Sterke stemmer

«Hvis du trenger ingen, kan jeg være ingen (….) Hvis du er brent kan jeg være aske (…) La meg være refrenget som kommer om igjen.»

Det er fredag kveld og Jeaninne Masika Lukusa sitter aleine på en stol i det gamle bankhvelvet på kulturhuset Sentralen i Oslo og liksom tenker fram et kjærlighetsbrev. Eller noe som kunne vært det. Snarere er det vel en innvendig monolog, en henvendelse til et menneske som verken hører eller ser hvem hun er og hva hun tenker. Stemmen hennes er lys, lavmælt og skjør, som om personen den kommer fra er klar til å backe ut når som helst straks den hun hemmelig henvender seg til gjør mine til å foreta seg noe.

Lukusa er 23 år gammel og en av etter hvert mange som har steget fram fra noe som synes som en utømmelig kilde av skaperkraft og uttrykksbehov innen rammene av prosjektet Tekstlab, som med årets festival markerer sitt tiårsjubileum.

De små prosjektene Timingen var bra. 2008 ble markert som det offisielle mangfoldsåret i Norge og Tekstlab var et synlig svar på det. Men organisasjonen ble på sett og vis også til i protest mot de dominerende strukturene og tankegangene innen fri norsk scenekunst. – Som scenekunstkonsulent i Kulturrådet hadde jeg sett en strøm av gode prosjekter som vi ikke fant plass til, sa initiativtaker og kunstnerisk leder Shanti Bramachari da jeg intervjuet henne for dramatiker.no for to år siden. – De store gruppene tok en stadig større del av kaka og det ble tilsvarende mindre igjen til de små og gode prosjektene som dermed ikke fikk mulighet til å komme i gang.

Tekstlab er sentrert rundt en tankegang hvor prosessen står mer sentralt enn sluttresultatet, på en ikke-hierarkisk måte. Denne laboratorietankegangen hadde Bramachari med seg fra England hvor hun jobbet med å utvikle ny scenetekst blant annet på The National Theatre. Dette fordrer aktiv oppsøkende virksomhet i miljøer som ikke har prosjektbeskrivelsen som sitt primære verktøy, som ikke sitter hjemme i splendid isolation og skriver, men som gjerne skaper materialet sitt i en prosess på gulvet. Ungdom på skoler, i bibliotek og asylmottak kan komme med en tekst, eller bare en idé og møte en av Tekstlabs veiledere og utvikle prosjektet. På den måten blir opptil tusen tekster i året klekket ut. Men Tekstlab har flere fora tilpasset ulike nivåer og aldersgrupper. Innenfor rammene av programmet Inkubator får både unge og etablerte scenekunstnere fordype seg i utvikling av scenetekst over lengre tid, tekster som kanskje for første gang ble presentert som løse ideer under vingene til Tekstlab Scratch. Flere av disse prosjektene ble vist under årets festival som, foruten Sentralen, fant sted på Dramatikkens hus, biblioteket på Tøyen og Nordic Black Theatre. Her ble det arrangert laboratorium på biblioteket for barn mellom ti og femten, hiphop-jam, samtaler, workshops og ti-femten ulike visninger av individuelle arbeider som alle er under utvikling i regi av Tekstlab.

Prosjekt-i-utvikling På Sentralen går monologen til Jeaninne Masika Lukusa mot slutten og hun forlater scenen uten å ta applaus. Det gjør meg alltid glad når det en sjelden gang skjer, som resultat av et bevisst kunstnerisk valg. Og det passet godt. Hun gikk liksom av toget og lot oss andre reise videre.

Et døgn seinere sitter tre slitne kunstnere i hver sin stol på scenen på Dramatikkens hus og blir intervjuet av Bjørn Enes fra Memoar, en ideell organisasjon for muntlig fortellerkultur. Hanna Filomen Mjåvatn, Hilde Hannah Buvik og Ali Djabbary er alle etablerte scenekunstnere med hvert sitt markante uttrykk. Gjennom dagen og kvelden har de presentert hvert sitt prosjekt-i-utvikling med utgangspunkt i egne liv.

Mjåvatn har i forkant av sin visning av Å hete Mary, egentlig delt ut konvolutter inneholdende tynne remser med rare spørsmål som publikum kan stille til henne, hvis de vil. Hvis ikke kan de stille selvvalgte spørsmål. Eller holde kjeft. «Noen ganger fremmed?», låter ett av dem. Og: «Er du en god mor?», «Hvem du er?», «Hvordan vet du at du velger fritt?». På lappen min står det «Turte du å spørre etter det du trengte?», men jeg kom aldri så langt som til å stille spørsmålet. Hun svarer i form av verbale fragmenter, med påbegynte, uavslutta bevegelser og forbipasserende lyder skrudd fram av henne selv via et lite miksebord som står på scenegulvet. Noen remser med gul tape, som publikum har hjulpet henne med å feste til gulvet, danner en slags ramme for hennes bevegelser.

Det henger liksom ikke på greip og i et øyeblikk lurer jeg på om hun bare driver med oss, men jeg skjønner snart at det hele er en avspeiling av livet til et barn som blir revet vekk fra sin opprinnelse og plassert hos fremmede mennesker i et fremmed land. Noen ganger er det som om hun får tak i en flik av noe og er i ferd med å forstå sammenhenger og forløses som menneske, men så er det som om det glipper igjen og hun må begynne forfra. Det er sterkt og rørende, men vi får ikke lov å hvile i det, for snart kommer det opp et nytt spørsmål som skal vris og vendes på. Det gir en følelse av at denne happeningen kan vare hvor lenge som helst. Av og til får man følelsen av at et såkalt work in progress er en del av arbeidets identitet og bare må få lov å fortsette å være det.

Feil side av feil side Hanna Filomen Mjåvatn leder prosjektet Tekstlab Unge Stemmer sammen med Shanti Brahmachari og Hilde Hannah Buvik. Sistnevnte bruker i Ryggsekken – du kan ikke følge meg hjem det klassiske fortellerteatret som form i sin beretning om oppveksten på feil side av feil side av jernbanelinja, som antydes i et bilde på bakveggen som eneste scenografiske ingrediens. Der Mjåvatn gestalter det ugripelige ved sin livsreise er Buvik veldig klar og artikulert. Det handler om å vokse opp i det hun etter hvert innser er, og blir sett som, selve slummen og hva det gjør med en, om avtrykkene det setter i sinnet og som man aldri blir kvitt. Men sånn sett dreier også hennes fortelling seg rundt det ikke å kunne gripe og ta kommandoen i sitt eget liv, om ikke å skjønne kodene. Om å ende opp med å ta med alt for mye til spleiselaget, for sikkerhets skyld, fordi hun ikke har peiling på hva som er «passe». Etter en åpning hvor hun står og vasker scenegulvet, for sikkerhets skyld, og sender rundt enorme mengder med ulike typer sjokolade med forsikringer om at det bare er å spørre hvis det ikke skulle være nok, stuper hun inn i det verbale og holder seg der resten av visningen. Det er allerede langt på vei på plass. Det er rytme og framdrift i fortellingen, men jeg skulle gjerne ha sett litt mer av det performative elementet som satte tonen for det hele, men som aldri kom tilbake.

– Og sånn kunne jeg sikkert fortsatt til i morgen uten å vite hva jeg holder på med, utbryter

Ali Djabbary etter å ha virret lenge på gulvet rundt en stor reflekterende flate med ris som han har bearbeidet og tegnet i. Resultatet kommer til syne projisert på veggen som abstrakte former og figurer. Han har vært medlem av Verdensteatret siden 2000, noe som kommer til syne i den grunnleggende holdningen om å stole på at den kunstneriske prosessen fører deg dit du skal. Sånn sett ser han seg selv mer som performancekunstner enn som skuespiller eller teatermaker. Djabbarys reise var, og er, flyktningens. Han viste her sitt pågående arbeid med del tre av trilogien Ferdaminne, som omhandler ankomsten til og de første årene i Norge. Del to, om mellomlandingen i Tyskland, ble ferdigstilt i fjor og har også vært på turné i Den kulturelle skolesekken. Del en om Iran, som han flyktet fra på 1980-tallet, vil avslutte det hele en gang i framtida og ser ut til å bli den vanskeligste å gi seg i kast med. – Jeg husker det stort sett som lyder. Mye grining, forteller han etter visningen.

Radio Yalla Arbeidet med å skape bilder ut av risen, som i sin tur fungerer som lerret for gamle fotografier, akkompagneres av små anekdoter og lydopptak med mennesker som har hatt med Ali Djabbary å gjøre etter ankomsten til Norge. Hans bakgrunn som komiker i radioprogrammet Radio Yalla er tilstedeværende som en mer eller mindre vedvarende undertone. Men teorien hans om at en norsk høyfjellshotellbransje i krise ble reddet av de mange flyktningene som ble innkvartert der skal man ikke se bort fra at det er noe i. Spenningen i møtet mellom det dokumentariske og det kunstneriske, sammen med den humørfylte lettheten han presenterer det hele med, har allerede gitt prosjektet et særpreg som jeg ikke har sett noe som likner på.

Disse tre prosjektene er spennende manifestasjoner av det helt spesielle ved den virksomheten som Tekstlab driver med. Og strengt tatt bare toppen av isfjellet. Det er noe duggfriskt og nytt over det ti år gamle prosjektet som fortsatt synes å ha et utømmelig potensial for videreutvikling, for eksempel når det gjelder det kollektive. De aller fleste prosjektene synes å ta utgangspunkt i enkeltindividene og deres arbeid med egen identitet. Og selv om det ligger en kollektiv bevissthet bak de enkelte historiene kom den kollektive ånden på festivalen best til syne i tilstedeværelsen av og innsatsen til de mange frivillige rundt omkring på de ulike arenaene. Og ikke minst i det livlige «tekstbadet» lørdag formiddag under tittelen Kunst som politikk. Det var et dynamisk, internasjonalt møte mellom fire sterke kvinner, Barbara Santos fra det legendariske Theatre of the oppressed i Brasil, engelske Chrissie Tiller som er dypt involvert i deltakende og samarbeidende kunstpraksiser, skuespiller, skribent og slam-poet Hannah Wozene Kvam og festivalsjef Shanti Brahmachari. Fellesnevneren var et både kompromissløst, reflektert og humørfylt forhold til tilstedeværelsen av kjønn, klasse og etnisitet innen scenekunsten.