Sjarmerende Tonje Glimmerdal

Det Norske Teatret har de senere årene imponert meg mange ganger med sine forestillinger for barn og unge. Å sette opp Tonje Glimmerdal er nok et smart trekk. Maria Parrs populære og prisbelønte barnebok har siden utgivelsen i 2009 fått plass i utallige barnehjerter.

Småbydramatikk For det er noe med Tonje Glimmerdal, ei både fryktløs, fantasifull og følsom jente som bor alene med faren sin i den avsidesliggende Glimmerdalen. Folkene der er både snille og litt sidrumpa. Vi møter Sally, naboen som har oversikt over hva alle andre gjør men ikke gjør så mye selv, Nils i trygdeboligen, Lise som jobber på ferja, Post-Finn som er postmann, og Theo, som driver den lokale frisørsalongen. Tonjes beste venn er gudfaren Gunnvald, som er sauebonde, og hennes verste fiende er Klaus Hagen, den surmagede eieren av Hagen Helsecamping. Idyllen i Glimmerdalen blir brutt den dagen Gunnvald får et mystisk brev. Like etter skader han seg og må på sykehuset, og plutselig forstår Tonje at det er veldig mye hun ikke vet om Gunnvald. Hun forstår ikke vennen sin lenger og blir både skuffet og sint. Men Tonje er heldigvis også ei handlekraftig jente som kan ordne opp.

Fin scenografi Forestillingen starter til lyden av hardingfele og musikk med folke-elementer. Langsomt kommer et vakkert, snødekt fjell til syne på scenen i vinterblå lyssetting. Det store fjellet likner både på en del av et større vestlandslandskap og et isfjell i ensomt hav. Spredt snø faller fra scenetaket mens Glimmerdalskoret, som består av karakterer vi snart skal bli bedre kjent med, synger publikum velkommen. Varm og lun vinterstemning er det helt fra begynnelsen, og snart kommer Tonje Glimmerdal også, hun suser plutselig gjennom lufta over scenen og forsvinner igjen mens et gisp går igjennom publikum. Etter en salto med ski og staver til alle kanter lander hun på scenen med et brak til spontan applaus fra publikum. Som anslag skaper det dramatisk forventning.

Stort og lite Det store fjellet utgjør det scenografiske fundamentet for forestillingen. Stående på en kolossal dreiescene kan fjellet snus, og vi kommer da både hjem i pappas stue og til Gunvalds hyggelige kjøkken. Et annet gjennomgående scenografisk virkemiddel er vekslingen mellom reell størrelse og miniatyr, for eksempel når Tonje suser nedover fjellet under et rattkjelke-eksperiment.

Dette er iscenesatt ved at fjellet dreier på dreieskiven, men stadig med front mot publikum. Samtidig suser Tonje i full fart rundt fjellet, mens vi parallelt med dette ser en miniatyrversjon av henne og rattkjelken bevege seg nedover fjellsiden. Publikum får et dobbelt perspektiv; både avstand og nærbilde samtidig. Liknende løsninger gjentas med hell flere andre steder i forestillingen. Den lokale ferja er en miniatyrferje som ferjemannen drar etter seg som om det var et akebrett, og ambulansesjåføren kommer inn på scenen som sjåfør av et fjernstyrt miniatyrhelikopter som styres en runde opp blant publikum. Disse enkle, men virkningsfulle effektene vil jeg tro går rett hjem hos barna.

Heidi Ruud Ellingsen er en drivende dyktig musikalartist og gestalter Tonje så vi virkelig tror på at hun er ni år gammel. Noen ganger tenker jeg at energinivået kunne dempes en smule, slik at vi også fikk komme litt mer under huden på Tonje og nærmere hennes følelser.

Geir Kvarme briljerer i rollen som den sure og gjerrige Klaus Hagen. Han tar en mennesketype på kornet, og utover i forestillingen kan han til slutt knapt åpne munnen uten at publikum ler, både voksne og barn. Barneskuespillerne er også fabelaktige.

Mister dynamikk Tonje Glimmerdal er basert på en bok som mangler en dramatisk historie med sterkt drivende handling. Dette er en nær og varm historie med fokus på relasjoner og hverdagshendelser, og den hadde nok vært lettere å adaptere til fjernsyn enn til en nesten totimers teaterforestilling. Forfatterens første bok, Vaffelhjarte, har rukket å bli tv-serie.

I andre akt av Tonje Glimmerdal er dermed det meste av kruttet brukt opp med tanke på scenografi, effekter og overraskelser. Derfor mister forestillingen en del av dynamikken, og slik jeg opplever det, litt av grepet om publikum. Men for all del, dette er en forestilling som har en handling med flere lag, bøttevis med sjarm, lun humor og nydelig estetikk og scenografi. En forestilling man ikke bør gå glipp av!

Mariken Lauvstad er utdannet performanceskuespiller fra School of Stage Arts i Danmark, har BA i pedagogikk fra Steinerhøyskolen og PPU i teater fra KHIO. Hun skriver jevnlig for nettsteder som Scenekunst.no, Barnebokkritikk.no og Periskop.no.