Het dansekanon?

Nærmere 70 personer i Kirre Arnebergs profesjonelle prosjektledelse var involvert da det tredje i rekken av årlige arrangementer med det fengende navnet ICE HOT ble sparket i gang i Oslo tidligere i desember. De 70 holdt styr på 228 kunstnere og stab fra hele Norden og minst 300 tilreisende oppkjøpere fra 38 forskjellige land, herunder 24 europeiske. Vertskapet, Dansens Hus, var blant dem som satte alle kluter til.

Publikum på ICE HOT er ikke som annet publikum. De holder på med sitt mens de ser forestillinger, fire-fem dager i strekk, fem-seks forestillinger per dag. Det er en maraton som krever vannflasker og pastiller, lommetørkler og mobiltelefoner. Publikum fyller flere charterbusser og skipes fra scene til scene, denne gangen mellom Dansens Hus, Riksscenen, Black Box Teater, Den Norske Opera & Ballett og Bærum Kulturhus.

Juryen for det hele besto av Samme Raeymaekers, kunstnerisk leder for Concertgebouw Brugge og December Dance Festival, Bettina Masuch, kunstnerisk leder på Tanzhaus NRW i Düsseldorf og Cathy Levy, leder for National Arts Centre i Canada. Disse tre har valgt ut programmet blant 270 søkere. Fra Norge ble kompaniene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, Carte Blanche / Hooman Sharifi, Zero Visibility Corp / Ina Christel Johannessen og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt utvalgt. Ingri Fiksdal og trioen Berstad / Helgebostad / Wigdel som nå puster 90-tallets koreografer i nakken, deltok også.

Tegnebrett-inspirert Avdal og Shinozaki åpnet ballet med verdenspremiere på et bestillingsverk av storformat, As If Nothing Has Been Spinning Around For Something To Remember. Den oppadstrebende ballongballetten er en videreutvikling av forestillingen Nothing´s for Something som flere har sett på europeiske og norske scener siden 2012. Spørsmålet som meldte seg for meg, gikk på forestillingens nyhetsverdi, men Avdal og Shinozakis teknologisk avanserte, tegnebrett-inspirerte forestilling, om enn utvidet, er uansett verdt å se igjen.

I siste og største versjon er det først scenetepper i skinnende, grå silke som valser fra side til side til Johann Strauss' sviskete Donau-Walzer. Tekstilene er festet til store, svevende heliumballonger som gjør det mulig for portørene å flytte dem rundt, mot slutten hele veien opp i amfiet der publikum får føle det tykke, glatte stoffet. Forestillingens taktilitet blir på denne måten helt konkret.

Når de seks danserne dukker fram fra bak gardinene, forflytter de seg i hulemaleriske positurer rundt i rommet. Bevegelsen avtegnes på tekstilene som også dekker gulvet. Slik skribles hele rommet fullt av streker, helt ut i alle hjørner, i takt med et lydcrescendo. Deretter viskes alt ut, men skyggene av positurene blir igjen. I forestillingens siste del flyr ni-ti hvite, selvlysende ballonger sakte over scenen og publikumsamfiet, radiostyrt av frivillige fra bakerste benk. Dronedansen begeistrer.

Konkret klining Hvite ballonger i mindre utgaver dukker opp igjen mot slutten av Jefta Van Dinther og Thiago Granatos forestilling This is Concrete. Van Dinther og Granatos verden går også i gråtoner, med svarte høytalere plassert rundt på scenen. Det rytmiske, voluminøse lyddesignet tar mest plass i rommet. De to utøvernes seige street dance-bevegelser framføres i sakte tempo. De nærmer seg høyttalerne og hverandre, løfter, dytter, drar og forflytter seg hele tiden til gjentagende, overdøvende rytmer.

This is concrete. Foto: Renato Mangoli

De to mennene sklir mellom stilisert gatedans, konkret klining og simulert seksualakt. De later som om de snakker sammen med forvrengte bassrøster lagt inn i lydbildet. Språket er ugjenkjennelig. Dansen er elegant utført og gir et kjølig inntrykk, erotikken til tross. This is Concrete virker distanserende med sin påtrengende lyd og lidderlighet.

Det er uklart hvor tilsiktet det er fra juryens side, men avkledde menn, mannlig seksualitet og sensualitet er et gjentakende tema på ICE HOT. De heteste og mest langtrukne av disse scenene utspiller seg på Black Box Teater, så også i Masi Tittas Soldier.

Masi Titta: Soldier. Foto: Timo Wright

Usårlig sårbarhet Titta virker uberørt av det profesjonelle publikummet der han står og går barbeint rundt i avklippede joggebukser og sliten T-skjorte i skjæret fra taklyset på store scene. Han hever og senker armene som for å unngå å bli skutt, men som David Guetta synger over høyttaleranlegget: ”Fire away, for I´m bulletproof, I´m titanium”. Titta forestiller seg å være usårlig i sin sårbarhet.

På et tidspunkt fylles rommet med røyk. Titta tar av seg buksa og legger seg på magen på det gråhvite gummigulvet som han deretter jokker løs på. En lysspot fanger inn den bølgende bevegelsen i bekkenet hans, som kanskje ikke fullt så ofte er i fokus på pornofilm. Tittas referanser til mannlig sensualitet blir åpenbar i en scene der han poserer til musikk av Debussy som var han Nijinskij i Faunens ettermiddag.

Skal vi tro et utvalg kunstnere på biennalen, så er ikke ICE HOT en mønstring av siste skrik i dansekunst, ei heller fesjå for spesielt interesserte dansekunstnere. Programmet virker dessuten fritt for humor. Det er gjennomgående flest menn på scenen, og når kvinner er med, utspiller det seg ofte kjønnsstereotypier.

Sunt for sansene BAND av Ingri Fiksdal er et unntak. Bandet består av fire skikkelser i mangefargete og flermønstrete plagg i lag. Tørklær tildekker hele hodet, men kneppekjoler antyder likevel kjønn på bandmedlemmene. Svarte, myke sko med tykke såler uniformerer dem. Detaljene i kostymene kommer til synet kun ved inngang og utgang. Forestillingen foregår for det meste i mørke, noe Fiksdal selv varsler om før start.

Band. Foto. Anders Lindén

Bandet bygger opp bevegelsene fra forsiktig, stille risting til digre bølgende utslag, alt stående på omtrent samme sted. Transformasjon fra liten til stor stillestående bevegelse skjer minst tre ganger i løpet av seansen. Gnissing fra klær som beveger seg mot kropper, dominerer lydbildet. Det lille lyset som etter hvert kommer på, er rettet fra to sider på gulvnivå.

BAND utfordrer sansehierarkiet, er irriterende lang og lite interessert i oppvisning. At en lavere utøver blir stående bak og helt i skyggen av en høyere er antakelig et poeng fra Fiksdals side. Det er ikke meningen at vi skal se hva som skjer, snarere at vi skal kjenne på lydene og lyset i mørket. BAND er sikkert sunt, men hadde kanskje gjort seg bedre i en konsertbule.

Hot or not? Navnet ICE HOT henviser antakelig til den heite dansen som liksom finnes i nord til tross for hvor kaldt det liksom er her. Benevnelser som heit skal helst overlates til andre. Det er omdiskutert om, og på hvilken måte, ICE HOT er ”hot”. Skal ”hot” forstås som tidsriktig og trendy, eller som attråvekkende kåthet? Å kalle noe ”hot” i forståelsen populært, det er pretensiøst, det er ”not hot”.

ICE HOT er mest av alt en kommersiell møteplass for kapitalinteresser. Dansen som vises er i beste fall ”haute couture”, et skreddersydd program for produsenter som kjenner sitt publikum og har penger til å kjøpe opp. Det er først når kassaapparatene klinger at vi vet om ICE HOT er ”hot or not”.

Det som ICE HOT både bidrar til og viser, er at nordisk og særlig norsk samtidsdans definitivt er etablert, og dermed har konstituert sine regelbundne tradisjoner og forbilder i form av ulike dansekanoner. Spørsmålet er hvor mye krutt det er igjen i dem.