Tidløs teatralitet

Det er ikke alltid jeg synes en forestilling jeg har sett gir grunnlag for å trekke den ene eller andre konklusjonen, en sånn de vet, som kan siteres i teatrenes pr-materiale. Det er ikke en gang sikkert det har noen hensikt, verken for verket, for meg som kritiker eller for leserne. Og jeg kan i hvert fall ikke huske sist jeg var klar for å gyve løs på konklusjonen med en gang. Men nå mine damer, herrer og henner… er øyeblikket kommet.

Henriette Pedersens nye prosjekt Madam inneholder alt det jeg ønsker å se mer av i en og samme pakke: Komikken, det dype alvoret, parodien, tragediene, det burleske, poesien, hviskningene, ropene, musikken som tar den ut i alle retninger og ikke minst et arbeid med kropp og stemme som tydeliggjør hvor vi er og hvorfor. Med andre ord: en allesteds nærværende teatralitet i en tidløs forstand. Dette har, frivillig eller ufrivillig, røtter i både den klassiske avantgarden, med sin manierte grenseløshet, i commedia dell’arte, med sine karikerte, komiske figurer og ikke minst hos 1500-tallets store mester i overdrivelser og groteskerier, Rabelais.

Ekstremt uttrykk Ikke at dette er noe nytt i Henriette Pedersens arbeid. Allerede i 2007 sto det i, av alle steder, Nettavisen et intervju med henne hvor hun uimotsagt(!) fikk lov å redegjøre for sitt kunstnerskap under tittelen «Naturlig surrealisme» og med ingressen: «Parrende dyr, blodsprut på veggen, og en litt udefinert sjanger. Det er oppskriften på Henriette Pedersens forestilling “The Problem Has No Name”». Siden da har hun fortsatt i samme sporet og findyrket, om man kan si det slik, et stadig mer ekstremt uttrykk.

Som hun selv sier i et intervju med Elin Lindberg i Shakespearetidsskriftet: «Jeg er ikke akkurat subtil i mitt uttrykk. Jeg er vulgær – nei, jeg liker mye, mye. Mye kostymer, intensitet, storm, mye. Tilstand – jeg vil være i en tilstand lenge».

Forelegget denne gangen er Gustave Flauberts roman Madame Bovary fra 1857. I bondejenta Emma Bovarys liv er gresset alltid grønnere på den andre siden. Hun drømmer om glamour og ekstravaganse i de høyere sosiale lag, men ender opp med det motsatte, den enkle, greie og litt kjedelige landsbylegen Charles Bovary. Hun forsøker å pynte på den grå hverdagen ved hjelp av et stort forbruk av klær og kosmetikk. Som en kvinnelig Don Quijote leser og lever hun seg inn i romaner om heftig og lidenskapelig kjærlighet som hun prøver å realisere i sitt eget liv ved å ta seg elskere.

Oppdatert Emma En oppdatert Don Quijote ville i dag kanskje vært en ungdom som fortaper seg i dataspill-verdenen. I Henriette Pedersens og dramatiker Pernille Mercury Lindstads versjon er Emma Bovary, i Hildur Kristinsdottirs gestaltning, blitt en fortapt, sex-gal og selvfølgelig dypt ensom kvinne, som aldri finner tilfredsstillelse. I dette sjuke sex-universet er også de to andre karakterene, med sin BDSM-aktige bekledning, fanget på ulike måter. Kjersti Aas Stenby spiller en slags forteller og en rekke andre roller. Håkon Mathias Vassvik er ektemannen Charles. Og det er sant at her er det «intensitet, storm, mye» i bøttevis. Det er utagerende, stilisert, høylytt. Og til tider sjukt komisk. Emma rekker knapt nok å våkne før hun begynner å jukke mens hun mumler uklare, ufullførte setninger. De to andre kommer og går mens de beveger seg kantete og spytter ut ordene.

Men så vet jeg ikke om Henriette Pedersens beskrivelse av sitt eget kunstneriske temperament er gammel vane eller om det mest er en slags koketteri. For noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg var noen forunderlig dempa, nyanserte, poetiske og sorgfulle partier.

Denne stakkars sex maniacen er jo dypest sett klin aleine, overlatt til seg selv og sin ensomme, helkontinuerlige, tomme jukking, verre enn ei bikkje i løpetida eller en gutt i puberteten. Nå kommer jeg, hikster hun igjen og igjen, men ingenting skjer – det legemliggjorte helvete. Men selv de umettelige må hvile. I etterdønningene etter et av de dramatiske høydepunktene, jeg husker ikke hvilket, ligger hun utmattet på gulvet og stryker, i mangel av noe bedre, forsiktig, kjærlig og lengselsfullt over underlaget hun ligger på. Mannen, Charles, står lammet midt på scenen og kan ikke bedre, det hele akkompagnert av et repeterende, tikkende lydbilde med Vilde Ilkama Nupen bak spakene.

Eviggrønn aktualitet Det er ikke alltid at det å insistere på ett spesifikt scenespråk er kongeveien til kunstnerisk relevans. Det er heller ikke sikkert det ville ha lykkes her, hadde det ikke vært for valget av aktører. De er, for å si det sånn, ikke født i går. Det er merkbart at hver av dem har et eget, fysisk forankret arbeid gående. Det gir dem en sikkerhet som smitter over på publikum. Håkon Mathias Vassviks figur er forresten ikke helt ulik den nesten urteatrale karakteren han spiller i Verk Produksjoners nye forestilling Opening Night, som akkurat rakk å bli spilt for en bitteliten koronaforsamling i vinter, og som så vidt jeg har skjønt blir satt opp på ordentlig til høsten.

En egenskap ved klassikerne er gjerne deres eviggrønne aktualitet, i hvert fall hvis de omgås med kløkt. Her har Henriette Pedersen og medarbeiderne hennes gått hele veien rundt: Ved å gjøre klassikeren kontemporær har de gjort det kontemporære verket klassisk.