Trassig prinsesse uten kampsak

Den nyskrevne musikalen Snøkvit på Det Norske Teatret har mange gjenkjennelige elementer fra brødrene Grimms versjon, men de fleste har fått en ny vri. Dronningen er like usympatisk som vi er vant til, men hun er Snøkvits kjødelige mor, ikke stemor, og hun ser ikke datterens skjønnhet som en trussel, men som et absolutt krav.

Snøkvits liv består derfor i å øve seg og/eller vente på å en dag bli like vakker – og tynn – som sin mor. Når hun omsider blir lei av å sitte på stas og gjør opprør, rakner det helt for den allerede skakkjørte dronningen, og hun kaster datteren ut av slottet og sverger på å følge etter henne og rive ut hjertet hennes. Den staute prinsen er byttet ut med en (dum)snill gartnersønn, Jan Grøn, som viser Snøkvit hagen og naturen utenfor slottet, og ikke kan tro noe vondt om noen, selv ikke dronningen. De syv dvergene er ikke gruvearbeidere, men jobber i kloakken under slottet og drømmer om å sprenge det i fillebiter. Det giftige eplet dreper også her den som spiser av det, men først etter at man har fått se den hele og fulle Sannheten.

Tafatt opprør Bortsett fra å piffe opp et gammelt eventyr har jeg vanskelig for å forstå hva denne nye versjonen av Snøkvit egentlig vil si. Er det et oppgjør med vår tids skjønnhetstyranni? Et tenåringsopprør mot en kontrollerende mor? Naturens kamp mot overfladisk materialisme? Jeg aner vidløftige ambisjoner, om å lete bakenfor en tradisjonell strømlinjeformet “god mot ond”-historie etter det som ikke er svart-hvitt, og om å vise frem en mangefasettert Snøkvit som rives mellom tillært narsissisme og undertrykte empatiske impulser, mellom innøvd underdanighet og egen integritet.

Idéen er god, men det blir for mange tråder i spill som ikke nøstes opp, og for mange omveier og gjentagelser. For eksempel er de mange oppgjørene mellom moren/dronningen/heksa og Snøkvit så like at det ikke framstår som en utvikling eller oppbygning, men snarere bare som å jage i sirkel. Resultatet er en kaotisk og kronglete vei mot det som, tross alle gode intensjoner, blir en overfladisk og intetsigende lykkelig slutt helt etter boka: Den slemme moren blir snill, det jålete hoffet og de møkkete kloakkarbeiderne innser at de er ett og samme folkeslag (eller noe sånt), og den undertrykte Snøkvit blir fri. Ikke til å oppdage verden og finne seg sjæl, selvsagt, men til å gifte seg, alle eventyrprinsessers Endelige Mål.

Frenetisk regi Det er flere trekk ved forestillingen som forsterker følelsen av usammenhengende kaos. Når vi møter Snøkvit, dronningen og hennes kuede hoff for første gang, setter de an en forsert oppjagethet. Spesielt kommer dette til uttrykk i karakterenes stemmebruk. Snøkvit (Charlotte Frogner) snakker med nasal, gjennomborende stemme i et sutrende tonefall, lik en trassig femåring. Det er en artig effekt i korte perioder, men når den brukes for mye mister den sin virkning og blir etterhvert bare enerverende. Dronningen (Ingeborg S. Raustøl) er høylytt og hysterisk, og hoffet høres ut til å være spesialister i kollektiv panisk gisping. Med et slikt høyspent stemningsleie som utgangspunkt får ikke forestillingen noen vei å gå, og når det legges opp til en stor, dramatisk vending der dronningen “blir en heks”, er overgangen omtrent ikke merkbar.

I tillegg er det et stadig lurveleven av pusting, pesing, hvining og hiksting i skuespillernes mikrofoner, så selv scener og passasjer som er lagt opp til å være mer kontemplative får noe hektisk over seg. Dette kan selvsagt til en viss grad skyldes lydtekniske forutsetninger, men det virker ofte bevisst, spesielt hos Snøkvit, der omtrent alle bevegelser, reaksjoner og handlinger ledsages av en eller annen stemmelyd.

Fortrengt musikk Det visuelle og musikalske samspillet er forestillingens styrke. Det er som om disse elementene danner sitt eget univers i konflikt med fortellingen og regien. Scenografi og kostymedesign er elegant og stilmessig enhetlig, og sammen med lyssettingen skaper de et vakkert fargespill. Den scenografiske estetikken legger seg kanskje litt for tett på kjente filmunivers, spesielt minner den om Disney og Tim Burtons Alice i Eventyrland, men har også sin egen vri og noen innslag av et surrealistisk drømmelandskap som gir assosiasjoner til Salvador Dalí. Julian Skar lykkes med å lage musikk som er tilgjengelig og fengede uten å bli klisjéfylt, og bandet har full kontroll, men de kommer ikke til sin rett i det frenetiske og høylytte uttrykket. Det kan anes at musikken er tilpasset elementer og små vendinger i handlingen som regien ikke riktig plukker opp, og jeg tror forestillingen hadde tjent på å la musikken sette agendaen i større grad.

Det skal nevnes at barna jeg så på vei ut av forestillingen var i fyr og flamme, og en av dem sa at dette var det beste teatret hun hadde sett i sitt liv. Like fullt – den kommersielle barnekulturen er som kjent full av heseblesende inntrykk og tomme heltehistorier, så det hadde vært stas om teateret holdt stand som en motvekt, enda en god stund til.