Tohodet biennale

“I think artists need to be activists. If you are not contributing, you are fiddling while Rome burns. It has always been the artist’s job to respond to the world they live in. For people who want art to stay the same, get over it. Artists have the tradition of being courageous. Be brave, don’t be a coward, the future is coming”

– Frances Whitehead, kunstner og professor ved the Art Institute of Chicago, fra foredrag under Bodø Biennale.

Dansekunst og billedkunst Bodø Biennale ble startet i 2015 som et samarbeid mellom Bare Dans (Bodø arena for dansekunst) og SE KUNST (Se kunst i Nord-Norge) og er en biennale som satser på den atypiske kombinasjonen: dansekunst og billedkunst. I år arrangeres det også et imponerende symposium med tema Kunst + samfunnsansvar, i samarbeid med Nordland fylkeskommune. Biennalen lykkes i år å presentere kvalitetssterke verk, men den kuratoriske ideen rundt forholdet mellom de to kunstformene og symposiet er vanskeligere å få fatt på.

På den første biennalen i 2016 var forholdet mellom dansekunsten og billedkunsten mindre polarisert, mye takket være åpningsseremonien der en kunstvandring med ungdommer fra danseskoler i Bodø ledet publikum gjennom byen til Bodø kunstforenings lokaler, hvor vi ble møtt med både utstillinger, performance og filmvisning. I år gikk vandringen mest i dansens tegn og endte ved bystranda der vi fikk en smakebit av Ingrid Fiksdals meditative verk Diorama. Åpningen knyttet dermed ikke bånd mellom dansen og billedkunsten på samme vis som ved forrige biennale. Dansen er i motsetning til billedkunsten ofte mer avgrenset i tid, krever mer intens oppmerksomhet og har et umiddelbart uttrykk. Det er nok av eksempler på at dansekunsten har fungert som et oppmerksomhetsskapende element ved museumsinstitusjoner, så det er på mange måter fint å se hvordan Bodø Biennale stiller dansen og billedkunsten side om side. Separat var også festivalutstillingen ved kunstnerne Karin Blomgren og Irene Nordli spennende arbeider, der materialbasert kunst i leire og keramikk var forankret i et tema om stedsidentitet. Selv om tematikken overlappet med deler av biennaleprogrammet virker det samtidig delvis poengløst å knytte disse kunstformene sammen hvis forholdet mellom disse ikke behandles på en tydelig måte.

Under huden på Bodø Om Bodø hadde et lydspor ville det vært lyden av brummende fly og øredøvende vind. Scenografien ville vært fjelltopper og pastellfargede kveldshimler. Bortsett fra at vinden plutselig har tatt pause er det disse elementene som rammer inn Fiksdals utdrag av Diorama i Bodø. Glitrende vesener ligger spredd i strandkanten og beveger seg subtilt mens flyene daler ned i øst og seilbåtene dupper i vest. Mens Diorama forskyver vårt inntrykk av byens ytre landskap insisterer bestillingsverket Caprice på å trenge inn i byens sinn. Som kunstneriske antropologer har skaperne av Caprice på under en måned utforsket byutviklingen i Bodø og hvordan den oppfattes av kvinnen i gata.

Prosjektlederne av Caprice, Maria K. Landmark og Aleksander Johan Andreassen, er blitt spleiset sammen med danserne Alma Bø og Oda Bjørholm. Sammen kledde de butikkvinduene I et butikklokale midt i sentrum med fotografier av Bø og Bjørholm iført pastellfargede antrekk. Fokuset i prosjektet virket å være prosessen og utforskningen, men likevel ble arbeidet konkretisert som et avgrenset dansestykke som ble vist både i butikklokalet og utendørs. Gruppen utførte i løpet av prosjektet 40 intervjuer med folk i Bodø, og disse ble kreativt redigert sammen til et lydspor til koreografien. Det gjorde at det oppsto et komisk, lekent og tankevekkende uttrykk når de manipulerte intervjuene ble flettet sammen med Bø og Bjørholms kroppslige fortolkning. Med denne tilknytningen til aktuelle spørsmål i og om Bodø ender Caprice opp med å bli et engasjerende arbeid, som skaper en meningsfull bro mellom biennalen og Bodø, mellom kunsten, folket og byen.

Til forskjell fra de mer stedsspesifikke verkene Caprice og Diorama var de andre forestillingene stedsuavhengige, slik som Carte Blanches Souflette, Eivind Seljesets Hus Forbi, Magnus Myhrs I det fjerne, Troja og barneforestillingen Firkanstskogen av Ompaniet, som alle spilles på kulturhuset Stormen. Alle de nevnte forestillingene har blitt vist ved andre teatre og festivaler tidligere. Bakgrunnen for dette kan være pragmatiske, at disse forestillingene, i tillegg til å være bra, er tilgjengelige og lette å turnere. I tillegg gir de Bodø-publikummet en smakebit av Oslo og Bergens dansescene. Likevel er det prosjekter slik som Caprice som gjør Biennalen spesifikk og særegen. I tillegg er det fint at lokale dansere blir involvert slik som ungdommene i kunstvandringen koreografert av Tanya Andreeva.

Kontroversielle kultursatsninger Det er generelt mye som er i emning på kulturfronten i Bodø for tiden. Danny Hayes-skandalen berørte også Stormen, noe som førte til at Odd Tore Fygle trakk seg som styreleder i starten av september. Bodø har også meldt seg på i konkurransen om å bli europeisk kulturhovedstad i 2024, og satsning på Spencer Tunicks fotografier av landskaper med nakne mennesker, i dette tilfellet kalt Bodø Bodyscapes, har vakt oppsikt både lokalt og nasjonalt. Kulturådets museumsseksjon har flyttet til byen, og holdt åpningseremoni 4. september. Parallelt med Bodø Biennale gikk også tidenes første Pride-festival i Bodø av stabelen. Og som om ikke det var nok, pågår prosjektet Smart Bodø startet av Bodø Kommune i 2014, med oppbygging av en ny bydel og flytting av flyplassen. Målet er bærekraftige miljøløsninger og velferdsteknologi (les førerløse busser, som angivelig kommer om kort tid).

Under Bodø Biennales paraply ble det i år organisert et symposium med temaet “Kunst + samfunnsansvar”, der mange av disse nye prosjektene og tiltakene ble tematisert. Over to dager var det foredrag, panelsamtaler, filmvisning og “underholdning”, sistnevnte i form av utdrag av Caprice som ble vist inne på Bodø videregående skole. Det fremsto noe problematisk at utøverne i Caprice ikke var inkludert i diskusjon eller samtaler innenfor symposiet, men at de ble en slags “happening” for de øvrige symposiumdeltakerne.

Temaet som ble behandlet i symposiet var “Har kunsten en rolle i samfunnsutviklingen?” og “Trenger vi kunstnerisk kompetanse i samfunnsutviklingen?” Foredragsholderne var blant andre Sigrid Røyseng (professor ved institutt for kommunikasjon og kultur ved BI), Frances Whitehead (Kunstner, pedagog og forfatter) og kulturentreprenøren Anne Beate Hovind. De lokale kunstnerne var representert ved Camilla R. Nicolaisen (kunstner og styremedlem i Nord-Norske billedkunstnere). Nicolaisen førte fram synspunkter på at de lokale kunstnerne har opplevd å ha blitt ekskludert fra planleggingsprosessen til de nye satsingene i forbindelse med at Bodø jobber mot kulturhovedstadstittelen. Lokale kunstnere har vært kritiske til at Bodø Bodyscapes ble tildelt 800 000 i prosjektmidler, uten at disse pengene hadde vært utlyst. Ifølge kunstnerne var det kortsiktig og udemokratisk.

Kunst som placebo Sigrid Røysengs foredrag om “Dansens plass i kulturpolitikken og samfunnet” og Frances Whiteheads foredrag “What do Artists Know? – the Artist Urbanist.” var særlig engasjerende. Røyseng ga en innføring i dansekunstens eksplosive utvikling de siste årene og svarte senere på spørsmål om hvorvidt instrumentalisering av kunsten er et problem. Røyseng forholdt seg åpen til at en slik “bruk” av kunsten til et annet formål kan være positiv, ikke fordi man vet noe konkret om hva slags positive virkninger kunsten har i samfunnet, men i kraft av at folk tror at den har det. For når folk tror på kunsten og den får rollen som botemiddel, da blir vi friskere, ifølge Røyseng.

Svaret på spørsmålet om kunsten har et samfunnsansvar var et rungende ja fra kunstprofessoren Frances Whitehead. For Whitehead er det alles ansvar å ta for seg de viktige spørsmålene som miljøspørsmål og samfunnsutvikling, og kunstnerne er ikke noe unntak. Ifølge Whitehead har kunsten alltid kjempet for relevans, og prøver å overbevise om sin egen nytte, men det er ingen som vet hva kunst er og spørsmål har ingen utsikter. Vi må isteden bidra til å “endre samfunnet”. Men i hvilken retning? Og i hvilken retning vil Bodø Biennale?

Whitehead mener kunstnere ikke må være feige. Bodø Biennale satser stort og prosjektet innebærer en risiko, men er det kunstnerisk modig? Hver for seg var alle innslagene under biennalen av høy kvalitet og symposiet ga biennalen en særlig sterk kulturpolitisk forankring. Forholdet mellom prosjektet Caprice og symposiet fungerte godt fordi symposiets teoretiske fokus på lokal kultur- og byutvikling og kunstens samfunnsansvar resonnerte med Caprices mer praktiske utforskning av samme tema. Tematikken i festivalutstillingen ga også mening i et slikt perspektiv fordi de behandlet temaet stedsidentitet. Likevel var utveksling mellom dansekunsten, billedkunsten og symposiet generelt fraværende. I linje med Røysengs idé om kunstens instrumentelle virkning viser Bodø bys store kulturpolitiske satsing at det finnes en tro på kunsten som en viktig og livnærende kraft. Bodø Biennale fremstår i så måte som en god mulighet og et ambisiøst og viktig prosjekt for utviklingen av den lokale dansen, billedkunsten og kulturpolitikken. Den kunstneriske retningen kan likevel gjernes spisses og bli modigere.