Etydens refleksivitet
Tore Vagn Lid har gitt ut en bok med en samling tekster om teori og praksis. Den er et etterlengtet bidrag til en teaterdiskurs som burde vært bredere og dypere.
Da jeg var ferdig utdannet teaterviter helt i slutten 2006, opplevde jeg at min teoretiske bakgrunn stod i opposisjon til praksisfeltet. Kanskje var det bare meg og mine ungdommelige fordommer mot kunstnere, men jeg tror allikevel at det har skjedd en tilnærming mellom de ulike sidene av teaterfeltet siden den gang. I mine fordommer var ikke kunstnere interessert i teori, og så dumt det enn må høres ut er jeg ikke sikker på om teoretikere var så interessert i praksis eller praktikere heller. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men i dag er det i hvert fall sikkert at teori og praksis er overløpende. I tillegg til gjensidig respekt finnes det en forståelse av at det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig, og at refleksjon og teori er en nødvendig del av det å være skapende kunstner. På samme måte trenger teaterteoretikere den skapende kunsten for å teoretisere.
Når professor i regi på Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), Tore Vagn Lid, nå har gitt ut boken Refleksiv dramaturgi. Etyder for et (scene)kunstfelt i endring, som er en samling ulike tekster, virker på mange måter dette forsøket på å få teori og praksis til å møtes som fullendt. Hele boken er tilgjengelig som open access, og flere av tekstene er tidligere publisert her på Scenekunst.no (her, her og her i 2014, og et essay om skuespillerkunst jeg ikke kan finne i arkivet fra 2011, men som jeg finner omtalt i et intervju Chris Erichsen gjorde med ham om teksten fra samme tid.) Andre tekster er publisert andre steder tidligere, og i boken er alle tekstene satt sammen som en slags oversikt over hva Lid har tenkt på og utforsket teoretisk mens han samtidig har produsert forestillinger og vært lærer på KHIO. Tekstene varierer i stil og form, noen har en nærmest stream-of-consciousness-kvalitet over seg, mens andre har vært gjennom et redaktørledd før, og har en sterkere formidlende funksjon.
Da denne boken ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 10. januar, var rommet stappfullt. Det overrasket meg at det var så stor interesse, og jeg forstod det sånn at også forfatteren var litt forbauset over det store oppmøtet. Kan teaterteori virkelig trekke folk en torsdag kveld i januar? Da jeg hadde satt meg ned, så jeg meg om og så fjes fra et utvidet norsk teaterfelt, både praktikere og teoretikere, side om side. Feltet virker forent i behovet og interessen for teori, og denne boken kan absolutt være en inngang til hvordan praktikere kan tenke teoretisk.
Prøvelser og øvelser De til sammen 19 tekstene i boken er alle gitt betegnelsen etyder. Det er et musikalsk begrep i den forstand at det gjerne er brukt om musikalske øvelsesstykker, men det franske ordet étude betyr også studium, og tekstene er også forsøksvise studier, øvelser i å tenke høyt omkring teatrets utfordringer og tradisjoner. Innledningsvis påpeker Lid at etydene hans er konkrete og offensive.
”Hver av dem øver seg på noe spesifikt; det være seg en forestilling, et skuespillerteknisk spørsmål, en akutt teatersosiologisk situasjon eller et spørsmål om hvordan et teatermanuskript kan – og bør – se ut. Samtidig er etydene offensive; de tror på muligheten av å øve opp en ferdighet, av å komme til innsikt i – og dermed også i siste instans bidra til å løse opp i – et konkret problem.” (s.15)
Dette leste jeg først som en teaterpraktisk utfordring. Jeg tenkte at Lid ville skrive tekster som kunne brukes aktivt i den praktiske teaterskapelsen, som en vei gjennom teorien som kunne lede til øvelser for teaterpraktikeren. For det måtte jo være det som var at noe var konkret, men jeg forstår fort at jeg har lest forfatteren feil. For det er ikke i det konkrete denne samlingen av tekster har sin styrke, det er i evnen til å abstrahere det praktiske og kommunikative til et nesten ugjenkjennelig nivå. I artikkelen ”Modellen som manus: Strategier for en rastløs dramaturgi” tar han egentlig utgangspunkt i prøveprosesser, men beveger seg i mange retninger og er blant annet innom statsviteren Stein Rokkan for å si noe om hvordan modeller kan fungere som verktøy i teatret. Det er litt forvirrende, men det er også friskt og annerledes, for det er i mellomrommene og i avstanden fra det konkrete at disse tekstene har noe å si oss.
Refleksiv dramaturgi Boken handler om refleksiv dramaturgi. Hva nøyaktig en refleksiv dramaturgi er og hvordan begrepet skal forstås er, i hvert fall innledningsvis, litt ullent. Lid definerer dramaturgi som ”virkende handling”, ”og da virkende i utvidet forstand.” (s. 16) Mindre konkret blir det nesten ikke, og når han skal gå dypere inn i forståelsen av begrepet fokuserer han på det som ikke er. Han snakker om teatrets gravitasjonsfelt, om hvordan teatrets estetiske potensial blir gjenstand for allerede eksisterende tyngdekrefter ”som i seg selv er kraftige nok til å overstyre selv det sterkeste regikonsept.” (s. 15) Han ønsker seg ut av et tradisjonelt dramaturgibegrep som ensidig analyserer handlingsutvikling og tekstgrunnlag, men åpner seg for det som setter grenser for de estetiske prosessene og, slik jeg forstår ham, utforsker og utfordrer teatrets tyngdekraft.
De fleste tekstene er skrevet i tilknytning til Tore Vagn Lid og Transiteatrets produksjoner. Jeg skal innrømme at jeg ikke har sett så mange av disse forestillingene, og at min lesning av tekstene derfor forblir på et nivå som ser bort fra den rene praksisen. Allikevel er det i utnyttelsen av sin egen praksis at vi kanskje aller best ser det refleksive i det som må sies å være Lids metode. For mest av alt viser han hvordan teori kan belyse arbeidet med estetisk praksis, og at det er mulig å tenke teoretisk også når man har et praktisk kunstnerisk virke.
Post-dramatisk rastløshet Flere av de teoretiske inngangene synes unødvendige i den forstand at de vanskeliggjør formidlingen, og jeg har vanskelig for å se for meg at det har en praktisk nytte for leseren. Jeg synes også at flere av tekstene legger opp til store interessante og overgripende diskusjoner, men mister tråden og mangler konklusjoner eller drøftinger som tar problemstillingen et steg lenger. Dette synes jeg for eksempel er tilfelle i Etyde 2: ”Avstanden fra innsikt til endring. Bourdieu går i teatret”. Der jeg synes sammenstillingen av Bourdieu og Brecht er frisk og besnærende, mister jeg argumentene av syne mot slutten og savner en klar konklusjon som gjør at jeg tror på at denne sammenstillingen har noe for seg utenfor den interessevekkende innledningen.
Tekstene er imidlertid best når de går rett i dialog med praksis eller praksistrender. Etyden om kvalitet, som tidligere er blitt publisert i en utgivelse om kvalitet fra Kulturrådet, er berikende for kvalitetsdiskursen. Det samme gjelder diskusjonen om hva som er en god og en dårlig skuespiller (den fra Scenekunst.no i 2011). For meg som kritiker var mange av problemstillingene gjenkjennbare, men ikke minst er det en konkret diskusjon om hva vi mener at kvalitet i teatret er. Diskusjonene omkring det postdramatiske, som norsk teater har mye av om dagen, er også nyttig lesning for de som vil forstå hvordan det postdramatiske ser ut i praksis. I denne sammenhengen hadde jeg også stor glede av refleksjonene om realisme og naturalisme.
Dialektisk teaterforståelse Da jeg så mengden mennesker på lanseringen av boken ble det åpenbart for meg at vi har å gjøre med et sulteforet teaterfelt som dras mot den teorien de kan, som trenger de tekstene som abstraherer det de holder på med, løfter det opp i et annet lys, snur på det og setter det ned igjen. Det norske teaterfeltet trenger at noen bryr seg om at det finnes en årsak, en dybde og et mål, og at vi gjennom abstrahering kan skape ny innsikt og forståelse.
Tore Vagn Lids bok er en samling tekster som er blitt til mens han har gått. I løpet av den tiden tekstene er blitt til har både han og feltet for øvrig utviklet seg. Sånn som jeg leser ham blir teatret til gjennom sin egen negasjon, i god gammeldags dialektisk ånd. Teatret trer frem gjennom det teatret ikke er, og det er gjennom å forstå det teatret ikke er at vi kan jobbe videre mot hva teatret kan være. Det er ambisiøst og det er tåkete, og selv om jeg ikke helt kjøper at etydene kan forstås som praktiske øvelser, er det gode teoretiske øvelser, som kan bidra til at et norsk teaterfelt kan sette ord på sine egne refleksjoner og løfte teaterpraksisens problemstillinger opp et hakk. Ja, også trenger vi mer teaterteori i Norge. NÅ!
