Are you afraid of the «dark»?

Fra mørket tennes lyset og Ida Wigdel, Ingeleiv Berstad og Kristin Ryg Helgebostad kommer til syne på scenegulvet. De står i ulike skråposisjoner, rød-belyste av scenelamper som i en solnedgang. De beveger seg sakte mellom ulike kroppsholdninger. Kostymene består av en eklektisk kombinasjon av elementer som surfe-shorts, sporty vest, doo rag, solbriller med gult glass og skinnjakke.

Et svart sceneteppe forholder seg lettere henslengt til sin funksjonelle rolle i et scenerom – det har fått gli ned en bit fra taket og holdes oppe av hvite snorer. Teppet dekker deler av scenegulvet på en tilsynelatende tilfeldig måte. To uidentifiserbare objekter er gjemt under teppet – en klump og en kloss. Scenebildet gir et inntrykk av en slags tilsiktet ufullkommen estetikk, med et upretensiøst ideal.

Den koreografiske trioen Berstad/Wigdel/Helgebostad har tidligere laget forestillingen Jordjenta, som hadde premiere på Black Box Teater i 2013. Berstad og Helgebostad samarbeidet, sammen med Chrisander Brun, i 2016 også om den fargesterke forestillingen Phantasmagoric, som ble vist på Dansens Hus.

Stillhetens lyder og sensorisk følsomhet I programteksten til Spoiler presenteres ideen om støy som et sentralt element i forestillingen. Støy kan også referere til det visuelle, men jeg kjenner likevel at jeg blir ekstra oppmerksom på lydene i rommet. Skinnjakken til den ene av utøverne avgir en sprø knirkende lyd som en følge av friksjonen mot kroppen, en badstuovn-lignende, klikkende lyd kommer fra to scenelamper i taket. Publikum tisler og tasler i stolene og fra et annet rom høres toner fra et piano. Mest sannsynlig er det tilfeldig, men alle lyder, i form av brus, pianoklimpring, lampenes klikkelyder og ulokaliserbart sus utgjør en «støyrik» stillhet som blir en del av landskapet vi befinner oss i. Et lydspor akkompagnerer etterhvert rommets lyder, suggestivt og mystisk. Vi hører lyder av maskiner – er det tog, eller er det en båt? Lyddesigner Per Platou skaper rom for egne forestillinger og assosiasjoner. Noen ganger dukker det opp gjenkjennelige lyder med en timing som vekker knis fra publikum – når vi vet at alle plutselig får de samme mentale bildene, fra lyden av et bilhorn, en hane som galer, eller et skrekkfilmaktig skrik. Et dramatisk og tett lydbilde synes å drive kroppenes bevegelser. Utøverne står ofte tett, med ansiktene nære, søkende – noe som gir inntrykk av en slags hypersensorisk konsentrasjon.

Gruppen siterer i programmet fra Douglas Kahns bok Noise, Water, Meat – en bok som tar for seg kunstens forhold til lyd i det 20. århundre. Et tema i boken virker å være hvordan man innenfor avantgarde-kunsten utfordret skillet mellom musikk, lyd og støy. Dette forholdet kan fungere som en parallell til distinksjoner som gjøres eller overskrides mellom hva som er dans, bevegelse og stillhet – også knyttet til ideen om koreografi som ekspanderende praksis. I Spoiler benyttes det et bredt spekter av uttrykk, som det teatralske, mimiske og filmatiske. Det å skille kraftig mellom hva som er dans, bevegelse eller «ikke-dans» tilhører kanskje fortiden for de fleste. Men stykket vekker imidlertid en refleksjon rundt hvordan kunstformer overlapper hverandre og det problematiske ved å forholde seg til kunstformer som isolerte felt. Ulike elementer man assosierer med bestemte kunstformer glir inn i hverandre – tekst får lyd gjennom kroppens orale verktøy og bevegelse, bevegelser skaper lyd i møte med gulvets overflate.

Visuell musikalitet og sjanger-fusjon Trioen har en musikalsk bevissthet og leker stadig med timing. I et tempomessig vendepunkt hopper Wigdel som en kvikk katt opp på klossen midt på scenegulvet. Samtidig når lydbildet et hurtig crescendo, og lyset skifter fra rødt til blågrønt mens en trehånd spretter fram og viser fingeren til publikum. Konsentrasjonen av utøvernes bevegelser, lydbildet og lysdesign gjør at det raske simultanskiftet av alle elementene skaper en uventet sensorisk opplevelse.

Opphakkede trolske bevegelser med krumme rygger, og creepy smil fra hvitmalte ansikter med grønne grillz på tennene bygger opp om en slags tiltrekkende heslighet. Et suggestivt lydbilde med skrekkfilmtoner og skrik skaper ofte en forventning om at noe skal inntreffe. Men oppbyggingen mot det skumle, truende og ekle munner stadig ut i noe trivielt eller komisk – lik sofistikerte slapstick-situasjoner. Et eksempel på dette er når den ene «klumpen» på gulvet avsløres og et apparat kommer til syne. Det bygges opp en spenning rundt hva denne maskinen skal benyttes til. Berstad ser med et finurlig blikk på publikum, trer hørselsvern over ørene og trekker fram et slags munnstykke fra maskinen. Hen fortsetter å stirre intenst på publikum, nærmer seg oss fra scenekanten med skrekkfilmtoner som backer opp. Med en selvsikker komisk timing drar hen fram en ballong, noe som vekker publikums latter. Berstad blåser opp ballongen til den ikke rommer mer luft og til slutt sprekker. Dette gjentas flere ganger og publikum skvetter og ler. Det ender med at Helgebostad drar Berstad på en teatral måte inn under teppet til en slags riste- og dra-sekvens.

Stykket går fra det sakte og subtile og bygger seg opp til en eskalering i tempo til kroppene «slippes fri» fra den intense sensitiviteten til rommet. Strobelys blinker mot Wigdel og Helgebostad som engasjerer seg i en slags hamsteraktig, utforskende «klemmedans» for deretter å springe rundt i rommet, noe som gir meg en følelse av å bla i en flip-bok. Det er ikke første gangen jeg ser strobelys på en scene altså, men Elisabeth K. Nilsons lyssetting bidrar i kombinasjon med de andre elementene til en spesiell og fengslende fornemmelse.

Et sympatisk samarbeid skaper magisk landskap Det er mange bevegelser, blikk og kontakt mellom aktørene som nærmer seg et teatralt landskap og leker med narrativ uten at jeg kan si at jeg skjønner et dugg av om det finnes en konkret fortelling til grunn. Det gir meg følelsen av et potensiale og en romslighet som gir forestillingen muligheten til å strekke seg bortenfor det den allerede «vet» om seg selv. Gjennom sin åpne form styres ikke våre tolkninger av situasjonene, men lar oss få være med å definere betydningen av materialet.

Gruppens beskrivelse av sitt samarbeid tiltaler meg og påvirker nok også min innstilling og følelser i møte med verket: «(…)som utøvere og koreografer, har de dyrket frem en sterk faglig og kunstnerisk tillit til hverandre. Denne tillitsfulle forankringen gir mot til å fortsette med å utvikle en leken, intuitiv arbeidsform hvor ingen idé er for hysterisk, vulgær, provoserende eller barnslig til å utforskes.» Arbeidet virker å være preget av en flat struktur, og jeg forestiller meg å kunne se at det skinner igjennom at arbeidet springer ut av en lyst- og fellesskapsfølelse. Jeg får inntrykk av at utøverne verdsetter samarbeidet og omsorgen for hverandre på lik linje med å skape god kunst.

Spoiler åpner opp mange rom og skaper et magisk landskap – til stor del bortenfor noe felles gjenkjennelig. Publikum får flyte med i en tidvis uforutsigbar dramaturgi. Som utøvere opptrer trioen med en selvsikker glød, med et distinkt og lekent forhold til timing og forventninger. Samspillet mellom utøverne skaper grunnlag for musikaliteten som preger stykket. Avslutningsvis setter Wigdel fyr på noe i en kasserolle, leker med en mikrofon som dermed lager knistrende lyd, Helgebostad skriker vilt iført en imponerende glitter-drakt og Berstad lager rytmer med steppesko på føttene, bak ilden.

De holder min oppmerksomhet fra første stund helt til lokket kastes over ilden som eneste gjenværende lyskilde – igjen føres vi inn i mørket. Eller er det egentlig mørkt? Nei. Jeg ser rosa, gule og grønne prikker foran meg. Prikkene som støy og fravær av mørket.