En hevnlysten Giselle

Det er eksamenstid og russetid, og det har vært verdenspremiere på Giselle av Dada Masilo og hennes crew på Dansens Hus i Oslo. Klientellet minnet meg betydelig mer om Nasjonalballettens publikummere enn det vanlige publikummet på Dansens Hus, noe som kanskje ikke er så overraskende tatt i betraktning av at det var en ballettklassiker som ble behandlet. Masilo selv er utdannet både ved JazzArt Dance Center i Cape Town og P.A.R.T.S i Brussel og har siden blitt kjent for å lage nye versjoner av ballettklassikere. Masilo har tidligere gjenskapt Death and the Maiden, Romeo and Juliet, Carmen og sist Svanesjøen som også ble vist i på Dansens hus i Oslo i 2015 med stor suksess. I sine verk behandler Masilo, ifølge Dansens Hus’ beskrivelse, hvordan temaer som kjønn, seksualitet og homofobi utfolder seg i en sørafrikansk kontekst.

Tett opp til orginalen Under forestillingens gang er scenerommet enkelt innredet. På bakveggen er det en projeksjon, skapt av Thabo Pule, av noe som minner om et slags naturlandskap i duse grå toner. Projeksjonen forandres på en subtil måte gjennom forestillingen. Ulike lysskift skaper en opplevelse av ulike atmosfærer. Masilos Giselle viser seg å ligge tett opp til orginalballettens uttrykk, både estetisk og i behandlingen av fortellingen – til tross for at dansen har en annen kvalitet og at Philip Miller har komponert ny musikk. Originalballetten Giselle ble først oppført 1841, og utviste en nyvunnet interesse for det folkelige snarere enn aristokratiske tematiseringer i balletten, i likhet med andre stykker fra romantikken. Kostymene i Masilos Giselle står i stil til 1800-tallsversjonen med folkelige kjoler og bukser, og utøverne representerer de bestemte orginalkaraktererene i stykket. Kort fortalt får vi i første akt se fattigjenta Giselle forelske seg i hertugen Duke Albrecht, som lurer Giselle til å tro at han er en fattig landsbyboer. I virkeligheten er han verken fattig eller fri, men har lovet seg bort til en hertuginne. Giselle har et svakt hjerte og danser seg selv til døde i sin fortvilelse når hun oppdager at hennes elskede Albrecht har holdt henne for narr.

Dansesekvensene i første akt er imponerende hurtige, bevegelsene er detaljrike og framstår som en fusjon av ballett, moderne dans og det jeg tolker som sørafrikansk folkedans. Musikken bærer på en lignende sammenfletting av klassiske instrumenter og sørafrikansk perkusjon. Ballettens orientering rundt et bestemt formmessig ideal og perfeksjon av bevegelsene er ikke i sentrum, men kroppens spesifisitet får en særlig plass. Selv om dansen ofte er synkron forholder utøverne seg avslappet til det. Dansen fremstår som et middel til å formidle følelser, og dette på en høyst eksplisitt måte. Slik levnes det lite rom for ballettens kyskhet. Det svimlende tempoet og den ekspressive teatrale framtoningen gjør første akt intens, men underholdende. Likevel er ensemblet for tro mot det originale scoret til at det oppleves helt medrivende.

En hevn-fanfiction Det er ikke før i andre akt at jeg får en følelse av at ensemblet rister i selve fundamentet ved Giselle. Da har det naive, sukkersøte smilet til Giselle blitt byttet ut mot en nådeløs hevnlyst. Vi har trådt inn i et overnaturlig landskap i tråd med romantiske balletters orientering mot det overnaturlige. De åndelige vesenene «wilis» kaller på Giselle fra graven. Wilisene er hevnlystige kvinnelige jomfruer som tvinger menn til å danse seg til døde. I Masilos versjon utfordres ballettverdenens kjønnsdikotomi og wilisene blir spilt av «alle» kjønn. Wilisene ønsker å angripe Albrecht, men i originalversjonen blir han likevel reddet av Giselles store kjærlighet til ham. En slik benåding skjer imidlertid ikke i Masilos versjon, og stykket «spør»: hvorfor skal Giselle egentlig skåne Albrecht? Masilos Giselle er dermed ikke en romantisk tragedie, men en hevn-fanfiction. Dronning Wilis Myrtha (Llewellyn Mnguni) bruker pisken som en forlengelse av kroppen, danser med den og pisker (sammen med Giselle?) Albrecht til døde. I balletten kalles sekvenser med åndelige vesener, ofte kledd i hvite spøkelsesaktige tyllkjoler, «ballet blanc». I Masilos versjon får vi en «ballet rouge» hvor wilisene er kledd i ildrød tyll, og fokuset aksentueres på hevn i stedet for forsoning.

Mnguni som dronning Wilis representerer en sørafrikans sangoma, som er en spirituell tradisjonell sørafrikansk healer. Mngunis uttrykk er spesielt mektig og fengslende. Til tross for det teatrale og dramatiske uttrykket, evner Mnguni å berøre gjennom både dansen og sin kjønnsoverskridende persona. Masilo forteller, i publikumsamtale etter forestillingen, hvordan hun var overrasket over ballettens minimalistiske formidling av sterke følelser; wilisenes måte å uttrykke sinne er i ballettens tegnspråk formidlet gjennom to fingre som korser hverandre. I Masilos versjon er alt isteden eksplisitt og kraftig, og pisken slår heller en gang for mye enn en for lite. I en scene står alle utøverne sammen i en ring rundt Albrecht. De knytter neven og skyter ut fingrene gjentatte ganger simultant mot ham som en slags forbannelse gjennom fingertuppene – et enkelt, men fengende, visuelt bilde.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva det innebærer at Albrecht, en svikefull representant for overklassen, spilles av den eneste hvite utøveren på scenen. Når han piskes av wilisene gir det meg assosiasjoner til en slags hevnfantasi á la Netflix-serien Dear, white people eller Django Unchained, der svarte får hevn mot hvites diskriminerende handlinger – her som en slags motstand mot ballettkulturens hvithet og ekskluderende uttrykk. Men Masilo virker ikke særlig opptatt av akkurat dette aspektet, i hvert fall ikke under publikumsamtalen.

Et oppgjør med ballett-tradisjonen Sørafrikansk tradisjon og kultur virker å være sentrale elementer, både i Masilos, og andres, beskrivelser av hennes omgjøring av Giselle. Den nykomponerte musikken sammen med sørafrikanske kulturelle referanser, i form av bevegelser og ritualer, skaper et nytt bakteppe for Giselle. Et særlig utpreget eksempel er når Masilo i en scene blir avkledd på overkroppen og børstet med en kost på brystene av sin mor – et sørafrikansk rituale, forteller Masilo under den påfølgende publikumsamtalen. Slike elementer skaper altså et nytt utrykk, men hva representerer denne sørafrikanske vrien?

Det er lett å fokusere på det som er ulikt og annerledes ved stykket – det som skiller seg fra det Giselle «egentlig» er, men er denne forestillingen kun Giselle i en sørafrikansk innpakning? Jeg vil hevde at Masilo også går i dialog med den klassiske balletten som kulturarv. Den klassiske balletten generelt har ofte behandlet det «ikke-vestlige» som eksotiske elementer, og orientalisme var tilstede spesielt i balletter fra det 19. århundre. I Masilos iscenesettelse plasseres det sørafrikanske perspektivet i sentrum av fortellingen. Dette skaper en mulighet for å «tenke» Giselle på en ny måte – som en mental forskyvning, eller en metaforisering.

Den klassiske balletten er ikke utfordrende, men snarere en konservering av fordums estetikk. Forflytter Masilo Giselle «langt nok»? Ja, Masilo lykkes på mange måter å utfordre fundamentale aspekter ved Giselle, men stykket fungerer kanskje mest som en konfrontering med ballettradisjonen generelt sett, slik som stereotype fremstilling av seksualitet, kjønnsroller og «hvitheten» den har representert. Masilos ensemble har også en kollektiv arbeidsstruktur der alle fungerer som medskapere av verket, noe som fungerer som en kontrast til hvordan klassiske balletter er organisert.

Valget å gjenskape klassikere fremstår kommersielt taktisk, siden det allerede finnes et publikum som er innforstått med referansene og stykket kan slik sett bli tilgjengelig for mange. Masilo uttrykker selv en vilje til å lage noe som et «ballettpublikum» også kunne være interessert i å se. Jeg tror absolutt hun lykkes med det, og stykket fungerer etter min mening mer som en dialog med den klassiske balletten enn med samtidsdansen per se. Stående ovasjoner ved slutten av forestillingen vitner om at Masilo og medskaperne av verket engasjerer. Men kanskje kan Masilos popularitet i land som Norge og USA ses som et speil på «vestlige» kulturers selvopptatthet? Med andre ord, blir man ekstra interessert i dansekunst fra Sør-Afrika når det handler om egne kulturreferanser? Selv om stykket ligger for tett opp til orginalen til å bli virkelig spennende, fungerer Masilos Giselle som et oppgjør med ballettkulturens konvensjonalitet og tradisjon.