Treffer midt i samtidens såreste punkt

«Det finnes noen øyeblikk som kan tre ut som en slags flaskepost fra historien og åpne seg, kanskje mye mer potent enn de en gang var» uttalte regissør Tore Vagn Lid i forbindelse med lanseringen av Tolvskillingsoperaen da forestillingen opprinnelig skulle hatt premiere i november 2020. Det er en interessant hypotese. For kan det virkelig være slik at et snart hundre år gammelt skuespill kan treffe samtida vår i dag med enda større kraft enn da det ble uroppført i 1928?

Markedsmennesket Tolvskillingsoperaen skildrer en verden hvor alt og alle er blitt til varer og hvor markedstenkningen har trengt seg inn i selv den mest intime sfæren mellom mennesker. Ingen kan egentlig stole på hverandre – alt mellommenneskelig er blitt til ulike former for transaksjoner i en alles kamp mot alle: Enten blir man utnyttet, eller så utnytter man. Vi befinner oss i en undergrunnsverden som har sitt eget hierarki. I denne verdenen møter vi Peachum, som sammen med sin kone og datteren Polly driver en lukrativ virksomhet som profiterer på alle byens tiggere. Når svindleren Mackie Kniven gjør sin inntreden blir imidlertid både uskrevne og skrevne lover i undergrunnshierarkiet trua takket være forbindelsene han har til barndomskameraten – som nå er blitt politimester. Og når Kniven i tillegg forfører dattera til Peachum, parallelt med et forhold til politimannens datter Lucy, er det virkelig rigget for bråk. Dette lyder mest som en middels interessant farse, men midt i denne handlingen, framfor alt i monologene og sangtekstene, bor kapitalisme- og myndighetskritikken.

Paradoksalt nok tror jeg den forsinkede premieren har ført til at Lids tolkning treffer samtiden med enda større presisjon enn om den hadde fått møte sitt publikum allerede for ett år siden. På den andre siden av pandemien vet vi at gapet mellom den lille mann og den store og mektige er blitt enda litt større. Sosiolog og skribent Linn Stalsberg skrev forutseende ved pandemiens start at “verden etter covid-19 fort kunne bli som før – bare litt verre.” Men vi glemmer heldigvis lett, vi mennesker. Pandemiens surrealistiske nedlukking kjennes allerede litt som en fjern drøm, gjør den ikke? Tida før pandemien, var den ikke dessuten omtrent som nå?

Komplekst flettverk I Lids bearbeidelse trekkes tråder på sinnrikt vis fra slik originaloperetta ble forfattet for litt under hundre år siden til samfunnet vårt slik det omgir oss i 2021. Mens kapitalismen fortsatt var i en tidlig fase da, har den metastasert til intrikat, rå og global liberalisme i dag som gjennomtrenger stadig nye områder. I ei tid hvor vi dehumaniserer mennesket og humaniserer maskinen, har Lid gitt en vaskerobot rollen som forteller, mens ei robotisert sexdokke som får gestalte Lucy gjør en skremmende troverdig figur. Forestillingen spenner mellom vår egen forestilling om landet vårt, det som engang var og et annet Norge, som kanskje er i ferd med å ta form rundt oss, men som vi kanskje ikke fullt ut anerkjenner. Lid transporterer oss til en nært forestående fremtid, 2025. Allemannsretten er oppløst, frilanskunstnere er redusert til tiggere og selv snøen er lagt ut på børs.

Lids mangeårige kreative makker, scenograf Kyrre Bjørkås, har skapt en scenografisk verden i flere lag. Det visuelle bakteppet som består av videoprojeksjoner av landskap i kombinasjon med naivistiske liveanimasjoner, utgjør ‘et lite stykke Norge’, med vill vidde, spredte fjellgårder og hardangerbunadsestetikk. På et tidspunkt overværer vi at miniatyrutgaver av bøker og brosjyrer fra sosialdemokratiets tilblivelse brennes så den svidde lukta stiger opp mellom stolradene. Et stykke ut i forestillingen kommer en havarert Vy-buss som også tjener funksjonen som bordell til syne. Som helhet oppleves scenografien utforskende både medialt og teknologisk. Den har tatt historia opp i seg og spiller en avgjørende rolle for forestillingens dramaturgi.

Henslengt briljans Den fysiske handlingen utspiller seg i forgrunnen, og det må understrekes at det er særklasse over ensemblet og orkesteret. Det som leveres på Det Norske Teatret denne premierekvelden oppleves som en totalforløsning etter et år med ufrivillig hermetisering. Kristoffer Olsen i rollen som Mackie Kniven og Kjersti Dalseide som Polly gjør enorme prestasjoner, men det samme kan også sies om resten av ensemblet og orkestret.

I sjeldne tilfeller stemmer det at en tekst kan stige opp av historien og treffe en streng i tiden. Dette skjer med Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teatrets hovedscene. Forestillingen har i så måte vist seg verdt å vente på. Den treffer samtiden midt i sitt såreste punkt og river den falske hammen av kapitalismens eventyrløfter.