Hockneyske bildet, og legg merke til hvordan scenografi og skuespillere får sagt mye her, alt før selve handlingen tar til. Stillhet er potente saker. Og så blir det morgen første dag, og storfamiliens sommerferie begynner.

Ut på scenen kommer familiens aldrende overhode John, hans to voksne døtre – den oppofrende Sonja og skuespillerdivaen Lena – samt deres respektive menn, legen Fredrik og den desillusjonerte dramatikeren Olof. Vi aner par med problemer og anstrengte søskenrelasjoner. Og mens det drikkes og skråles for å overdøve ubehaget, sitter gamlefar inne i huset og sover. Faren ruger over fortida; barna forsøker å forsone seg med samtida.

Snart kommer også Sonjas sønn Samuel – nonchalant gullgutt og neste generasjons dramatiker – den forlorne husvennen Umberto og Sonja og Lenas narsissistiske storebror Gabriel. Og, hans psykisk syke datter Clara; den unge skuespillerbegavelsen, skjønnheten og stykkets midtpunkt. Bare navnet hennes hviskes med løftet om forløsning: ”Spela ikkje ho i Tsjekhovs Måsen?” Det kan umulig gå bra, og gjør det ikke heller.

I løpet av kort tid sprekker familieidyllen. Norén bruker de to voksne parene som vedkubbe, den unge, vakre Clara som kilen, og mange års oppmagasinert sorg og sinne som slegge. Hver scene, nytt hogg og nye, ugjenopprettelige splintrer: Lena må dominere for å beholde selvtilliten, Olof lar seg dominere for å slippe unna selvransakelsen, Sonja underkaster seg både far og ektemann for å holde familieskuta flytende, mens disse tar imot uten takk og varme. Inntil Clara rykker om på balansen, og først Fredrik, Claras lege, og deretter Olof, kaster lengre og lengre blikk etter henne, og mørkere og mørkere skygger over de eksisterende par- og familieforholdene. Bomben(e) tidsinnstilles, tikker og eksploderer. Men måtte den det?

Det er fengende og effektivt teater å la begjær bli til fysisk handling, men hadde Norén behøvd å slå så hardt for å gi den samme innsikten? Og kunne Alan Lucien Øyen ha skrudd ned kontrastene i bildet med en mer dempet regi, og oppnådd samme virkning? Jeg tror det, men tipper, uten å ha lest stykket, at hovedutfordringen ligger i manuskriptet. Kort fortalt hadde jeg ønsket meg mer subtilitet. Må begge ektemennene ikke bare elske, men gripe etter Clara for å skildre det dypt menneskelige behovet for å slippe fri ved å smelte sammen med en annen – den unge, den attraktive, den tilsynelatende frigjorte? Måtte alle Olof og Lenas samtaler foregå mellom spennet resignert-ektemann-svarer-kone, og brutal krangel, eller hadde det holdt med færre kamper og flere, bittersøte undertoner? Og måtte alle ekteskapene detonere for at vi skal gjenkjenne smerten ved ensomhet, verdiløshet og utroskap? Jeg tror ikke det.

Når skuespillerne er så gode som dette laget, scenografien så talende, og replikkene tidvis så musikalsk orkestrert – en samtale i forgrunnen som sinnrikt komplementerer og overlapper den i bakgrunnen – hadde jeg ønsket at flere av de lavmælte scenene erstattet de dramatiske. Som når Lena stille prater med Samuel: ”Du er den einaste eg kan snakke med når eg står stille. Du er så rask du òg”; Olof som snakker lett og åpent med Umberto, stykkets comic relief, om at alt han skriver er dårlig, at alt har vært dårlig; Umberto som snakker om boka han muligens burde skrive: ”Du veit kva dei seier, alle har ei bok i magen, heh..” Særlig disse passasjene sitter godt; overgangene hvor de gamle slitasjeskadene får restituere ved hjelp av blikket til en annen. Mildere ord, mindre action. Ikke minst gjelder dette Claras og Olofs tidlige tiltrekning: selvsagt, blind, troverdig og akkurat under radaren til de rundt som uansett ikke orker å se. Når stykket, til tross for for store maksutslag, også fungerer godt, er det på grunn av disse mer stillferdige passasjene før slegga slår igjen.

Lars Noréns stykke ble skrevet for SVT Drama tidlig på 90-tallet. Det må ha passet godt. Som lauvet i Vallombrosa er et manuskript av klassisk familedramaformat, med utilslørte klassiske referanser: Tsjekhov og Strindberg: Måken, Kirsebærhagen og erotisk ladning a la Frøken Julie. Menneskelighet, metalek og maktspill. Det er velspilt, ekstremt vakkert tonesatt av lyddesigner Gunnar Innvær (se spillelisten på Det Norske Teaterets hjemmeside) og slående rammet inn, men jeg hadde følt mer om Norén og Øyen hadde holdt enda mer tilbake, og latt dissonans være stykkets bunnlinje, istedenfor synlige og taktfaste hammerslag. Som Hockneys antydende malerier fra 60-tallet.