Tradisjoner, natur og moral

Nok en Ultimafestival er ved veis ende. I ti dager har Nordens største festival for samtidsmusikk satt sitt preg på hovedstaden med et nesten overveldende antall arrangementer. Felles for mylderet av konserter, seminarer, samtaler og forestillinger var at de gjenspeilet og responderte på en verden i kraftig endring, hvor tradisjoner stadig utfordres og brytes. Under overskriften Traditions under pressure hadde festivalen satt seg fore å belyse tidsaktuelle temaer som den kunstige intelligensens inntog, destabiliseringen av tradisjonelle kulturelle og nasjonale identitetsforhold, ideologisk polarisering og flyktningkrise. Et område som særlig pekte seg ut var problematiseringen av forholdet menneske-natur, med de menneskeskapte klimaendringene som bakteppe.

Musikalsk aktivisme Det er nærliggende å trekke frem Olivier Messiaens Catalogue d’oiseaux (Fuglekatalogen) og Large Bird Mask av Rolf Wallin og Kjetil Skøien som et eksempel på to musikalske tilnærminger til naturen som kunne synes å ha mye til felles, men som likevel er grunnleggende ulike. Det sistnevnte verket ble dirigert av Christian Eggen og fremført av ensemblet Cikada, som feirer 30-årsjubileum i år. Utgangspunktet for Wallin og Skøien var den urovekkende kjensgjerningen at en rekke fuglearter i Norge står i fare for å bli utryddet som følge av menneskets inngripen i naturen. Dette ble tydelig formidlet i løpet av konserten, blant annet gjennom grafiske fremstillinger av de minkende fuglebestandene, projisert på et lerret bak musikerne.

På lerretet ble det også presentert faktaopplysninger om hvordan en rekke urfolk tradisjonelt har forholdt seg til fugler og dyr på en mer respektfull og harmonisk måte enn i den moderne vestlige verden. Blant annet fikk vi vite hvordan urbefolkningen på Vancouver Island iførte seg rituelle fuglemasker, kommuniserte med fuglenes sjeler og takket dem etter jakten. Problematiseringen av det hierarkiske forholdet mellom naturen og det vestlige mennesket kom også til uttrykk helt konkret og kroppslig ved at musikerne i ensemblet gjentatte ganger la fra seg instrumentene, beveget seg rundt på scenen og etterlignet fugler mens de utstøtte forsiktige lokkerop.

Den første halvtimen besto hovedsakelig av en pianokonsert Wallin skrev i 2018, som igjen er en utarbeidelse av pianosuiten Seven Imperatives fra 2001. Verkets andre del besto av lydopptak av utrydningstruende fuglearter som ble avspilt med stadig langsommere hastighet. Rundt disse opptakene hadde Wallin komponert subtile og komplekse teksturer og gester som etterlignet de ulike fuglelydene. Etter hvert som lydopptakene ble langsommere, endret også musikken seg. Det var som om vi i sanntid kunne høre hvordan artene langsomt dør ut og forsvinner.

Wallins komposisjon er utvilsomt solid håndverk, og Skøiens regigrep var interessante og effektfulle. Men det er ikke uproblematisk når et verk hviler så tungt på et entydig moralsk perspektiv. Fortolkningsrommet snevres nødvendigvis inn og verket står i fare for å bikke over i ren aktivisme. Det kan godt være at det er dette vi trenger. En advarsel og en oppvekker. Men det går på bekostning av kunstverkets evne til å stå på egne ben. Man kan også sette spørsmålstegn ved den relativt ukritiske idealiseringen av urbefolkninger som mer autentiske og harmoniske enn det moderne vestlige mennesket. På den ene side blir forholdet mellom naturen og den vestlige sivilisasjonen grundig problematisert. På den annen side opprettholdes samtidig det tradisjonelle og eksotiserende vestlige synet på urfolk.

Den evige naturen Fuglesangen er også det bærende elementet i Messiaens klaververk Catalogue d’oiseaux. Verket ble fremført i sin helhet av den franske pianisten Pierre-Laurent Aimard, og verkets tretten deler ble fordelt på tre konserter spredt ut over en hel dag, fra soloppgang til solnedgang. Aimard begynte tidlig om morgenen på Den Norske Opera & Ballett, fortsatte noen timer senere på en utendørsscene mellom grantrærne i Ekebergparken og avsluttet det hele med en kveldskonsert i Marmorsalen på Sentralen.

Catalogue d’oiseaux ble ferdigstilt i 1958 og er et av de fremste eksemplene på Messiaens bruk av fuglesang som kompositorisk virkemiddel. Verket fremstår nærmest som et slags ornitologisk dokumentasjonsarbeid hvor lokkeropene til en rekke fugler i området rundt Paris er møysommelig og systematisk dokumentert og transkribert for piano. Partituret inneholder nøyaktig informasjon om hvilke fugler vi til enhver tid hører og hvor fuglene har blitt observert. Blant annet møter vi nattuglen (Chouette hulotte), steintrosten (Merle de roche) og trelerken (Alouette lulu) i deres naturlige habitat, hvor også omgivelsene, det skiftende lyset og de ulike årstidene skildres musikalsk.

Aimard er en av vår tids mest anerkjente Messiaen-fortolkere og var selv en nær bekjent av komponisten og hans pianistkone Yvonne Loriot, som verket er dedisert til. Han kjenner musikken inngående og har arbeidet med den gjennom hele sin karriere, og det bar fremførelsen også preg av. Spillet hans var preget av presisjon, teknisk fullkommenhet og en høyt oppdrevet følelse for nyanserikdommen i de mange ulike teksturene og klangfargene i musikken.

Naturen vi møter hos Messiaen er en helt annen enn den hos Wallin og Skøien. Messiaen synes å forholde seg til naturen som en evig størrelse som alltid har vært der og alltid kommer til å være der – som et uttrykk for det guddommelige og uforanderlige. I stedet for å peke på noe konkret og bestemt, åpner den opp et nærmest uavgrenset fortolkningsrom samtidig som den griper noe dypere og noe mystisk som beveger seg ut over den materielle verden.

Inn i drømmeland I et interessant samarbeidsprosjekt mellom komponist Maja S.K. Ratkje og lydskulptør Kathy Hinde ble forholdet menneske-natur behandlet mer lekent og uforpliktende, men også prøvende og åpnende. Verket Aeolian ble fremført av den danske akkordion-solisten Andreas Borregaard og skotske Red Note Ensemble i Marmorsalen på Sentralen. Hinde hadde for anledningen bygget en sinnrik og snodig skulptursamling bestående av en rekke ulike vifter, ballonger og snirklete rør. Skulpturene fungerte som en integrert del av verket og ble operert av musikerne. Felles for de fleste instrumentene og skulpturene var at de var drevet av luft. Ut av alle disse luftbårne konstruksjonene vokste det frem en underfundig, sjarmerende men også melankolsk musikk. Det var som om man befant seg i en magisk og underlig hage, eller i en drøm.

Omtrent midtveis i stykket oppstod det et bemerkelsesverdig øyeblikk hvor en enslig basstrombone spilte langsomme glissandi dypere og dypere ned i det mørkeste registeret. Da bunnen var nådd syntes det som om selve naturen hadde trukket sitt siste sukk. Den korte etterfølgende stillheten ble brutt av svake, skimrende akkordiontoner i det aller lyseste registeret, nesten på grensen til det hørbare. Det var mesterlig spilt av Borregard, som gjennom hele verket hadde en unik musikalsk tilstedeværelse og en imponerende teknisk kontroll over instrumentet. Musikken tonet ut i en slags slumrende vuggesang, inn i drømmeland, med Ravel-inspirerte klanger. Her var det som om mennesket langsomt falt i søvn, og alt som var igjen var luften, vinden og naturen.

Nye tragiske folketoner I flere av verkene på festivalen var det den norske folkemusikktradisjonen som ble gjenstand for utforsking, problematisering og refortolkning. Det norske vokalensemblet Song Circus fremførte to nye bestillingsverk av Therese Birkelund Ulvo og Nils Henrik Asheim, som begge tok utgangspunkt i den tradisjonelle brudeslåtten Graatarslagjet fra Bjerkreim i Rogaland og den tragiske fortellingen som er knyttet til melodien. Et brudefølge på vei fra kirken tråkker igjennom isen på Ørdalsvatnet, hvorpå samtlige drukner. En enslig fele flyter opp til overflaten og spiller en sørgmodig og melankolsk folketone.

Både Asheims og Ulvos fortolkninger av folketonen var interessante og gode, men Ulvos Absence fremsto som et viktigere og dypere verk, da det åpnet opp en betydelig større sfære hvor motsetninger og paradokser fikk fritt spillerom. På den ene side var det mulig å oppfatte verket som beskrivende og programmatisk, med lyden av den ugjestmilde vinden over det islagte vannet, skrikene fra et menneske eller et dyr og den hostende og harkende lyden av druknende mennesker eller spøkelsesaktige ånder. På den annen side kunne det like gjerne være en interesseløs natur vi hørte, helt løsrevet fra et beskrivende eller innfølende menneskelig blikk. Klangen fra hardingfelen vevde seg subtilt inn i vokalklangene med vare og forsiktige overtoner og flageoletter, lydhørt spilt av Britt Pernille Frøholm. Langstrakte, forsiktige og såre klangflater ble brutt opp av tidvis subtile og tidvis voldsomme vokale gester.

Det var også påfallende hvordan forholdet mellom tid og tidløshet nesten ble utvisket. Fortetninger og intensiveringer av teksturer og gester, som om noe ville bryte frem, ga en fornemmelse av en lineær, dramaturgisk utvikling i tid. Samtidig var det også som om verket utspilte seg utenfor tiden, hvor det kroppslige og overjordiske,tilstedeværelse og fravær, hendelse og ikke-hendelse eksisterte samtidig i et langt fastfrosset øyeblikk.

Asheims Tuning Voices bar i større grad preg av å være et slags eksperiment eller en utforsking av selve hardingfeleklangen. Stemmene tunet seg inn på lyden av fela og bredte seg ut i vakre, meditative klanger i et subtilt overtonespill. Asheim inkluderte også et indisk harmonium, som blandet seg naturlig med vokalklangene og hardingfela. Det var dynamisk og uttrykksfullt, men sammenlignet med Ulvos Absence fremsto Asheims musikk mer tenkt og selvreflekterende.

Storslått finale Festivalen munnet ut i en imponerende, symfonisk avslutning i domkirken med Oslo-Filharmonien under ledelse av Christian Eggen. Konserten åpnet med en eksplosiv og energisk Chaconne skrevet av dirigenten selv. Deretter fulgte Ragnhild Berstads Krets fra 1996, et verk inspirert av de franske spektralistenes klanglige utforskinger. Den norske musikalske pioneren Bjørn Fongaard var representert med det fascinerende og urovekkende mikrotonale klanguniverset i Uran 235, etterfulgt av Lili Boulangers D’un soir triste fra 1918. Messiaens monumentale L’Ascensionfra 1933 fikk æren av å avslutte konserten og dermed hele festivalen. Selv om særlig L’Ascension ble skjemmet av en del upresise innsatser i strykerne var det ellers overbevisende og godt spilt. Christian Eggen viste seg nok en gang som landets fremste samtidsmusikkdirigent.

Det er betryggende å se at Ultimafestivalen fortsatt markerer seg som en relevant stemme gjennom kreativ utforsking av brennbare temaer i vår tid. Samtidsmusikk kan kanskje ikke forandre verden, men den har potensial til å spille en rolle for hvordan vi forstår og forholder oss til den. Paradoksalt nok kan det synes som at den musikken som insisterer på entydige budskap står i fare for å miste noe av sin påvirkningskraft. I stedet oppleves den musikken som åpner opp for refleksjon, spørsmål og undring som viktigere og sterkere.