Støtten til fri scenekunst i et Europa i endring

I november i fjor vekket det oppsikt da flamske kunstnere plutselig publiserte sensurerte versjoner av kunsten sin både på sosiale medier og andre steder. Ved å dekke 60% av profilbilidenes bildeflate med sterk gulfarge fikk kunstnerne fram alvoret i det nylig foreslåtte budsjettkuttet fra Flanderns regjering. Men hvordan kan dette skje i et land som har vært blant de mest prominente innen europeisk scenekunst siden 1980-tallet? Ved å se nærmere på Belgia, kan vi også forstå noe om både Europa som helhet og hvilke utfordringer den frie scenekunsten står overfor i tiåret som kommer.

Toneangivende Belgisk scenekunst har hatt store navn innen både samtidsdans og esperimentelt teater. Blant sentrale koreografer og dansekompanier finner vi Anne Teresa De Keersmaeker, Jan Fabre, Wim Vandekeybus, Alain Patel og de senere årene Jan Martens. På teaterscenen er kanskje Milo Rau og NTGent, samt dokumentarteatret Het Nieuwstedelijk de største navnene for øyeblikket. Landet har også vært svært sentralt innen nyskapende scenekunst for barn og unge, blant annet gjennom produksjonsinstitusjonene Het Paleis og Kopergietery, som har hatt et utall samarbeid med både nasjonale og internasjonale kompanier. Den ikke-hierarkiske ‘arkitekturen’ i den belgiske scenekunstsektoren antas å ha skapt grobunn for kunstneriske incentiver, et stort antall kunstneriske samarbeid og høy grad av eierskap til feltet også blant mindre aktører. Belgisk kunst er altså ikke kun en del av kulturlivet for den belgiske befolkningen, men en eksportvare.

Finansieringssystemet i Belgia er ekstra komplekst fordi de regionale strukturene er så sterke. Landet består av tre regioner; nederlandsktalende Flandern, hovedsakelig fransktalende Vallonia, og hovedstadsregionen Brüssel hvor det både snakkes fransk og nederlandsk. Det er i Flandern de største utfordringene ligger nå. Dersom det blir alvor av Jan Jambon (den nåværende kulturministeren i Flandern) sitt kuttforslag på 60% av støtten til prosjektkunst, vil det ikke minst ramme byen Gent, som må sies å være et mekka for eksperimentell og nyskapende scenekunst i Europa. Den flamske kultursektoren har allerede gjennomgått flere runder med kutt i løpet av det siste tiåret, som til sammen har ført til innsparinger på 25 millioner euro. Fortsatte kutt kan gi alvorlige følger både for samarbeidsmuligheter mellom ulike aktører i feltet, produksjonseffektivitet, arbeidsplasser og publikum, i tillegg til at det høyst sannsynlig vil svekke omfanget av turnerende belgiske produksjoner i utlandet.

Når kulturens infrastruktur raseres At kultursektoren i Flandern nå uttrykker stor bekymring for de voldsomme kuttene, er kanskje nettopp fordi Flandern allerede har sett på nært hold hvor raskt et levende kunstmiljø og kulturell infrastruktur kan demonteres og forvitre. Fra 2012 til 2013 observerte belgierne at kulturfeltet i nabolandet Nederland gjennomgikk dramatiske kutt etter at Folkepartiet for Frihet og Demokrati (VVD) kom til makten i 2010. Det populistiske VVD karakteriserte samtidskunsten som de “venstreorientertes hobby” – noe som slo an hos velgerne, men som mange kunstnere mener har bidratt til å degradere offentlighetens oppfatning av kulturens verdi i Nederland. I 2011 besluttet den nye regjeringen en gjennomgang av Nederlands kulturbudsjett som ledet til en økonomisk omorganisering av hele sektoren. Dette førte igjen til at rundt 40 av de da 120 nederlandske kunstorganisasjonene mistet den statlige driftsstøtten. Noen av dem klarte å skaffe til veie finansiering fra andre kilder, men mange måtte legge ned allerede i begynnelsen av 2013. Blant annet ble rundt ti danse- og teaterkompanier, fire orkestre, to stiftelser for kulturarv og flere nonprofit-kunstgallerier lagt ned. Også flere produksjonssentre ble nedlagt, som Huis de Bourgondië i Maastricht, en institusjon som hadde vært spesielt viktig for unge kunstnere i etableringsfasen. Fra 2012 til 2013 ble den statlige finansieringen totalt sett kuttet med 22% prosent, noe som utgjorde hele 238 millioner euro. Lokale, regionale og provinsielle (det som i Norge tilsvarer kommunale og fylkeskommunale) myndigheter stod for ytterligere kutt.

Før dette hadde nederlandsk kunst- og kulturliv blitt subsidiert nesten utelukkende av statlige midler. Nederlandske kunstinstitusjoner har tradisjonelt nytt godt av sjenerøse subsidier, noe som antas å ha utgjort et viktig grunnlag for framveksten av en slags “nedenfra og opp”-struktur i kulturfeltet. Et svært høyt antall frie kompanier, ikke minst innen uttrykk som samtidsdans og performanceteater, hadde en kraftig oppblomstring på 1980- og -90-tallet. Da kuttene kom i 2011 eksisterte det ingen sedvaner for private sponsoravtaler og kommersiell finansiering av det nederlandske kulturlivet. På kort tid ble altså institusjoner som hadde eksistert i tjue, tretti, femti år tvunget til å bygge ned, skaffe alternativ finansiering eller avvikle – i en utstrekning landet aldri før hadde opplevd maken til.

Fortsatt produseres scenekunst av høy kvalitet i Nederland, men man kan diskutere om landet etter budsjettkuttene fortsatt er toneangivende på samme måte som før 2011 .

Høyredreining Nederland og Belgia har det til felles med mange andre europeiske land at de har gjennomgått en kraftig politisk vridning mot høyre det siste tiåret. I mai 2019, altså knappe måneder før kuttforslaget ble fremmet i Belgia, gjorde det konservative nasjonalistpartiet New Flemish Alliance et brakvalg i i Flandern.

En viktig nyanse her er at selv om politisk høyrevridning ofte fører til innskrenkninger i kulturmidler ligger det ingen automatikk i dette. Ungarns statsminister Viktor Orbán bruker om lag tre ganger så mye på kultur som noe annet EU-land sett i forhold til størrelsen på landets økonomi. Men – og dette er viktig – hvilken form for kunst er det egentlig han ønsker å fremme?

Tere Badia, generalsekretær for Culture Action Europe (et nettverk av kulturorganisasjoner i Brüssel), mener at kunsten og kulturen er blitt et verktøy for Orbán til å befeste sitt nyliberalistiske maktgrep om landet. Badia hevder i en uttalelse til EU Observer at kulturkutt føyer seg inn i høyrepopulistenes arbeid for å skaffe seg kontroll over narrativer, og advarer mot høyrepopulistisk kulturpropaganda som noe “veldig, veldig farlig”.

Kontroll over narrativer Badia synes altså å observere at høyrepopulister har bakenforliggende motiver for å fjerne midler spesifikt fra den frie scenekunsten. I den samme artikkelen siteres direktøren for European Cultural Foundation, André Wilkens: “Kampen om Europa kjempes ikke med tanks og missiler, men med ideologi og narrativer.” Videre skal direktøren ha fortalt at nasjonalistisk populisme handler om å “kvitte seg med mennesker som har et fritt åndsliv og ikke opptrer i henhold til de gjeldende politiske doktrinene. Klarer man det, har man skaffet seg en situasjon hvor man faktisk kan endre hele den kulturelle infrastrukturen i et land” (min oversettelse).

Også i andre land i Europa er den frie kunsten presset. Vilkårene for fransk scenekunst er svakere enn på lenge. I Tyskland truer det voksende, radikale høyrepartiet Alternativ für Deutschland (AfD) bevilgningene til uavhengige kompanier mens det regjerende liberal-konservative i Polen, Partiet for lov og rettferdighet (PiS), fyller sine kulturinstitusjoner med mennesker som åpenlyst støtter en nasjonalistisk agenda.

I Polen har den frie kunsten hatt vanskelige vilkår lenge (se Utsyn #1), men presset tiltar. En del av taktikken kulturminister Piotr Gliński har benyttet seg av, har vært å trekke støtten til festivaler som viser verk av den kroatiske regissøren Oliver Frljić eller som på noen måte involverer ham. Frljić har ertet på seg myndighetene ved å rette skarp satire mot ledende skikkelser fra den katolske kirken og regjeringspartiet.

Resultatet av kuttene i festivalstøtte er langt høyere billettpriser for de som ønsker å delta, noe som gjør avviklingen langt vanskeligere. Slike politiske grep er alstå effektive fordi de stilner oppviglere og øker kontrollen over det kulturelle narrativet. I Belgia vil Jan Jambon fortsatt finansiere flamsk kulturarv som katedraler og malerier. Han har ytret at kunst og kultur er en viktig del av det “flamske DNAet”, men det er altså ikke alle former for kunst og kultur dette gjelder.

Varslede kutt i EUs kulturmidler Når det foreligger store nasjonale kutt til den frie kunsten i Europa, blir de internasjonale støtteordningene desto viktigere. Dette gjelder ikke minst EUs kulturmidler. Men også her er det nå varslet kutt. Av budsjettetforslaget EU-parlamentet opprinnelig fremmet for 2020, ser vi en reduksjon på 48% for Erasmus+ og 53% for Kreativt Europa. Per i dag utgjør tilskuddet til Kreativt Europa kun 0,15% av det samlede EU-budsjettet, noe som på ingen måte står i forhold til kultursektorens bidrag til EUs økonomi. Ifølge Culture Action Europe utgjør kunst- og kulturfeltet i det samlede EU årlig 509 milliarder euro og over 12 millioner heltidsjobber. Dette tilsvarer 7,5% av EUs arbeidsstyrke. Organisasjonen mener derfor at kunst og kultur burde være et større investeringsområde for EU fordi det vil øke verdiøkningen ytterligere, men den utviklingen vi nå ser går altså i motsatt retning.

Norge er ingen beskyttet øy Hva så med Norge, et land som per i dag har kulturstøtteordninger som står i særstilling i Europa? For mange norske scenekunstnere, spesielt med base i Oslo og omegn, er det lett å tenke at vi lever i en tid med flere produksjonsmuligheter og bedre vilkår enn noensinne, og at scenekunstens posisjon er trygg. Men heller ikke finansieringen av norsk scenekunst eksisterer i et vakuum. Hva vil skje hvis Norge begynner å framstå som en slags isolert, idyllisk øy i det europeiske kulturpolitiske landskapet? Hvordan vil utviklingen i Europa, i land Norge politisk sett sammenlikner seg med, påvirke oss?

Like før jul la Høyre og Fremskrittspartiet fram sitt alternative budsjett i fylkestinget i Nordland. Der ble det foreslått å kutte 18,6 millioner kroner til Scene 8 (overbygningen mellom Figurteatret i Nordland (FiN), UKM Nordland, MiNensemblet, DKS Nordland og Sceneinstruktørordningen i Nordland). Den politiske begrunnelsen for kuttforslaget er et angivelig ønske om å prioritere utdanning, fylkesveier, båt og ferger. Per i dag har ikke Høyre/FRP nok representanter til at nedleggelse av FiN sees på som en umiddelbar trussel. Men det forventes alvorlige konsekvenser for noen av enhetene og aktivitetene i fylket, forteller talsmann fra FiN, Geir-Ove Andersen, meg på epost.

FiN har de siste tretti årene produsert scenekunst i verdensklasse på tross av sin rurale geografiske plassering og små, nedslitte produksjonsfasiliteter. Teatret har samarbeidet med kompanier som Wakka Wakka, Vision Mechanics, Théâtre Incliné, Het Houten Huis, Oorkaan, Les Sages Fous og Pickled Image, noe som over tid har satt både FiN og Stamsund, der de holder til, på det internasjonale scenekunstkartet. Kunstnere reiser ikke bare til Stamsund for å produsere, men også for å finne ro og fokus i spektakulære naturomgivelser. I tillegg har FiN spilt en nøkkelrolle i utviklingen av scenekunst og kunstnere i nordlandsregionen, som Katrine Strøms KATMA produksjoner og Nikoline Spjelkavik og Victoria Røisings Lost and Found Productions. Scene 8 har idag 35 ansatte fordelt på åtte ulike steder i Nordland, men fra 2021 går Scene 8 altså en usikker framtid i møte.

Fra et økonomisk perspektiv er det ikke lett å forstå hvorfor nedleggelse av FiN er ønskelig. Kulturdepartementet står for den langt største delen av driftsmidlene til teatret, med 6,9 millioner i støtte årlig, under forutsetning av at regionen også bidrar. Ifølge Vestvågøy kommune går om lag 20 prosent av Figurteatrets omsetning går tilbake til Vestvågøysamfunnet i form av skatt, avgifter og kjøp av tjenester, og kommunen vil ved nedleggelse gå glipp av de inntektene teatret generer. Inntektene fra Figurteatret tilsvarer, ifølge kommunens rådmann Kjell Idar Berg, cirka 3,1 millioner kroner årlig. Når det på tross av et slikt regnestykke fremmes ønske om nedleggelse, kan det virke som at representantene i fylkestinget ikke ønsker seg et figurteater i regionen først og fremst av ideologiske og prinsipielle årsaker.

Den frie scenekunstens sårbarhet – og kraft Siden nasjonal og internasjonal politikk eksisterer i et gjensidig bindings- og påvirkningsforhold, er det absolutt å forvente at mer radikale kutt kan komme på banen også hos oss. Etter mitt skjønn kan man ikke lenger betrakte de mange kuttene i europeiske kulturbudsjett som isolerte fenomener. Nasjonalismen og nyliberalismen står sterkt i de aller fleste regioner og land hvor vilkårene for den frie kunsten svekkes. Derfor må man se nedbyggingen av fri scenekunst i direkte sammenheng med en kontinental framvekst av høyrepopulisme og nyliberalistisk ideologi. Når midlene i EUs kulturbudsjett nå står i fare for å reduseres kraftig, henger dette sammen med økt nasjonalisme i mange av EUs medlemsland og et høyere antall regjeringer med forankring nettopp i den nyliberalistiske ideologien. Mønsteret er altså i ferd med å bli synlig både på mikro- og makronivå. Spørsmålet framover blir hvordan scenekunstfeltet både nasjonalt og internasjonalt velger å mobilisere overfor de tendensene vi ser.

Ved inngangen til 2020 er livet som scenekunstner i ferd med å bli langt mer krevende i mange land i Europa. Vis solidaritet. Bruk din stemme til å engasjere deg for kunstneres vilkår og ta del i deres kamp. Det kan fort bli din egen.