Til kamp mot salamandrismen!

Med utgivelsen av romanen Jonas i 1955 ble Jens Bjørneboe brått en av Norges mest omdiskuterte forfattere. Boken rettet skarp kritikk mot 1950-tallets sosialdemokratiske skolemodell og idealet om enhetsskolen. Det er en kompleks roman med flere nivåer og mange tråder og avstikkere i handlingen, men hovedtråden kretser rundt Jonas Andreassen – en gutt fra en enkel arbeiderfamilie som blir forferdelig sårbar i en puggeskole hvor han strever med å lære seg å lese og skrive på grunn av dysleksi. Han møter lite forståelse, og bit for bit blir Jonas mindre. På grunn av måten han eksponeres og latterliggjøres begynner han å stamme og tisse på seg om nettene. Til slutt er han i ferd med å gå fullstendig til grunne, før han endelig rømmer av gårde fra alt. Parallelt med dette viser romanen hvordan systemet gjør flere til enten jonaser eller salamandere (et begrep Bjørneboe hadde hentet fra Karel Čapeks Salamanderkrigen for å beskrive institusjonenes fremmedgjorte regelryttere).

Omfattende I de mange lagene i romanfortellingen om Jonas flettet Bjørneboe inn skole- og samfunnskritikk, filosofi og referanser til både sagn og bibelfortellinger. Her er også et nett av referanser til alt fra antroposofi, Nietzsche, nazisme, marxisme og arthurlegenden om den hellige gral.

Mens enkelthistorien om Jonas har et tydelig dramatisk potensiale, er det mer komplisert å implementere det intrikate nettet av filosofiske og politiske betraktninger som hovedfortellingen inngår i. Dette har imidlertid Malmfrid Hovsveen Hallum og regissør Mari Vatne Kjeldstadli løst på en veldig interessant og særdeles vellykket måte.

De har tatt utgangspunkt i ett kapittel i Jonas hvor vi møter en guttegjeng. Gjengen, som spilles av begge kjønn, utgjør rammen historien formidles gjennom. Det er de som forteller historien om Jonas, men de fyller også mange andre funksjoner. Hallums dramatisering er lojal mot Bjørneboe. Den ligger på mange måter tett opp til originalteksten, og mange tekstpassasjer er lett gjenkjennelige. Men samtidig åpnes universet opp, spesielt i annen del. Hallum er en erfaren dramatiker, men dette er hennes første dramatiske bearbeidelse, og håndverket er slående godt.

Honningbarna på scenen Nathalie Mellbyes scenografi består av grå, betongfargede kasser i ulike størrelser. De framstår nærmest monumentale, og skaper umiddelbart en slags kjølig, grå, institusjonell atmosfære. Måten de er plassert på størrelsesmessig forsterker scenens tredimensjonalitet, og benytter potensialet i Kildens forholdvis dype scene på en smart måte. Bandet Honningbarna entrer scenen først. For den uinnvidde er Honningbarna et lokalfenomen, og etter den umiddelbare responsen i publikum å dømme, har de spilt seg dypt inn i Kristiansands hjerter. Bandmedlemmene trenger ikke annet enn å gå inn og trekke gitarreimene over hodet. Etter dette punkkonsertanslaget er publikum allerede på lag med forestillingen. Å invitere nettopp Honningbarna til å lage musikken til Jonas, og til å medvirke live i forestillingen binder ungdomsgjengen fra Bjørneboes univers nærere Kristiansandsungdommen i dag. Mange av deres tidligere utgitte sangtekster er dessuten også i Bjørneboes ånd. Musikken og lydbildet fungerer veldig godt gjennom hele forestillingen, både i de mer kraftige punkrock-sekvensene, hvor musikken forsterker dramatiske og fortettede øyeblikk, og som mer subtil underbygging av handlingen i form av perkusjon, cello eller trekkspill.

Like etter kommer resten av de medvirkende inn – Jenny Ellegård, Isabel Toming, Ulla Marie Broch, Fredrik Høstaker og Kevin Mbugua – som sammen med Honningbarna både skal utgjøre Bjørneboes ungdomsgjeng og utfylle andre roller i fortellingens forløp. Det at scenografien, i hvert fall ved første øyekast, er såpass abstrakt og løftet ut av en bestemt tidsepoke, gjør at kostymene, som også er designet av Mellbye, og som mer hinter enn insisterer på femtitallet, likevel bringer assosiasjonene til en annen tid uten at det blir et altfor tydelig premiss.

Komplekst teaterunivers Forestillingen begynner med at Ulla Marie Broch bringer oss rett inn i handlingen in medias res, akkurat som i Bjørneboes roman: “Den åtteårige Jonas Andreassen er savnet fra sitt hjem i Trondheimsveien. Han ble siste gang sett tirsdag.” Denne etterlysningen tas opp igjen i slutten av første akt, etter at publikum har vært med på en sammensatt reise, og utgjør dermed en ramme av sirkeldramaturgi rundt fortellingen.

Det er et komplekst teaterunivers vi her skal inn i. Historien formidles på flere nivåer simultant. Den røde tråden er altså fortellingen om Jonas, men her skjer stadige brudd. De ulike ungdommene representerer ulike syn, ulike innfallsvinkler og filosofiske og religiøse idéer, tanker om kunst, barndom og menneskets eksistens. Dette formidles gjennom samtaler og diskusjoner som avløser hovedfortellingen om Jonas av og på gjennom hele den over to og en halv time lange teaterreisen. Én av de mest sentrale kunstneriske beslutningene som er tatt, er valget om livefilming og simultanprojisering av en miniatyrverden som skjuler seg inne i de grå kassene. Her er nemlig Jonas’ femtitallsunivers bygget i miniatyr.

Scenografien er så sinnrikt utformet at den byr på nye overraskelser hele veien fra start til slutt. Uten et eneste sceneskift i første akt tas vi med til leiligheten Jonas vokste opp i, til skolen, skolekorridorer, aulaen, skoletoalettet, kontor og klasserom sett fra ulike vinkler, fra bygg til bygg og rom til rom, til og med gater med miniatyrsykler og miniatyrtrær. Det hele er ufattelig detaljert. At det er skuespillerne som både animerer miniatyrdukkene og fører kameraene gjør at vi ser både hender og nærbilder av ansikt. Dette tilfører to spennende metanivåer i fortellingen i tillegg til at det er en original og effektiv måte å fortelle på: I deler av forestillingen er det lett å lese skuespillernes animering av miniatyrdukkene som en kommentar til barnets frie lek, den leken som på mange måter er fraværende i Jonas’ univers. I andre, mer alvorlige sekvenser blir de store menneskene som fører kameraer som et bilde på selve systemet.

Trekker tråden til samtiden Regi og scenografi er tett sammenbundet. Selve skildringen er langt på vei flyttet ut av det psykologiserte og inn i det konseptuelle. Her er en postepisk tilnærming hvor skuespillerne ikke gestalter psykologiserte karakterer. På mange måter er ikke skuespillernes enkeltprestasjoner spesielt framtredende, de er snarere medium for selve historieformidlingen. Dette er fortellerteater hvor situasjoner kun glimtvis skildres mer ekspressivt, og hvor handlingen vekselvis skildres og diskuteres.

Etter pausen er scenerommet fullstendig forvandlet. Størsteparten av amfiet blir fjernet, og vi kommer inn i en dunkel skog med (ekte) furutrær. Nå er skuespillerne, ungdomsgjengen, midt iblant oss. De forholder seg ikke til oss direkte, men beveger seg rundt og mellom oss og henholdsvis diskuterer, filmer og lyser på hverandre med lommelykter. Det hele simultanprojiseres på et lerret. Uten å avsløre for mye, går denne andre akten enda dypere inn i den filosofiske samtalen, men den er nå mer løsrevet fra fortellingen om Jonas. På mange måter konfronteres vi her mer direkte, og nokså brutalt, med vår egen samtid. Teksten er til dels bekmørk, men vakker. Den peker tydelig på paradokset i vår samtid, hvor vi står “øye til øye med sannheten”, og langt på vei har avslørt det fatale i våre systemer, men likevel ikke klarer å løsrive oss. I vår samtid har nettopp ungdom blitt katalysatorene for global protest og opprør. Grepene gjør at det politiske blir vekket i meg , og publikum blir nærmest manet til refleksjon i løpet av forestillingen.

På premieren var det få ungdommer blant publikum, og jeg skulle gjerne opplevd forestillingen med dynamikken fra et yngre publikum. Hallums tekst er på mange måter utfordrende, men ikke mer utfordrende enn bokens. Alt i alt er Jonas blitt en formidabel og rørende hyllest til annerledestenkerne. Og budskapet er påtrengende: Til kamp mot verdenssalamandrismen!