Vår uoversiktlige verden

I lokalene til Bergen kunsthall er gulvet dekket av et stort, sort teppe. Under teppet kan vi skimte omrisset av en kropp. Kroppen beveger seg, strekker seg ut, trekker seg sammen. Stoffet i teppet følger kroppen, utvides og forflytter seg. Er det bare én kropp der, eller to? Bevegelsene i det sorte teppet får meg et øyeblikk til å undre meg over hva som egentlig skjuler seg der, og situasjonen fremkaller en følelse av uhygge, i det jeg i et kort glimt forestiller meg at det kan være noe helt annet enn et menneske: et langsomt krypende, ukjent vesen.

Slik begynner kunstnergruppen Blind Spots performance Blind Spot – Staring Down the Void. Den er del av et kunstnerisk forskningsprosjekt med samme navn ved Akademi for Scenekunst ved Høgskolen i Østfold. Prosjektet pågår fra 2016-2019 og skal munne ut i en performance, en publikasjon og en utstilling. I programteksten kan vi blant annet lese at: «En gruppe billed-, lyd- og performancekunstnere med en felles interesse for synssansens rolle i menneskelig erfaring og i samfunnet, leker seg i denne forestillingen med blindsonens kunstneriske potensiale og uklare omstendigheter. Den blinde flekken er en egenskap ved øyet som er skapt av manglende reseptorer akkurat der synsnerven og blodårene forbinder øyet og hjernen».

Forestillingen befinner seg i et underlig, gåtefullt og drømmeaktig landskap, der blindsonen danner et tematisk utgangspunkt og rammeverk. Uttrykket er performativt og har ingen lineær oppbygning, men er snarere en serie visuelle og auditive øyeblikk, der lydmateriale, lys, skygge, tekst og objekter bearbeides og virker i scenerommet sammen med aktørene.

Når lyden forandrer rommet Spenningsfeltene mellom det synlige og det usynlige, det kjente og det ukjente, berøres på flere måter underveis. Etter at vi har studert det sorte teppets bevegelser, oppdager vi en kvinne i rullestol som sitter ved åpningen inn til et annet rom. Hun ser gjennom et lite camera lucida og tegner ved hjelp av dette blyanttegninger av mennesker på hvite ark. Etterhvert slipper hun arkene ned på gulvet foran oss.

Vi hører lyder fra det andre rommet. Lydene likner måkeskrik, bølger som kaster seg mot land. Kvinnen i rullestolen beveger seg inn og vi følger etter. Vi setter oss på stoler langs alle sidene i rommet. På midten av gulvet står en installasjon i enkelt treverk: det likner et lite utkikkstårn eller jakttårn. En mann dreier forsiktig en lang, smal trestokk plassert på en rød bok, rundt og rundt, opp og ned, mens en dyp, knirkende, massiv lyd sprer seg i rommet og virker å være koblet til dynamikken i trestokkens bevegelser. Det varierte lydmaterialet baserer seg trolig på feltopptak, og gir vekselvis assosiasjoner til byens mylder med biler som kjører forbi, men blander seg snart med et naturlandskap med fugle- og dyrelyder. En faretruende lyd lik en anleggsmaskin som spiser seg inn i jorda, er også et tilbakevendende element. På den måten får lyden, i samspill med konkrete objekter, rommet til stadig å endre karakter.

Eksperimenter uten retning Samtidig som lyden medierer mellom flere landskap, inntar ulike skikkelser rommet. De koreograferte, performative sekvensene som foregår på forskjellige steder i rommet, om hverandre og alene, kombineres med forskjellig lydmateriale og tekstfragmenter, både avspilt og live, men mangler flyt. Det er en forvirrende opplevelse, fordi det er vanskelig å avgjøre hvor man skal feste blikket og hva man skal konsentrere seg om. I tillegg er det utydelig for meg hvilken funksjon flere av elementene i forestillingen har. Det hele virker tilfeldig og uferdig, jeg betrakter liksom en rekke stakkato, påbegynte idéer uten skikkelig retning.

En av intensjonene som virker å ligge bak, er forsøket på å bearbeide kjente symboler og situasjoner og vise oss ambivalensen som ligger i dem, altså det vi er blinde for. Flere av skikkelsene i Blind Spot – Staring Down the Void gir meg assosiasjoner til urbefolkning. En mann skyver steiner foran seg og tar på en sort, flettet maske han finner hengende under jakttårnet og beveger seg senere i en form for rituell dans. En kvinne i mørke klær smyger seg langsomt bortover gulvet, reiser seg og plasserer et stort fat med løv foran ansiktet.

Når aktørene først snakker, er det i to sekvenser som tilsynelatende tematiserer de vage grensene mellom mennesker, natur og dyr. Kvinnen i de mørke klærne forteller om en mann som løper gjennom en skog som til slutt likner et monster. Vi får vite at «the track he had followed was his own blood» mens en annen aktør maler med blodrød farge på et lerret. Senere tar en aktør på seg en cowboyhatt og skildrer jaktsesongen og ambivalensen ved å drepe dyr, mens en utøver fester en rådyrmaske foran ansiktet. Blind Spot – Staring Down the Void munner deretter ut i en slags uhyggelig kaossituasjon, da det blir mørkt, strobelys blinker, massiv basslyd sprer seg ut i rommet og alle aktørene beveger seg. Til tross for at sekvensene utfordrer vante antakelser om menneskets særstilling i verden, er det noe uforløst og malplassert ved dem.

Utgangspunktet for Blind Spot – Staring Down the Void er utvilsomt ambisiøst, noe jeg får bekreftet når jeg undersøker nettsidene https://blogg.hiof.no/blindspot/ , der det finnes dokumentasjon fra forarbeidet til forestillingen, samt fra forskningsprosjektet i sin helhet.

Forestillingen lykkes imidlertid ikke med å utnytte potensialet som ligger i møtet mellom de forskjellige kunstformene. Aktørene er etablerte kunstnerne med velutviklede kunstnerskap i ermet, og sammenstøtene mellom flere viljer og kunstneriske praksiser kunne potensielt utløst en eksplosiv og energisk kraft. I dette tilfellet opplever jeg derimot det motsatte: at det er for mange viljer som ikke tilfører hverandre noe, og heller ikke finner sammen til en levedyktig dynamikk og form. Utøverne mangler den finstilte evnen til å lytte til hverandre.

Gjennom tid og rom Også Happy Gorilla Dance Company berører blindsoner og grenseutforskning i sin forestilling Leap of Faith under årets Meteorfestival. Uttrykket «leap of faith» kan brukes om situasjoner der man setter sin lit til det utrygge og tar sjansen på å gjennomføre noe til tross for at utfallet er svært usikkert. I programmet til forestillingen skriver kompaniet at de «retter blikket innover mot våre selvpålagte grenser og den evige trangen til å utfordre og bryte disse» og videre nevnes figurer fra gresk mytologi, håndverkeren og kunstneren Daidalos, som var en stor oppfinner, og sønnen hans, Ikaros.

At kompaniet har hentet inspirasjon fra mytologien, kommer fram i landskapet som etableres i scenerommet gjennom alle virkemidlene, da det liksom strekker seg gjennom tid og rom; fra en tidløs fortid, fra menneskehetens spede begynnelse fram til nå. I midten av rommet henger en enkel, stor og bevegelig konstruksjon fra taket: den er laget av treverk og tau. Konstruksjonen gir assosiasjoner til et konkret riss av et byggverk, men samtidig også til de abstrakte og komplekse nettverkene av forbindelser som utgjør strukturer i virkeligheten vi forholder oss til. På begge sider av scenen er det plassert noe som likner på digitale klokkeradioer. Displayene viser ulike klokkeslett og tekst underveis og gir oss tilgang til bruddstykker av mulige virkeligheter og situasjoner:

Lyddesignen er også sentral; en stødig bankende metronom innleder og avslutter forestillingen og minner samtidig om lyden av en hjertemaskin. Underveis åpnes flere rom gjennom de auditive impulsene, blant annet et mylder av lydopptak av forskjellige stemmer og dryppende vann. Lyden sprer slik en rekke ekkoer fra forskjellige tider og steder i hele scenerommet.

Rituelle gjentakelser Bruken av lyd, lys og scenografiske elementer skaper til sammen en rituell, meditativ stemning. I likhet med teksten som repeteres på displayene, forsterkes det rituelle når aktørene gjentar de samme handlingene. De beveger seg ved konstruksjonen av treverk og tau, vugger på den, bygger med murstein på gulvet og river mursteinene ned igjen som dominobrikker. Aktørene lager også gjennomskinnelige voksavstøpninger av ansikt, føtter og hender som de henger opp på konstruksjonen. Prepareringen av voksavstøpningene forblir imidlertid utydelig, da den foregår ved utkanten av scenegulvet og er delvis skjult for publikum. De løsrevne voksavstøpningene er likevel et virkningsfullt element som minner om skapelsen av dødsmasker, en gammel skikk der det ble laget avstøpninger i gips eller voks av avdødes ansikt rett etter at døden var inntruffet. Samtidig symboliserer maskene kanskje både menneskets begrensning og evne til overskridelse: til slutt er vi bare materie som brytes ned, men likefullt forsøker vi hele tiden å overvinne døden gjennom moderne vitenskap og teknologi, for eksempel gjennom å skape teknologiske redskaper som tillater oss å dyrke fram nye kroppsdeler. Likefullt fremkaller forestillingen assosiasjoner til den digitale og virtuelle virkeligheten som gjennomsyrer livene våre og påvirker oss og omgivelsene våre på måter vi enda ikke har tilstrekkelig kunnskap om, særlig gjennom sin bruk av projisert tekst og lyd.

Jeg er begeistret for det sceniske uttrykket kompaniet har klart å skape, men likevel synes jeg den kunstneriske helheten er så abstrakt at det går utover innholdet, på den måten at utforskningen av forholdet mellom mennesket og teknologien i Leap of Faith er svært åpen og trolig ville tjent på en klarere avgrensning. Svakheten ved forestillingen ligger spesielt i dramaturgien: selv om alt foregår i en likestilt helhet, blir det etterhvert statisk og stillestående å betrakte aktørene. Tilstedeværelsen deres er tidvis så nedtonet at jeg synes de forsvinner litt i de sceniske omgivelsene, uten at det gjøres nok ut av objektene og de øvrige elementene til å veie opp for dette. Her er små, fine detaljer som introduseres, men ikke bygges videre på. Blant annet beveger en av aktørene seg rundt med en høyttaler festet innenfor klærne, slik at hele kroppen blir en overflate som formidler lyd og stemme fra høyttaleren. Mot slutten av forestillingen gjøres et forsøk på å skape mer dynamikk og bryte ut av monotonien, da aktørene i en lengre sekvens vugger og drar i konstruksjonen av tre og tau til musikk. Til tross for forsøket på å skru til dramaturgien her, er øyeblikket uforløst, da aktørene er veldig forsiktige og kontrollerte og sekvensen mangler det ubeherskede og voldsomme som trolig ville stått i effektiv kontrast til resten av det sceniske uttrykket.

Både Happy Gorilla Dance Companys Leap of Faith og Blind Spots Blind Spot – Staring Down The Void oppleves som uferdige arbeider på hver sin måte, og representerer i så måte ikke høydepunktene ved årets Meteorfestival. I denne sammenhengen virker det totalt urettferdig å sammenlikne dem med noe så forskjellig som Forced Entertainments legendariske Table Top Shakespeare, som også utgjorde en stor del av festivalprogrammet og besto av 36 forestillinger. De to overnevnte forestillingene vitner likevel om en festival som tar sjanser midt i alt det trygge og kunstnere som tar sjansen på å utforske det komplekse nettverket av forbindelser og sammenhenger mennesket inngår i, i en stor, uoversiktlig verden.