Uferdige mulighetsrom

Karen Eide Bøen og Roar Slettelands prosjekt The Table Turns som ble vist under Oktoberdans i Bergen, befinner seg midt mellom dans og konsert, performance og lydkunst. Bøen er samtidsdanser med flere ulike prosjekter bak seg, mens Sletteland har bakgrunn fra lydkunstmiljøet i Bergen og har blant annet arbeidet med konsept og regi til Ursus Produksjoners opera Tycho Brahe. Visningsarenaen er for anledningen en white cube, et mellomstort gallerirom på Hordaland Kunstsenter. På den måten er The Table Turns blant en av festivalens velkomne avvekslinger fra den mer tradisjonelle black boxens visningssituasjoner.

Les kritikk av Tycho Brahe, Scenekunst.no 24.6.16

I gallerirommet er fire platespillere plassert langs hver vegg. Platespillerne utgjør scenografien sammen med ulike scenografiske elementer, blant annet en avlang konstruksjon som likner en liggende stige av tre og stål, samt en firkantet, hvit plate med et rundt hull i seg. I midten av rommet står en veggkonstruksjon oppbygd av flere stålrammer med ulike glassoverflater: halvt gjennomskinnelige og lyssatt i forskjellige farger, med et lysstoffrør med sterkt, hvitt lys nederst ved gulvet.

Det eneste vi vet fra før, men som likevel er et avgjørende utgangspunkt for å nærme seg verket, er det som står i programmet vi får utdelt mens vi venter. Utøverne vil ”ved å snu forbindelsen mellom lyd og bevegelse stille spørsmål om forholdet mellom individ og fellesskap, om maktforholdet mellom dans og musikk, og spenningen mellom dans som kunstform og dans som sosial aktivitet”. Tittelen The Table Turns henspiller på det engelske ordet for platespiller (turntables), samtidig som det er vanskelig ikke å tenke på uttrykket ”to turn the tables”, altså å snu en situasjon til sin egen fordel. Forestillingens konsept er forankret i klubbdansen og de endringene den førte med seg i dansekulturen på 1960- og 70-tallet, der dansen fungerte som en viktig del av flere frigjøringsbevegelser. Hvor fri er friheten når den dansende likevel må forholde seg til de rammene DJ-skikkelsen legger? Verket baserer seg på ideen om å snu det tradisjonelle maktforholdet mellom danser og DJ på hodet i gallerirommet og slik utforske hva som skjer når danseren styrer og kontrollerer musikken, hver eneste bevegelse platespilleren gjør, ved hjelp av bevegelsessensorer koblet til kroppen.

Musikken som kommer fra kroppen Svaret er på mange måter gitt på forhånd, slik programteksten forutsier: ”Men paradoksalt nok medfører denne kontrollen et tap av frihet, en radikal innsnevring av bevegelsesmulighetene”. Vi i publikum klemmer oss inntil veggene i gallerirommet til alle har fått plass. Der blir vi sittende mens vi ser danser Karen Eide Bøen som starter og stopper musikken med kroppen på gulvet foran oss. Ved hjelp av repeterende bevegelser setter hun i gang bruddstykker av beats, justerer rytmen, volumet og tempoet i en ganske begrenset dans der musikken stadig avbrytes for så å starte igjen. Stillheten i de hyppige avbruddene opptar like mye plass som selve lyden. Bøens til tider statiske og kompakte bevegelser skaper karakteristiske lydeffekter som for eksempel scratching: lyden av en plate når den beveges fram og tilbake i platespilleren. Etterhvert faller vi inn i en slags rytme der det interessante er å betrakte den konkrete kroppsliggjøringen av musikken og hvordan en tilsynelatende tyngde og motstand i bevegelsene og deres utstrekning er det som nærmest fysisk produserer musikken og fragmentene av lyder. Her lar jeg meg fascinere av de gjentakende sammenstøtene mellom kropp og lyd og de langsomme forskyvningene.

Men å se Bøens repeterende bevegelser utelukkende fra det samme stedet, sittende på gulvet, gjør verket mer statisk enn det hadde trengt å være. The Table Turns hadde fortjent noen justeringer i premissene for visningssituasjonen: mer luft og et større gallerirom der vi tilskuere ikke umiddelbart hadde satt oss ned, men isteden kunne gått rundt i rommet og studert dansen og lyttet til musikken fra flere steder. Da ville vi fått mulighet til å nærme oss den fysiske, romlige, bevegelige dimensjonen av verket på en mer variert måte.

Uferdig prosess Når Eide Bøen bytter plater på den ene platespilleren og starter en fengende beat med rap over, med beina, for siden å strekke seg opp og legge et lekent flamencoinspirert gitarriff over dette med armene og overkroppen, utfyller de musikalske fragmentene hverandre på kontrastfylte måter. Jeg savner å se flere slike øyeblikk der sammensetningen av elementene i den musikalske paletten overrasker og skaper uventet dynamikk i møtet med danserens bevegelser, selv innenfor de strengt avgrensede rammene i The Table Turns. Dersom man forestiller seg at DJ-virksomheten kan innebære en særegen resirkulering av et kulturelt arkiv der man har mulighet til å sette noe kjent inn i nye sammenhenger i den hensikt å få det til å resonnere på uventede måter, kan det også tenkes som et potensial til å frigjøre et mangfold av stemmer. Det er et aspekt Bøen og Sletteland ikke utnytter i særlig stor grad og det kan godt være et bevisst kunstnerisk valg, men det er her følelsen av at forestillingen er en prosess fremfor et ferdig arbeid gjør seg gjeldende for min del. Jeg er svak for ideen og konseptet og det er en lettelse å slippe å bli påtvunget overflødige teoretiske diskurser i møtet med The Table Turns, men på den andre siden opplever jeg at forestillingen er uferdig fordi et idébasert arbeid som dette likevel inneholder flere konseptuelle lag eller nivåer jeg gjerne skulle sett utøverne utforske. De gjør det vanskelig for seg selv når den materielle, konkrete utførelsen av prosjektet skygger for mulighetene i utformingen.

Når teknologien tar overhånd Kanskje er dette urettferdig å skrive, for jeg har tross alt bare sett litt over halvparten av The Table Turns. Plutselig tar teknologien styringen og en av bevegelsessensorene som er festet til Bøen slutter å virke; hun kan ikke lenger verken stoppe eller starte musikken. Rammene rundt forestillingen kollapser midlertidig mens hun forsvinner fra gulvet for å få hjelp med de tekniske problemene. Igjen sitter vi overlatt til oss selv og venter. Når det har gått nærmere ti minutter uten noen avklaring, begynner produsenten å dele ut smellbongbonger til utvalgte tilskuere. Jeg og sidemannen trekker i hver vår ende mens vi teller til tre. Ut kommer det gjenkjennelige, runde papphylsteret, en blå papirkrone og en hvit lapp jeg et minutt senere leser høyt foran de andre i rommet:

Kjærlighet er som en fiolin. Musikken

kan stoppe nå og da, men strengene er

der bestandig.

Et par andre publikummere tar på seg sine kroner og følger opp med opplesning av visdomsord av typen ”De fleste bekymringer man har i livet, inntreffer aldri”. Men noen ganger gjør de faktisk det: Bøen kommer inn igjen og gir oss beskjeden om at forestillingen er slutt fordi problemene ikke er mulig å løse. Hun gir oss en siste solodans, det hun selv betegner som ”dry dancing” til vanlig musikk. I lys av de konseptuelle rammene som hittil har styrt bevegelsene hennes blir det en underlig, men effektiv reversering av forestillingens premisser. Ekkoet av de tidligere forbindelsene mellom musikk og bevegelse blir ekstra synlige når vi får se det motsatte. Den vanlige solodansen til musikken kjennes med ett fremmed, rar og uvant, liksom for lett. Denne uventede hendelsen og kontrasten den skaper til verket forøvrig, igangsetter noe hos meg som tilskuer, selv om jeg aldri får opplevelsen av å bli skjøvet mot de store spørsmålene om forholdet mellom individ og fellesskap. Forestillingen makter ikke å bære konseptet hele veien i utførelsen. The Table Turns er først og fremst interessant i kraft av å være like mye dans som musikk og som et glimt inn en kunstnerisk prosess med uforløste, bevegelige mulighetsrom.