Tverrsnitt av et liv

Den prisbelønte komponisten og regissøren Heiner Goebbels er kjent for å arbeide i et sjangerløst grenseland mellom teater og musikk, mellom planmessighet og improvisasjon, og Eislermaterial kan kanskje best beskrives som et slags lydlig portrett av hans store musikalske og politiske forbilde, den østerrikske komponisten Hanns Eisler (1898-1962). Sistnevnte begynte sin karriere som elev hos Schönberg, men forlot etterhvert tolvtoneteknikken til fordel for en mer populærmusikalsk retning med satirisk brodd og politisk tilhørighet et godt stykke ute på venstre fløy og innledet et langvarig samarbeid med Bertholt Brecht. Eisler er også anerkjent for sin betydelige produksjon av filmmusikk, og kanskje ikke fullt så anerkjent, snarere beryktet, som opphavsmann til DDRs nasjonalsang. Hans kommunistiske ståsted gjorde ham hjemløs to ganger, først da han måtte flykte fra naziregimet i 1933, og senere da han ble svartelistet i Hollywood, avhørt av antikommunistkommisjonen og deportert fra USA.

Eislermaterial hadde urpremiere i 1998, og består som tittelen så bokstavelig tilsier av diverse “Eisler-materiale”: Instrumentalverk, protestsanger og lydopptak av Eislers stemme – som regel i full gang med iherdige utlegninger om hvordan kunst og politikk nødvendigvis må være. Det hele er intrikat arrangert av Goebbels, ispedd samples av fugler, mitraljøser, motordur og andre gatelyder og vevd sammen til en delvis improvisert helhet i samarbeid med Ensemble Modern.

Selve iscenesettelsen kan lett tolkes som en referanse til Eislers kollektivistiske politiske idealer: Musikerne er plassert i en halvsirkel der ingen er mer fremtredende enn de andre, selv sangsolisten inngår sømløst i rekken, sittende tilsynelatende tilfeldig plassert litt til venstre for midten. En annen slik potensiell referanse er den lille gylne statuetten på scenekanten, som fra tid til annen lyssettes så den kaster monumentale skygger over scenen. Jeg trodde først det var Lenin, men har nå lest meg til at det visstnok er en miniatyrskulptur av Eisler selv, som Goebbels til vanlig har stående på kontoret når han komponerer. Kanskje er den bare ment som enda et stykke “Eisler-materiale”, men en helfigurs gullstatue på sokkel gir unektelig visse assosiasjoner til autoritære regimers lederdyrkelse.

I alle tilfelle oppleves ikke de politiske referansene som påtrengende eller entydige, og så vidt jeg forstår er den flate strukturen, utøvernes utvidede medvirkning i regi og utforming og det å ikke ha dirigent slik Ensemble Modern og Goebbels foretrekker å jobbe. Det mest slående med forestillingen er uansett selve uttrykket: En utstudert, men samtidig merkelig genuin, likefremhet i alle ledd, fra skuespiller Josef Bierbichlers usentimentale solosang til musikernes nøkterne spill – intenst, men uten patos og emosjonelle føringer. Det er som om Goebbels sier til oss: Jeg bare viser dere dette, disse bruddstykkene av et liv, av et virke, av iherdig tankevirksomhet, så er det opp til dere å danne tråder og forbindelser.

I forhåndssamtalen med avtroppende Ultima-sjef Lars Petter Hagen uttalte Goebbels at han i grunnen ikke synes verket trenger noen introduksjon, at det står for seg selv som kunstnerisk uttrykk enten man kjenner til Hanns Eisler fra før eller ikke. Der må jeg nok si meg uenig. Jeg synes forestillingens styrke ligger nettopp i den spesifikke konteksten, i at musikken og iscenesettelsen maner fram denne skikkelsen fra en tid da verden sto i brann, og at Eislers kunstneriske ambisjoner og ulike musikalske fasetter settes i sammenheng med hans ideologiske overbevisninger og disses kostnad. På samme måte som Eislers protestviser er uløselig knyttet til politiske budskap og eksplisitte tekster, er Eislermaterial fullstendig sammenfiltret med Eisler selv.

Ensemble Modern:

Dietmar Wiesner – fløyte, altfløyte, pikkolo Antje Thierbach – obo Roland Diry – klarinetter Matthias Stich – bassklarinett, tenorsaksofon Johannes Schwarz – fagott Valentín Garvie – trompet Sava Stoianov – trompet, flygelhorn, wagnertuba Uwe Dierksen – basun, eufonium, helikon Rainer Römer – slagverk Hermann Kretzschmar – klaver, harmonium Ueli Wiget – klaver, sampler Freya Ritts-Kirby – fiolin Megumi Kasakawa – bratsj Michael M. Kasper – cello Joachim Tinnefeld – kontrabass/el-bass

Bestillingsverk fra Musica Viva, München. Samproduksjon mellom Musica Viva/Bayerischer Rundfunk, Hebbel-Theater Berlin og Dresdner Zentrum für zeitgenössische Musik. Støttet av Deutsche Bank Stiftung.

Program:

• Anmut sparet nicht noch Mühe
• Allegro assai – aus: Kleine Sinfonie/Moment musical
• Andante – aus Suite für Septett Nr. 1
• Und ich werde nicht mehr sehen
• Vier Wiegenlieder für Arbeitermütter I
• Vier Wiegenlieder für Arbeitermütter II
• Vier Wiegenlieder für Arbeitermütter III
• Vier Wiegenlieder für Arbeitermütter IV
• Hörstück I (“Einen Moment, gnädige Frau…”)
• Ballade von der haltbaren Graugans
• Mutter Beimlein
• Vom Sprengen des Gartens
• Ballade vom zerrissenen Rock
• Horatios Monolog / Bericht vom 1. Mai
• Hörstück II (“Ich möchte Ihnen einen Vorschlag machen…”)
• Kleine Passacaglia – aus: Fünf Orchesterstücke
• Finale: Improvisation – aus: Orchesterstücke
• Über den Selbstmord
• Kriegslied “Großvater Stöffel”
• “Die Fabriken” – aus: Orchestersuite Nr. 3 / Streichquartett-Fragment
• Und endlich stirbt die Sehnsucht doch