Forflytning i vakuum

Bakgrunnen til Apene i Himalaya er omfattende; manus er basert på tekster av åtte forfattere fra ulike deler av verden som alle har skrevet med utgangspunktet i temaet «migrasjon». Utøverne har sammen med regissør Jon Tombre så forvaltet dette materialet under temaet transit (forflytning), som er en del av Hålogalands hovedtema de neste fire årene.

Ensemblet skal i likhet med forfatterne speile et internasjonalt perspektiv, og har bakgrunner fra Kina, Sør-Afrika, Italia, Sverige og Vietnam. Men akkurat hvilken tilknytning utøverne har til temaet «transit» eller forflytning forblir uuttalt.

Scenegulvet ser dyrt ut: rødt mahogny-aktig tremateriale, satt sammen av mindre deler som et slags puslespill med sirkler, firkanter og streker. To papirtynne, transparente vegger danner en ekstra vegg i rommet. Utøverne kommer fram på scenen og begynner å hoppe opp og ned akkompagnert av et melodramatisk filmatisk lydbilde. De hopper med kåper, jakker og boots, de har en agenda, er på vei. En av karakterene begynner å fortelle en fabel om aper i Himalaya mens hen hopper. Det finnes to typer aper på hver sin side av fjellet: de som våger å hoppe over til den andre siden, og de som ikke forsøker, men forblir på den ene siden. Stykkets tittel blir altså raskt «forklart», men analogien mellom apene i Himalaya og stykkets tema er ikke er helt åpenbar likevel.

Veggene midt i rommet fungerer både som svingdører og som projeksjonsflater for filmsekvenser, blant annet av utøverne i helfigur som snurrer rundt sin egen akse. Veggen blir også brukt som et slags skyggespill i noen scener, noe som bidrar til en opplevelse av ulike rom i rommet. Under en av fortellingene er skjermen lyssatt slik at man kan se igjennom den, bak den ser vi to personer som omfavner hverandre. En mor ringer og vil komme på besøk, det virker besværende på den aktuelle personen. Har hun reist for å kunne leve åpent som lesbisk, uten foreldrenes innblanding? Vi følger henne videre til et slags kjæreste-utleiebyrå – kanskje vil hun leie en mann for å fremstå normal for familien? Mange av fortellingene er som denne, fragmenterte og ikke helt selvforklarende. Det gir muligheter for egne spekulasjoner og fantasier.

Flere slike personlige historier trer fram også sammenflettet med, eller etterfulgt av, ulike bevegelsessekvenser – som når en av utøverne ved et tidspunkt ligger på bakken, vrir seg, snur seg, med ryggen delvis festet mot gulvet, for deretter å avslutte sekvensen og fortelle om frustrasjoner knyttet til en av sine foreldre. Her, og enkelte andre steder i forestillingen, framstår dansen som direkte illustreringer av fortellingene.

Det scenografiske og visuelle i forestillingen virker nøye uttenkt, og en scene mellom tre geishasminkede utøvere står visuelt spesielt sterkt fram. Farge- og materialkombinasjonene fungerer her lekent og tiltrekkende i kombinasjon med detaljrike bevegelser. Estetiske kombinasjoner som rød kåpe, rosamalt ansikt og Kiss t-skjorte vekker min nysgjerrighet. Denne scenen foregår på kinesisk og dette bidrar kanskje til at jeg som ikke kan kinesisk fokuserer på bevegelsene og det visuelle. På skjermen over scenen «strømmes» det tekst på engelsk som gir ledetråder til hva utøverne snakker om, og det oppstår en slags overdrevet teatralsk mimelek. Under overskriften «I got the part» spiller en utøver fram en skuespillers overdrevne gledesutbrudd over å ha fått en rolle. Det framstår som en parodi på forventningene om at man skal være takknemlig for det man får.

I en annen scene har to karakterer en krangel, hvor de veksler mellom å snakke kinesisk og engelsk. Den ene prøver å overtale den andre til å bli med til USA, og få «American babies». De står stille på en del av gulvet som utgjør en sirkel i «puslespillet». Mens karakterene står stille, snurres det sirkelformede scenegulvet rundt som et gigantisk roterende pizzafat. Slik forflytter ikke bare utøverne seg selv og objekter i rommet, men forflyttes også selv av scenografien – kanskje som en analogi til at mennesker forflytter seg, samtidig som de også selv forflyttes av jordens rotering og objekter i verden.

Scenografien blir brukt gjennom hele stykket for å illustrere og skape ulike rom og symbolske bilder. For eksempel i en scene hvor en karakter gjemmer penger i hull i «puslespillet» mens hen snakker med en annen med slør. Utøveren uten slør ytrer stereotype rasistiske uttalelser, i linje med «you are like rats» og «I´m just saying what everybody else thinks». Når utøveren med slør forklarer sin vanskelige situasjon kontrer den andre med «do you think you deserve a prize?». Det er gjenkjennelige rasistiske perspektiver, men hva er poenget med å reprodusere slike framstillinger på en scene? Behandlingen av dem gjør at dette forblir uavklart. Scener som tematiserer konsekvenser av tvunget flukt, side om side med scener som tematiserer mer frivillig flukt, bidrar til å gjøre forestillingen noe retningsløs. Samtidig vises det en respekt for kompleksiteten i menneskelig forflytning.

Forestillingen inneholder en del naive dagbokserkjennelser og klisjeer, men det pretensiøse aspektet ved disse har også noe sympatisk ved seg. Samtidig er det noen normative tekstrader som virker belærende og oppmuntrer til motsvar, som: «People have always and will also in the future keep on moving». Dette tegner et bilde av en slags naturtilstand. Et faktum om menneskets biologi. Likefullt er det vanskelig å fornekte at mennesket har og kommer til å fortsette med å forflytte seg. Men det får meg også til å tenke på det motsatte, på en like sterk realitet: at mennesker også alltid har blitt hindret i å bevege seg – mellom landegrenser, reise til sine nære og kjære. Spørsmålet er hvor konstateringer av slike selvsagtheter leder oss?

Det kan være vanskelig å ta opp så konkrete og aktuelle og politiske temaer på en scene – hva skal det utrette å behandle flukt i en teaterforestilling? Denne forestillingen behandler imidlertid også andre måter å være på vei – dette gjør at det knyttes bånd mellom ulike kvaliteter og følelser knyttet til forflytning. Noen av fortellingene tar for seg mindre betente situasjoner, der individer ønsker og har muligheten til å reise til et nytt sted og gleder seg over en urban anonymitet.

I flere av scenene er det kun bevegelse uten tekst. En av disse scenene er lik et romantisk drama fortalt på to minutter: utøverne kaster seg i armene på hverandre, forlater hverandre for så igjen å kaste seg i armene til hverandre. Etter hvert mister de gnisten, ser lei seg ut og forlater hverandre. Er det et distanseforhold med utroskap eller et polygamt forhold som ikke funket? Gjennom slike scener får kroppen og dansen like mye plass som teksten, musikken, lyset, scenografien og kostymene. Tilsammen skaper det en dynamikk og en opplevelse av en slags demokratisk fordeling av oppmerksomhet knyttet til forestillingens ulike komponenter.

Stykket legger likefullt bare nesten like stor vekt ved alle elementer i forestillingen, siden det er et aspekt som er mindre behandlet – nemlig forholdet til oss i salen. Forestillingen tar ikke for seg teaterrommets egenhet, dets «live-het»,- men forholder seg statisk til sitt publikum. Det jeg trodde skulle bli et avbrekk fra filmfestivalen TIFF i Tromsø viste seg å bli mer lik en filmvisning enn antatt – når utøverne retter blikket mot publikum er det en flyplass, storby, himmelen eller veggen til et rom de ser. Vi sitter stille i en mørk sal og blir brukt som skuespillernes fiksjonelle miljøer.

Det er vanskelig å ikke like dette stykket siden ambisjonene om å behandle tema om flukt og forflytning er prisverdig, mens det samtidig fungerer godt visuelt. Styrken ligger i estetikken og de kroppslige uttrykkene snarere enn i tekstene vi hører eller leser. Vi får ikke ny innsikt om flukt, migrasjon og forflytning, men vi får en kroppslig og scenisk framstilling som skaper nye bilder.

Fortellingene er som nevnt plukket fra åtte ulike forfatteres tekster og satt sammen til en helhet. I en scene ligger noen av utøverne med hodene sine stukket ned i hull i gulvet. To andre går rundt og legger mikrofoner ned i slik at man kan høre stemmene deres. Det minner visuelt om en slags arkeologisk utgraving – her av menneskers fortellinger. I likhet med denne fragmenterte lyttingen har også regissøren og de medvirkende samlet ulike fortellinger og satt sammen til et lappeteppe. Denne scenen gir en følelse av denne prosessen, hvordan det har vært å ta del av fortellinger og velge ut. Med en slik kreativ tolkning fungerer scenen som en slags metafortelling av prosessen.

Teatersjefen uttrykker i programmet at man har ønsket å forholde seg til noe annet en «kjøkkenbordsrealisme». Kanskje ønsker man å forholde seg til spørsmål utenfor hverdagsproblemenes fire vegger, men her er det bare temaet i seg selv som strekker seg bortenfor det hjemlige. Performativitet, uttrykket og behandlingen av temaet gir en følelse av å være i et vakuum, og er til tross for fine scenografiske, visuelle og koreografiske elementer likevel et eksempel på et velkjent scenisk uttrykk. Apene i Himalaya varmer, men kommer ikke helt over fjellet med sine hopp.