Varmt, oksygenfattig og vitalt

– Grunnen til at jeg er i dårlig form er at jeg hele tiden tenker at jeg er i dårlig form!

Fredrik Høyer har taket på det unge publikummet i det tett besatte, varme og oksygenfattige teltet. Utsagnet treffer dem midt i mellomgulvet og utløser latterkaskader som overdøver dundringen fra den forbipasserende trikken.

Prosjektet Kloden ruller videre på sin ferd mot et nytt scenehus for barn og unge. Høsten 2015 fikk initiativtaker Norsk Scenekunstbruk 100 000 kroner av Oslo kommune for å sette i gang med prosjekteringen. I dag er de inne med én million på kommunens driftsbudsjett, har et hus på hånda og jobber intensivt med søknadsskriving og lobby-virksomhet overfor potensielle sponsorer.

Men synlighet er et nøkkelord for prosjektets legitimitet blant husets kommende brukere. Under de pågående Heddadagene i Oslo har Kloden etablert seg med et telt utenfor Nationaltheatret hvor sju forestillinger for store og små presenteres i tur og orden, hvorav jeg har fått med meg de fire første. Ifølge daglig leder Ådne Sekkelsten i Scenekunstbruket, i et intervju jeg gjorde med ham i forkant, er hensikten «å presentere en flik av et bilde av hva Kloden som et teater og et sted vil kunne være når det står ferdig».

Vennlig og åpent Teltet framstår som et vennlig og åpent sted med sittegrupper utenfor, en mobil kaffe-og kakevogn og imøtekommende verter kledd i passende t-skjorter. Inni er det fleksibelt innredet og tilpasset de ulike forestillingenes formspråk og tekniske behov. Det lover godt, men jeg antar at fliken av bildet av det kommende stedet stopper der, ved lyden av forbipasserende trikker og pumpende bass og feststemte mennesker fra champagnepartyet på uteserveringen ved siden av. Den som en gang het Pernille, der Jakob fikk øye på Line trippende «veslevoksent» inn i sin «lyse, eftersittende vårdrakt og på tynne hæler» i Axel Jensens nøkkelroman av samme navn fra 1969. Stedet heter nå visstnok Lawo. Høgskolen i Oslo heter nå Oslomet. Men Nationaltheatret står der det alltid har stått og heter fortsatt Nationaltheatret.

Stemningen er lys og lett og bærer preg av å være et dugnadsprosjekt hvor alle bidrar, inkludert Sekkelsten selv, som kjørte lastebilen som fraktet teltet.

Kloden skal være et programmerende sted med en tydelig kunstnerisk profil. Dette er, ifølge Sekkelsten, årsaken til at programmeringen av Kloden i sentrum ikke ble overlatt til en ekstern komité eller kurator. En open call resulterte i 72 søknader fra hele 60 kompanier. Av dem plukket Scenekunstbrukets medarbeidere ut et knippe forestillinger med stor spredning, kunstnerisk og aldersmessig, om ikke geografisk og sosialt. Med en sånn søknadsmengde vil nok denne mangelen på representasjon oppleves som et problem. Hvorfor bry hele landet med slike åpne utlysninger? Kunne de ikke like godt plukket ut disse forestillingene etter eget hode?.

Hva jeg snakker om I Fredrik Høyers versjon av Haruki Murakamis selvbiografiske fortelling Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping er det strengt tatt bare tittelen som er beholdt. Og inspirasjonen, selvfølgelig. Høyer, som kommer fra Drammen, er en forfatter og slam-poet som har utvidet sitt sceniske repertoar over mot det stadig mer teatrale. Hva jeg snakker om… er en fullblods teaterforestilling med utstrakt bruk av scenografiske virkemidler som en TV-skjerm med instruksjonsvideoer og pulsmåler, en variert rekke av små figurer som skal forestille deltakerne i Oslo maraton og ikke minst, en gammeldags «analog» tredemølle.

Rammefortellingen er at han, som ansatt i Anton Sport på Sjølyst, for noen år siden ble tvangspåmeldt til Oslo Maraton. Noe som kostet arbeidsgiveren 600 kroner. Han sto fritt til å feige ut, men da måtte han i så fall betale tilbake de 600 kronene som butikken hadde vært så generøs å legge ut! Høyer løper på så svetten renner og melksyra pumper. Sånn sett kan den tvilsomme betegnelsen performance, som forekommer i flere beskrivelser av Fredrik Høyers arbeid, forsvares. Han faker ikke, men løper til han knapt har pust igjen. Akkurat dette er en av de viktigste faktorene i dette stykkets gjennomslagskraft. Vi sitter på nåler og følger med på pustingen og pesingen og svettingen hans. Og puster lettet ut når han tar en pause og begynner å snakke roligere. En annen viktig faktor er at fyren ser ut og nærmest snakker som om han nylig gikk ut av videregående: «Jeg bare, hva er løpebriller?». Han er duden fra nabolaget, en vanlig fyr som gjør så godt han kan for å tilfredsstille omgivelsenes forventninger og krav.

Stålkontroll Fortellingen brettes ut mens han løper Oslo Maraton. Fredrik Høyer har stålkontroll over virkemidlene, mens han sliter seg ut. Det er underholdende og smertefullt i sin utlegning av ynglingens forsøk på å forstå og etterkomme pålegg og konvensjoner fra samfunnet og voksenverdenen, som i hans tolkning blir komplett absurde.

Sånn sett blir Hva jeg snakker om… i hans versjon den ungdommelige motsetningen til originalen, hvor den aldrende Murakami løper som et resultat av et indre trykk, en nødvendighet for å opprettholde vitaliteten og skaperkraften som forfatter, slik at han ikke for lettvinthets skyld synker tilbake og flyter på det han kaller «a kind of residual heat», restvarmen fra det som en gang var.

Mot slutten merker jeg på kroppen at Fredrik Høyer, slik han også innrømmer, har slitt med å finne en passende finale. Han legger liksom opp til at forestillingen skal vare i rundt tre kvarter. Slitet med å finne en slutt forlenger den til én time, men det er også det eneste jeg har å utsette.

Sensitivt og personlig De øvrige tre forestillingene jeg fikk med meg holdt på hver sin markante måte et like høyt nivå. Heddaprisvinnerne i NIE hadde søkt tilflukt, bokstavelig talt, i et annet telt, og i et telt inni teltet, i stillheten inni Nynorskens hus, et steinkast unna trikker, dance-musikk og brølende sjampisgjester. Det kledde det poetiske alvoret i deres stillferdige fortelling, We come from far, far away, om de to mindreårige flyktningene Omar og Abdallahs ferd fra Syria til Norge. Framføringen bærer NIEs umiskjennelige bumerke i den enkle, og samtidig forseggjorte bruken av virkemidler. Det er mer krevende enn det ser ut som å veksle mellom realistisk fortellerteater og symbolistisk fysisk teater, skyggespill og musikkteater og få det hele til å henge i hop. Nøkkelen til det er likevel et gjennomgående sensitivt og tydelig personlig forankret skuespillerarbeid. Ett av NIEs særpreg er den humanistiske grunntonen i alt de gjør som også lyser ut av denne forestillingen. Den er utviklet i tett samarbeid med beboere på Hvalstad transittmottak for mindreårige asylsøkere i Asker. I lys av alle disse kvalitetene blir det smått uforståelig at de velger å illustrere flyktningenes ankomst til Hellas med den mest banale og turistifiserte musikalske klisjéen av dem alle: en lett radbrukket versjon av Zorbas dans av Theodorakis. Det går ofte en tynn, tynn linje mellom det enkle og det banale. Akkurat her kræsjlander de på feil side.

Nærkontakt med barnesinnet Dansekompaniet Landings puteperformance, Safarium, og Teater Novas og italienske TPOs naivistisk/avantgardistiske lek med bevegelige geometriske figurer i forestillingen Mini vitner om høykompetente scenekunstnere med nærkontakt med barnesinnet. Begge mestret en intelligent og følsom vridning fra det aktive til det interaktive. Nesten umerkelig åpnet scenen seg etter en stund for barna. I Safarium gjennom en kreativ omgang med puter i alle former, i Mini gjennom å forfølge de digitale figurenes bevegelser på scenegulvet og veggen. Det hele i en veksling mellom å styre og bli styrt, akkompagnert av spretten futuristisk blippblopp-musikk. De russiske avantgardistene med Malevich i spissen, som jo lagde kunst for folk, som i likhet med de minste barna i Kloden-teltet, ikke kunne lese, ville blitt lykkelige over å se sine drømmer bli realisert på den måten.

Isolert sett bærer dette bud om at vi har store ting i vente når Kloden forhåpentlig kommer på plass i Kabelgata i det forsømte gamle industriområdet på Økern. Gratulerer, Scenekunstbruket! Jeg synes likevel ikke at «bruket» kan dekke seg bak en fiktiv framtidig kunstnerisk leder i spørsmålet om manglende representativitet. Det er nettopp det Ådne Sekkelsten gjør når han sier at «Kloden skal være en programmerende scene hvor den til enhver tid kunstneriske ledelse skal ha et tydelig ansvar for programmeringen, helt på lik linje med andre programmerende scener som Black Box teater, Dansens hus og andre. Det er viktig at Kloden har en gjenkjennbar profil.» Gjenkjennbar for hvem? Fra hvem? Det er sannsynligvis flere år til huset kommer på plass. Her har det vært business as usual for kollegene i Scenekunstbruket, som har snakka seg fram til hvem som skal få være med av de 72 som meldte seg. Sånn sett stemmer det at profilen er «gjenkjennbar». Men det er vel ikke på den måten den skal være til å kjenne igjen?

Kritikken er blitt til i et samarbeid med Periskop