Stille eufori og ekstase

Mot slutten av Fiksdals Cosmic Body er det som om jeg står i en hall, et garderoberom mellom flere dansegulv i en klubb. En tung bass kan høres, som om langt borte, og mens rommet snurrer og kroppene på gulvet likeså, er det som om også jeg har falt inn i denne bevegelsen. Og jeg vil egentlig ikke ut av den.

Men, for å begynne med begynnelsen. Store scene på Black Box Teater er ommøblert, slik at tre stolrader omslutter et trekantet, hvitt dansegulv. Publikum blir slik sittende vendt mot scenen, men også mot hverandre. Ned fra taket henger noen sorte, ujevnt kjegleformede objekter – samt flere gullfargede speil og filtre. Fire utøvere entrer scenen, tar tak i de sorte objektene og lar dem svinge frem og tilbake – som pendler. Objektenes ulike størrelser, samt ulik lengde på tau, gjør at de raskt får ulike tempo og bevegelsesmønster. Lyssetting, og markante skygger som konsekvens av denne, får kjeglene til å fremstå som i en roterende bevegelse.

Og den roterende, eller sirkulære, bevegelsen går igjen gjennom hele Cosmic Body. Fiksdal er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun arbeider med et prosjekt om persepsjon og affekt. Likestilling av forestillingens elementer vektlegges, og hun utforsker ”midlertidige kollektiv mellom utøvere og tilskuere”. Dette har også vært utforsket i foregående arbeider. Med BAND (2013) lot hun utøverne være helt tildekket og bevege seg i repetitive mønstre (som minnet om head-banging) uten musikk. I HOODS (2014) ble de heldekkende kostymene videreført, og også publikum ble antrukket i disse draktene. Her stod man fritt til å bevege seg i rommet, og forestillingen åpnet for utvisking av grenser mellom utøver og tilskuer. Night Tripper (2012) foregikk ute i skogen, i skumringstimen, og i likhet med BAND var et repetitivt og meditativt bevegelsesmønster valgt. Så også, i hvert fall til dels, med Cosmic Body.

Forestillingen bygger på en idé om evighetsmaskinen. Som det står i forestillingsprogrammet, ”bygger [den] på en hypotetisk idé om at evig bevegelse kan opprettholdes uten eksterne energikilder. Dette strider mot termodynamikkens første og andre lov, men har ikke hindret fysikere fra å jakte på utopien. Selv kosmos er underlagt termodynamikkens lover.” Den kosmiske kroppen (utøverkroppen?) ser til slutt også ut til å være underlagt denne loven som sier at energi verken kan oppstå eller forsvinne. Cosmic Body beskrives som ”scenekunstens svar på evighetsmaskinen”. I så tilfelle må det muligens være forflytningen av energi fra utøver til tilskuer (og forhåpentligvis også i retur, eller sirkel) som viser til evighetsaspektet?

I løpet av om lag seksti minutter bygges energi opp og ned i ulike kretsløp. Som planeter sirkler både objekter, kropper, lys og lyd om seg selv og i større omsluttende bevegelser. Sammen med sine etter hvert faste samarbeidspartnere scenograf Signe Becker, utøver Pernille Holden, musiker Ingvild Langgård og lysdesigner Tilo Hahn lykkes Fiksdal her med å likestille elementene – så langt det lar seg gjøre. Den totale likestilling er muligens like utopisk som evighetsmaskinen, men i Cosmic Body spiller alle elementene sammen og bytter på å ha en fremtredende rolle.

Sidestilling av elementer, eller ’parataxis/non-hierarchy’, er ett av elleve kjennetegn ved Hans-Thies Lehmanns teorier om postdramatisk teater. Visuell dramaturgi og fysikalitet er to andre kjennetegn. Tittelen ’postdramatisk’ refererer til opphevelsen av et hierarki hvor teksten ofte fungerer som fortolkningsnøkkel, men det ikke-hierarkiske kommer også til syne i Cosmic Body hvor utøverne er sidestilt med øvrige elementer i rommet.

I et historisk perspektiv finner vi lignende intensjoner hos teaterpioneren Edward Craig (1872-1966). Han var skuespiller, regissør og scenograf – og kjent for sine romlige arbeider. Craig var spesielt opptatt av lysdesign, og forholdene mellom rom, bevegelse, lyd etc. Han hevdet at:

”the Art of the Theatre is neither acting nor the play, it is not scene nor dance, but it consists of all the elements of which these things are composed: action, which is the vey spirit of acting; words, which are the body of the play; line and colour, which are the very heart of the scene; rhythm, which is the very essence of dance.[i]”

Og nettopp rytme, energi, linjer og farger – i ulike komposisjoner – er bestanddelene i Cosmic Body. De er ikke nødvendigvis likestilt estetisk, men de skifter på å ha oppmerksomhet – slik at lyd, lys, objekter, rom og utøvere til sammen utgjør et ensemble som i tillegg til å danse sammen også gir hverandre plass til soloer. Samspillet mellom lys og scenografi er sjeldent godt fremhevet. Både scenografiske objekter, kostymer og sminke er holdt i de kosmo-typiske fargene gull, sølv, bronse, sort og hvitt (samt glittereffekter).

Selv om estetikkene er veldig forskjellige, finner man likheter mellom Cosmic Body og annen scenekunst av i dag. Sammenligner man varighet som virkemiddel i for eksempel Vinge/Müllers produksjoner, arbeider Fiksdal og hennes team mye raskere opp en intensitet i rommet (en intensitet som kan minne litt om noen av koreograf Henriette Pedersens verker). Hos alle blir nettopp rommet og dets bestanddeler interessant.

I de foregående forestillingene har samspillet mellom utøverne vært sentralt. I HOODS rullet de rundt med hverandre (og med de scenografiske elementene – som så ut som utøvere), mens både BAND og Night Tripper har flere synkroniserte sekvenser. Det har strengt tatt også Cosmic Body, men her fremstår utøverne i større grad som egne planeter. De går i bane omkring sin egen akse, og inngår samtidig i et felles solsystem. I programmet ramses det opp referanser som spenner fra krautrock til New Age – og vi oppfordres til ”deep spectatorship”. Nøyaktig hva dette innebærer utdypes ikke videre, men i motsetning til eksempelvis HOODS utfordres ikke den konvensjonelle tilskuerrollen. Selv om jeg har utsikt til bortimot to tredeler av publikum, så oppstår det ikke noe kollektiv mellom meg og de andre tilskuerne. Min relasjon er først og fremst til verket, til forestillingen (utøvere, objekter, lys, lyd, rom etc.), og ikke til de andre rundt meg.

Utøvernes introverte holdning gir ikke rom for blikkontakt fra publikum, men relasjonen til forestillingen som et helhetlig verk er derimot sterk. Den presise opp- og nedbyggingen av tempoer og energimengder i rommet har et meditativt og suggererende preg og de snurrende kroppene gir meg, tross et mye lavere tempo, assosiasjoner til Loie Fullers Dance Serpentine fra 1895. Men den hypnotiske effekten skapes vel så mye i sakte som i høyt tempo i Cosmic Body, og etter hvert setter rytmene, energien seg også i min kropp. Den dunker gjennom kroppen, og mens jeg skriver kjenner jeg fortsatt varmen av lyset mot panna. Jeg kjenner den dype bassen i mageregionen, og jeg blir lett svimmel av tanken på de snurrende kroppene. Cosmic Body er muligens ikke en evighetsmaskin uten eksterne energikilder – jeg opplever snarere at energien forflyttet seg fra de kosmiske kroppene og over til oss i publikum, de eksterne kroppene – og effekten er en stille form for eufori og ekstase. Det gjør forestillingen kanskje mer til en øyeblikks- enn en evighetsmaskin, men intensiteten som ble bygget opp i rommet sitter i mye lengre enn forestillingens varighet.

[i] Craig, Edward Gordon: On the Art of Theatre, s.138: https://archive.org/stream/ontheartofthethe030294mbp#page/n177/mode/2up