- Tv-mediet er inne i en mørk middelalder

– Her er mine notater, sier jeg og viser ham den visuelle kakofonien som ble til under forarbeidet til intervjuet.

– Ja, sånn ser mine også ut. Vent her skal jeg vise deg.

Erik Ulfsby åpner en skrivebok hvor det innimellom kråketærne kan skimtes noe a la «2. akt», eller «Kyrre Hellum». Det overrasker meg for jeg synes han virker så ordentlig. Jeg er med andre ord ikke aleine.

Han er langt inne i sitt andre åremål som teatersjef på Det Norske Teatret, og går løs på den tredje perioden i januar 2021. Han har oppnådd det meste en leder kan drømme om: En flerårig ubrutt stigning i publikumsbesøket, kunstnerisk utvikling og anerkjennelse over hele fjøla, innovative tiltak som etablering av skuespillerutdanningen Det multinorske, nå i januar en ny satelittscene på Rommen i Groruddalen, og ikke minst et ensemble og øvrige ansatte som slutter opp om prosjektet Det Norske Teatret. Mange ledere ville gitt seg mens de var på topp og «søkt nye utfordringer», som det heter. Men han blir.

Hvorfor vil du fortsatt være sjef på Det Norske Teatret?

– Tanken har streifet meg, at nå er det kanskje på tide å gå videre. Men så har jeg bare kjent hele veien at det er dypt meningsfylt å være her. Jeg må rett og slett tilstå at jeg ikke har ambisjoner utover det. Som kunstner kanskje, men ikke som leder. Jeg ser ikke i andre retninger og fristes heller ikke av det. Det er her jeg hører hjemme. Det er disse folka jeg vil være med. Jeg har ingen bedre forklaring enn det.

Det holder ikke som svar!

– OK. Altså, når disse tre åremålene er over vil jeg ha vært her like lenge som jeg har gått på barneskolen, ungdomsskolen, videregående og Teaterhøgskolen til sammen. Det er sånn sett blitt et svært prosjekt i livet. Det i seg selv trigger meg, at det kan bli så viktig.

Det er flere her som mener at dette er ditt livsprosjekt?

– Ja, det vil jeg si det er – i yrkessammenheng.

Livsprosjekt

Men hva er det ved Det Norske Teatret som gjør det til ditt livsprosjekt?

– Det skriver seg nok tilbake til da jeg regisserte Jungelboka i 2008, det var da jeg liksom fikk øye på prosjektet Det Norske Teatret, og opplevde det som viktig. Jeg fikk en forståelse for det dialektiske med å være stor og liten samtidig. Stor og sterk, men også alltid fryktelig sårbar fordi man representerer kultur og språk som er trua. Den innebygde motsetningen har gitt et utrolig spenn i huset, både kunstnerisk og organisatorisk, en kraftpakke. Jeg opplever at jo sterkere teatret blir jo mer interessant blir den dialektikken. Og, litt fordi jeg genuint opplever det som viktig, men også fordi min periode har sammenfalt med en stor endring i samfunnet for øvrig og i byen vår, så har jeg forsøkt å formulere prosjektet litt på nytt i en ny verden. Å redefinere Det Norske har vært litt av kjernen i arbeidet mitt.

På hvilken måte?

-Vi må oppleves relevante i en verden i rask endring. Det er avgjørende for legitimiteten til teatret av flere grunner. Det er helt nødvendig med nye estetiske impulser for å utvikle oss kunstnerisk, og det er avgjørende med et større og mer sammensatt publikum for å opprettholde et solid politisk og økonomisk fundament for framtida. Så det å sikre teatret gode vilkår for utvikling har vært, og er, en hovedoppgave. Jeg synes det er utrolig inspirerende å se at vi beveger oss inn i en ny og spennende tid.

Hva er det ved Det Norske Teatrets historie som er viktig for deg nå?

– Det kretser vel mest rundt det med å være arenaen for de som ikke har en arena. Det var det som var teatrets utgangspunkt, og den oppgaven er fortsatt like levende. I dag kommer ikke folk bare fra Volda, Dale eller Sandnes. De kommer Marokko, Pakistan, Iran og mange andre steder. Det dreier seg om å være et alternativ, å ikke la majoritetskulturen være et teppe som dekker alt. Det er relevant, det er derfor vi er her. Det er jo derfor Norge holder seg med to store nasjonale teatre, noe de ikke har i for eksempel Sverige.

Steinerskolen

Du tiltrådte i en fase da det var mye turbulens. Teatret var i krise, med innsparinger, oppsigelser, kritikk mot den kunstneriske linja, motstand mot ansettelsesprosessen. Hvordan var det å komme inn i institusjonen på et sånt tidspunkt?

– Jeg fikk det selvsagt med meg, men samtidig var jeg litt på siden av det. Jeg visste at jeg hadde mye støtte på huset. Jeg hadde jobbet her mye som regissør, kjente folk, følte meg trygg. Jeg ble faktisk bedt om å søke, men det eksisterte også en synlig motstand i enkelte grupper. Det er helt greit, men turbulensen kom nok litt av at Det Norske Teatret bytter sjef så sjeldent, at det blir så få vinduer for folk å mene noe i.

Var det kanskje det ideelle tidspunktet å overta på?

– På mange måter. Fra utsiden ser det selvfølgelig ikke gunstig ut når det er bråk og uro, men å overta da er ofte gunstig. Det er mye å vinne. Dessuten visste jeg at det var et hus med utrolig mange dedikerte og dyktige folk overalt. Det var og er den største inspirasjonen.

Fortell om deg selv, din bakgrunn og hva som førte deg hit.

– Jeg kommer opprinnelig fra Veitvet i Groruddalen, uten at jeg har veldig mange minner derfra. Jeg gikk i Rødtvet barnehage og bodde i rekkehus i Veitvetsvingen. Men så ville mine foreldre at jeg skulle begynne på Steinerskolen, så da flytta vi over til Lilleaker på den andre siden.

Gikk du på Steinerskolen på Hovseter da?

– Det var meningen, men jeg kom ikke inn der, så jeg tok trikken hver dag til Jar i Bærum og gikk opp til Grav. Der gikk jeg i tolv år og hadde det veldig fint. Jeg har nederlandsk mor og norsk far, så jeg er i utgangspunktet tospråklig, men det kjentes flaut å snakke nederlandsk med mamma da jeg begynte å ta med kompiser hjem så da slutta jeg med det. Jeg var ellers veldig skriveglad, og skulle bli journalist, men så er det alle disse tilfeldighetene da! Det skulle lages en russerevy i Oslo i 1989, og en av de jeg hang med skulle gå på audition. Jeg ble med ham og ble tatt opp i revyen. Der møtte jeg Kristoffer Schau, Linn Skåber og Christian Skolmen. Erlend Skumsvoll spilte piano, Jacob Young spilte gitar, Alex Scherpf var regissør. Vi spilte på gamle Black Box teater nede på Aker brygge. De fortalte om et sted jeg aldri hadde hørt om som het Romerike folkehøgskole, hvor alle disse russefolka skulle begynne. Så ble jeg med dit. Der snakka de også om noe som jeg heller aldri hadde hørt om før som het Statens Teaterhøgskole, for den skulle jo alle som gikk der søke på. Så søkte jeg og kom inn. Og det var jo fint, men jeg hadde ingen tidlig masterplan om å bli skuespiller.

Tilfeldigheter

Fint med tilfeldigheter, men hva hadde du med deg hjemmefra?

– Mamma var lærer, pappa jobbet i Statkraft som leder for den internasjonale delen. Jeg ble tatt med på teater, på konserter og ikke minst i Operaen da jeg var liten, men fikk ikke med meg noen direkte kunstneriske impulser hjemmefra.

Jeg er blitt fortalt at hvis du ikke hadde gått på Steinerskolen så kunne du havnet nærmest hvorsomhelst og ville endt opp som leder uansett. Vedkommende mente at du har en ingeniør i magen. Du skal ha tilbrakt store deler av din barndom og oppvekst med å bygge Lego?

– Det stemmer! Jeg var mye aleine, den lange skoleveien gjorde at jeg nærmest ikke hadde venner i gata. Ingen egentlig. Jeg satt fryktelig mye aleine og bygget. Jeg har tenkt på det i ettertid, at det må ha vært definerende. På Legopakkene står det «passer fra 4 til 14 år». Det tok jeg helt bokstavelig, så i en tiårsperiode var det det jeg gjorde. Jeg hadde et rom på størrelse med det store kontoret vi sitter i nå, som var en eneste kjempesvær Legoby, jeg bygget og bygget og bygget. Der lagde jeg også en masse filmer, med Pappas super 8-kamera. Jeg tok ett og ett bilde, og flytta brikkene steg for steg. Dette var i den siste fasen da man drev med gammeldags framkalling, så vi måtte sende filmen helt til Sveits. Også fikk vi den tilbake tre måneder seinere! Jeg lagde «Ranet på posthuset» og liknende filmer. Så ja, jeg liker å bygge ting.

Har du en scenograf i magen og, da kanskje?

– Nja, ikke scenograf tror jeg. Jeg har enorm respekt for det faget. Men jeg liker å bygge på overordnet nivå. Bygge kultur, bygge relasjoner, og selvsagt å bygge Det Norske Teatret videre!

Men disse tilfeldighetene, hvor tilfeldige er de?

– Ja, det er et godt spørsmål. Folk har jo mange iboende muligheter som trenger de rette rammene for å forløses. Jeg er helt sikker på at jeg ikke ville ha trivdes i en merkantil sammenheng.

Du ville ikke ha trivdes i Statkraft?

– Nei, det tror jeg ikke. Selv om jeg er veldig imponert over alle de store vannkraftanleggene faren min har vært med å bygge rundt i verden.

Salgstall

Alle jeg har snakket med sier at du er en god leder. At du er god til å sette deg mål og gjennomføre dem, samtidig som du lytter. Du har enorm arbeidskapasitet. Du skal visst også være godt oppdatert på mange små og store detaljer, inkludert salgstallene som du innhenter to ganger om dagen?

– Ja. Det stemmer nok også! Jeg får ikke sove før jeg har fått dagens framsyningsrapporter. Jeg liker tall. Jeg er også opptatt av idrett, ski og fotball. Det er noe deilig håndfast med det. Har du løpt hundremeteren på 9,69 (Usain Bolts nestsiste verdensrekord journ. anm.), så er det ikke noe å diskutere. Ingen kan mene at du løp på 10.65. Kunsten er og må være flytende. Heldigvis. Etter en premiere skriver du en ting, en annen skriver noe annet. Det er som det skal være. Men er publikumstallene gode er det et håndfast bevis på at folk har lyst til å komme og se det vi lager her på huset. Det må vi aldri slutte å glede oss over.

Du jobber visstnok enormt mye. I tillegg er du familiemann, med kone og tre barn. Folk her lurer på om du får tid til å se tv-serier og lese bøker?

– Vel, noen prioriteringer må jeg gjøre i en så omfattende jobb. TV-serietitting er for mitt vedkommende ikke et spørsmål om tid, jeg ser ikke på dem, what so ever. Det er noe med den dominerende realismen. Jeg opplever at teatret som sjanger er inne i en veldig interessant estetisk periode, med mange brytninger. Til sammenligning mener jeg at film-og tv-mediet er inne i en mørk middelalder. For meg er det en gåte at et medium som først og fremst består av bilder, hele 25 per sekund, er så lite opptatt av den visuelle delen av kunstarten sin. Realismen er altoverskyggende, og det gjør at den offentlige samtalen om kunsten ender med bisarre debatter om troverdighet. Det er jo synd at når man lager Halvbroren så ender man med å diskutere om det og det lakenet fantes på 1960-tallet, eller om krysset på Majorstua var godt eller dårlig gjenskapt. Det er jo i utgangspunktet et svært godt relasjonelt drama vi snakker om, og gode kunstnere i arbeid over hele linja.

– Realismekravet i sjangeren virker i mine øyne reduserende på kunstarten. Jeg vet at jeg er på teater, jeg vet at jeg ser på TV. Det er ikke et problem, det er en fordel. Hvis noen tar på seg en krone og sier at han er kongen av England så er det jo ikke sånn at jeg tror på det. Men jeg kan glede meg over en overbevisende tolkning, en sterk fortelling eller en interessant estetisk påstand. Troverdighet og realisme kommer aldri til å bli parametre jeg er opptatt av. Så for meg er det blitt frigjort en del tid ved ikke å se på tv-serier. Kanskje litt til min kones fortvilelse. Det er hyggelig å gjøre ting sammen, men da får vi bare finne på andre ting. Og det er vi ganske flinke til, synes jeg. Men tiden er knapp, og jeg synes generelt jeg får lest for lite, og også sett for lite teater andre steder enn på Det Norske. Jeg får riktignok sett mer utenfor Oslo og i utlandet enn her i byen, for når jeg ute og reiser får jeg gjerne med meg to-tre ting. Men når jeg først er i byen så prioriterer jeg som regel familien de kveldene jeg har fri.

Vålerenga

Apropos idrett: Da du tiltrådte som teatersjef framhevet du Vålerenga fotball som noe å strekke seg etter, den inkluderende klubben på Oslo øst, og du framhevet John Carews daværende inntreden i klubben som et definerende symbol. Men så har jeg også fått med meg at du er slett ikke Vålerenga-tilhenger. Nå skal teatret etablere seg med egen filial i Groruddalen, hvor rapperne og Vålerengatilhengerne Don Martin og Castrobrødrene kommer til å stå sentralt med forestillingen Blokk til blokk. Har du snakket med dem om dette?

– Nei det har jeg ikke turt å gjøre. Jeg har til og med spilt fotball i vestkantklubben Lyn! Jeg er fra Oslo, men har ikke noe sterkt forhold til noen av disse osloklubbene. Det er en annen klubb som jeg rett og slett ble hodestups forelska i, da jeg etter Teaterhøgskolen begynte på Trøndelag teater. Dette falt sammen med Rosenborgs storhetstid. Jeg var på Lerkendal under kvartfinalen i Champions league mellom Rosenborg og Juventus. Trener Nils Arne Eggen og andre av profilene var innom teatret på seminarer og sånn. Jeg falt helt for den Eggenske måten å drive på. Å få så mye ut av et lag bestående av snekkere, regnskapsmedarbeidere, og ikke minst Roar Strand, en feier fra Melhus.

Har du latt deg inspirere av noen av Eggens lederdogmer?

– Ja, altså den såkalte godfotteorien synes jeg har mye for seg. Er du eksempelvis en venstrebeint spiller, så vil de fleste trenere si at du må trene mer med høyre slik at du blir bedre på høyre. Eggen var opptatt av det motsatte: er du god på venstre må du bli enda bedre på venstre. Fordi han ser at det som ofte skjer er at når en venstrebeint spiller får beskjed om å øve mer på høyrebeinet, så blir han riktignok litt bedre på høyrebeinet men også litt dårligere på venstrebeinet. Du mister spisskompetansen din, og det blir vanskeligere å bruke deg.

Erik Ulfsby har tenning nå. Praten går om fotball. Om Nils Arne Eggens besøk på Gålå, hvor Ulfsby regisserte Peer Gynt. Et møte ble stelt i stand, hvor Ulfsby forsøkte å få trenerlegenden til å snakke om fotball, men han ville bare snakke om Solveig og Mor Aase.

– Jeg parafraserer gjerne Eggen med å si at den viktigste forestillingen er den du ikke har spilt.

Av andre lidenskaper kan nevnes at teatersjefen eier to helt like gamle, gule Mercedeser, noe han også gjerne snakker om. Men den historien tar vi en annen gang. Lidenskapen får uttrykk innenfor rammene av Det Norske Teatrets Veteranbillag som har åtte medlemmer.

Ekspandér eller dø?

Jeg har hørt rykter om noe som kalles Hurumrullene. Hva er det?

– Jo, Hurumrullene er rett og slett repertoaret visualisert på en lang papirrull. Jeg er en klar tilhenger av low-tech i slike sammenhenger. Det gir en annen oversikt enn et digitalt og generisk dokument. Vi har hytte på Hurum, med en egen skrivestue. Der har vi også et seks meter langt skrivebord. Så en eller to ganger i året tar jeg med alle dramaturgene ut dit. Da ruller vi ut de nærmeste årene, streker opp de ulike månedene og scenene, og så plasserer vi gule lapper med regissørnavn og titler rundt utover på rullen der vi mener de hører hjemme. Nå har vel rullen etterhvert blitt en 12-15 meter lang vil jeg tro.

Har du et litt sånn ekspandér eller dø-forhold til driften av teatret?

– Nja, ikke så kategorisk, men det er klart at i en by som blir større så bør ikke teatret bli mindre! Et teater gjør seg mer relevant hvis det angår flere, men her snakker vi jo om vekst langs flere linjer, og for oss er det den kunstneriske veksten som er viktigst. Morsomst er det imidlertid når de ulike vekstfaktorene jobber sammen. Når vi nå har vært gjennom tider som de siste fem årene hvor alle offentlige budsjetter er blitt kuttet som et ledd i den såkalte ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen), hvor det hvert år har manglet en million eller to her på teatret, så er det tilfredsstillende at vi har klart å ri gjennom den perioden med publikum i ryggen slik at vi har klart å vokse i stedet for å begynne å si opp folk og spille færre forestillinger for på den måten å bli mindre og mindre relevante. Slike nedadgående tendenser blir gjerne selvforsterkende, og fører i verste fall til at man til slutt blir helt borte. Og det kan ikke Det Norske Teatret tillate seg, verken som kunstnerisk eller språkpolitisk arena. For nynorsken, med alle kreftene som jobber mot det i samfunnet og i skolen, er det jo helt avgjørende at Det Norske Teatret er stort og sterkt.

Men hvor går grensa. Jeg har også snakket med noen her som sier at det nærmer seg et metnings-og utmatningspunkt?

– Det er klart det går en grense et sted. Vi har heller ikke særlig mange flere seter å selge, og vi produserer nok nå. Nå skal vi åpne på Rommen og har fått støtte til det. Der kommer det også nye hender og hoder inn. Så lenge prosjektene er så meningsfulle som det, så opplever jeg at man finner ressursene både i seg sjøl og i huset til å få det til. Jeg leste i Aftenposten at mellom 25 og 40% av alle arbeidstakere i Europa opplever at de har det som blir definert som bullshit-jobber, jobber de rett og slett ikke ser meningen eller verdien av. Jeg tror alle på Det Norske Teatret opplever arbeidet som meningsfylt.

Vårprogrammet

Fortell om vårprogrammet, hvordan dine visjoner kommer til syne i det?

– Våren er preget av nysatsningen på Rommen, hvor vi åpner i januar med Blokk til blokk. Vi regner allerede med å kunne fylle 80 kvelder i 2019 med den, Zeshan Shakars oppvekstfortelling fra Groruddalen, Tante Ulrikkes vei, regissert og dramatisert av Victoria Meirik, og mye annet. Ellers ligger dette med det store og det lille jo i dette teatrets DNA. Vi vil ha stor visualitet og spektakulære forestillinger, også vil vi ha kontrapunktet til det. I mai har vi premiere på Lazarus, er du Bowie-fan?

Ja, det kommer jeg ikke unna.

– Det blir spennende å høre hva du tenker. Jeg så den nylig i Hamburg i Falk Richters regi. Her lager vi vår egen versjon i regi av Anders T Andersen. Den kommer til å målbære det store, fargesterke som jeg opplever er litt av dette teatrets varemerke, den sceniske eksplosjonen hvor alle kluter settes til. I den andre enden av skalaen finner vi blant annet Heinrich von Kleists Den knuste krukka fra 1808 i Johannes Holmen Dahls regi på Scene 3, i et helt strippa, nakent rom. Derimellom har vi Scene 2 som både kan lene seg mot et Scene 3-uttrykk og et hovedsceneuttrykk, en veldig takknemlig arena. Johannes er en av tre husregissører på huset. Peer Perez Øian og Kjersti Horn er de to andre, og til sammen kommer de tre til å stå bak en tredel av repertoaret her de kommende åra. Jeg ansetter folk med ulike innfallsvinkler til kunsten. Johannes utviklet allerede veldig tidlig en skarp og tydelig signatur. Han skal få gjøre forestillinger i alle formater i mange år. Det er befriende med stemmer som vet hva de vil, og som også ønsker å rendyrke uttrykket sitt. Det blir spennende å følge både han og de to andre gjennom nærmere 10 oppsetninger hver hos oss de neste åra.

Mor og barn

Jeg ser at Lisa Lie med Mare, Goksøyr/Martens med Dottera, Tung tids tale av Olaug Nilssen og Dette barnet av den franske dramatikeren Joël Pommerat på ulike måter kretser rundt forholdet mellom mor og barn, eller forelder og barn. Tilfeldig?

– Tja, jeg ser fra tid til annen i sånne programblekker at teatersjefen skriver at «denne sesongen har vi spesielt lagt vekt på sånn og sånn». Jeg tenker ikke på den måten. Repertoaret er selvfølgelig ikke tilfeldig, i den forstand at vi velger ut komplementære kunstnere og et repertoar som ivaretar forskjellige perspektiver, men jeg har oppdaget noen ganger at det oppstår sånne paralleller i tematikk, og det er i hvert fall ikke tilsiktet. Du spurte tidligere i samtalen om hvor tilfeldig er tilfeldighetene? Vi hadde en sesong for noen år siden hvor nesten alle forestillingene handlet om utenforskap. Det er selvfølgelig en refleks av større samtaler som pågår både i det offentlige rom og i teatret og som materialiserer seg i repertoaret. Men det begynner et annet sted enn at vi sier at i år skal vi…. Det begynner ikke der. Forestillingene kommer først.

Både Lisa Lie og Goksøyr/Martens kommer i utgangspunktet fra det vi en gang kalte Det frie feltet. Hvor viktig er den kunstneriske utfordringen utenfra?

– For det første opplever jo jeg og mange andre at den skillelinja er mindre viktig enn den var. Og det er bra. Lisa Lie og Goksøyr/Martens og dette teatret er først og fremst store ressurser for hverandre. En kunstnerisk inspirasjon eller provokasjon kan like godt oppstå inni dette huset som utenfor. Den kan oppstå utenfor Norge like gjerne som her i landet. Vi må være vare for signalene uansett hvor de kommer fra. Sist inviterte vi inn Ivica Buljan med Den siste kongsfesten, som kommer inn med kroatiske ekspressive briller som ikke har noe med vår teatervirkelighet å gjøre i det hele tatt, som kaster om på alt. Det er like inspirerende og provoserende som en norsk frigruppe i Tromsø. Muligheten for inspirasjon finnes overalt.