Samtidsdans - en meget kort bruksanvisning

– Samtidsdans, sier du? Hva er det for noe? Dette er ofte det første spørsmålet jeg får når jeg forteller uskyldige forbipasserende hva jeg jobber med.

– Ja, jeg kan faktisk leve av det, er svaret på spørsmålet som følger like sikkert som skatteoppgjøret.

– Men, altså, det første spørsmålet: Samtidsdans. Hva er det egentlig for noe?

Først og fremst er samtidsdans et forvirrende begrep. Ikke bare for folk som knapt har hørt om fenomenet. Forvirringen griper langt inn i de innviddes rekker: Det profesjonelle feltet har i de siste tiårene gjennomlevd en dramatisk identitetskrise hvor man med en viss panikk har kastet rundt begreper som konsept-dans og danse-dans for 1. å forsøke å finne ut av hva som skjer, 2. å vite hvor man som kunstner skal plassere seg i forhold til skiftende motevinder og 3. å kunne kalle det man holder på med for dans, selv om man ikke danser.

Grovt fortalt er konsept-dans en form for danseforestillinger hvor man ofte beveger seg så lite som mulig og gjerne snakker om hvorfor man ikke danser, eller om man danser så forklarer man publikum med varierende grad av ironi at det faktisk er dans som foregår på scenen. Danse-dans er dans hvor man danser, kanskje til og med i takt med musikken. I tillegg til disse to variantene har visse teoretikere gjort forvirringen total ved å slenge inn begreper som "sosial koreografi" og "ekspandert koreografi": Ifølge disse er alt fra rushtrafikk til lokalvalgkampen koreografi og dermed et slags kunstverk. Det finnes folk som mener at en liten kunstpolitisk kald krig utspiller seg mellom konsept-danserne (alliert med sosial/ekspandert koreografi-teoretikerne) og danse-danserne (i en skjør og ukomfortabel allianse med ballett-folket). Dem om det. Enn så lenge har heldigvis ingen dødd eller blitt skadet i denne hypotetiske krigen. Noen sårede selvbilder og fornærmede sjeler finnes jo, men ikke mer enn man kan forvente ved et gjennomsnittlig firmajulebord. Ikke en aktivitet for sarte vesener, med andre ord, men heller ikke livstruende.

Så man kan neppe bebreide en stakkars lekmann om vedkommende blir forvirret når jeg påstår at jeg lever av samtidsdans.

Dette betyr også at jeg ikke helt på egen hånd kan forklare hva samtidsdans er for noe. Det beste jeg kan gjøre er å slenge ut noen påstander om hva jeg tror og synes at dette er for meg, en profesjonell utøver, og så håpe at noe av dette plukkes opp og aksepteres av andre.

Kanskje det til og med er lettere å finne ut av hva det ikke er?

La oss derfor finne fram kniven og skjære bort litt fett:

Samtidsdans er ikke selskapsdans.

Samtidsdans er ikke klassisk ballett.

Samtidsdans er ikke teater.

Samtidsdans er ikke showdans.

Samtidsdans er så absolutt ikke musikal.

Samtidsdans er ikke breakdance.

Samtidsdans er ikke sport.

Samtidsdans er ikke So you think you can dance.

Jeg vil kalle dette et framskritt. Nå som vi vet hva det ikke er, kan vi begynne å tenke litt på hva det kan være. Legg merke til at jeg skriver "kan være", ikke "er". Det interessante er nemlig at samtidsdans ofte og gjerne tar i bruk elementer fra alt det jeg nettopp har sagt at det ikke er. Fortsatt forvirret? Du er heldigvis ikke alene.

Litt historikk for å sette det hele i perspektiv: Samtidsdans kommer fra en akademisk, kunstnerisk tradisjon som begynte med klassisk ballett, men denne forbindelsen ligger nå så langt tilbake i tid at den ikke lenger er relevant. Klassisk ballett forholder seg til samtidsdansen som Mozart forholder seg til Aphex Twin. Som dressurridning forholder seg til snowboarding. Solkongens hoff til Øya-festivalen. Astrologi til partikkelfysikk. Man finner ingen deprimerte prinser i hvite tights og prominente kjønnsorganer som løper rundt i magiske skoger på jakt etter vevre kvinner forvandlet til fjærkre av onde trollmenn. Samtidsdansen tar for seg dagsaktuelle spørsmål, gjerne spørsmål det ikke finnes gode svar på. Og for å kunne holde på med noe som er nytt og uvant må man bruke flere—og andre—midler enn man finner i balletten. En tradisjonelt flink danser er en person som kan løfte beina høyt, spinne rundt sin egen akse mange ganger uten å miste balansen, hoppe høyt og late som om man er middelalderkongelig samtidig som man holder både takten og kjeften. Ingen av disse ferdighetene er spesielt viktige om man vil undersøke totalitære ideologier, kjønnsidentiteter eller strukturell rasisme. Det er ikke engang sikkert at begrepet "flink danser" er viktig eller nødvendig. Samtidsdansere blir bedt om å gjøre så mye forskjellig for tida at en av de viktigste ferdighetene har blitt evnen til å plukke opp nye ferdigheter.

En slags kjerne begynner altså å ta form: Samtidsdans er en samling av individuelle kunstneriske praksiser, og alle definisjoner og teorier om sådanne løper minst ett skritt etter det kunstnere kaller kunst. Det har blitt sagt om en vits at den er som en frosk: man kan dissekere den for å finne ut av hvordan den fungerer, men om man gjør det så er frosken ugjenkallelig død. Det er litt det samme med samtidsdans, bare med den forskjellen at man ikke nødvendigvis er enige om at frosken er en frosk. Det er ikke engang sikkert at denne frosken er et dyr. Selvfølgelig kan man dissekere en enkelt forestilling, man kan til og med dissekere et helt kunstnerskap eller et miljø av kunstnere, men dette innebærer både en grov forenkling og en subjektiv fortolkning, og jo mer man forsøker å forklare, jo grovere blir forenklingen og jo mindre kan man egentlig forklare (jfr. min egen grove forenkling av konsept-dans og danse-dans over). I tillegg har man problemet at forklaringene ytterst sjelden samsvarer med det en publikummer opplever. Og det én publikummer opplever er noe helt annet enn det fyren i nabosetet opplever. Ikke dermed sagt at disseksjon er nytteløst. Det produserer en masse interessant gørr og man lærer en hel masse nyttig man kan bruke neste gang man konstruerer en frosk.

Dette er gode nyheter for deg som fortsatt er forvirret: Det betyr at din forvirring er like verdifull som andres forvirring. Det betyr også at forestillingen du nettopp har sett sannsynligvis ikke har et "budskap" eller—gud forby—en moral. En av mange traumatiske opplevelser jeg hadde på daværende Statsøvingsskolen på Lund var frøken Furres norskklasser hvor et litterært kunstverk skulle ha en moral! Et godt kunstverk bygger karakteren, ellers er det dårlig kunst! Dette fra en person som syntes det var helt på sin plass å bombe Hiroshima. Heldigvis er det få som fortsatt mener at en forestilling skal oppdra folket, i alle fall på denne siden av Pyongyang. Og ingen av disse sitter i rådene som gir penger til kunstnere. Så om du bivåner en samtidsdansforestilling så kan du lene deg tilbake og tenke dine helt egne tanker, og for all del: Du trenger ikke mene noe klokt om forestillingen etterpå. Det er oftest ikke noe å "skjønne" i en forestilling. Det eneste som betyr noe er dine egne assosiasjoner og erfaringer, og disse er nøyaktig like viktige og riktige som erfaringene til hvem som helst rundt deg, selv om disse har en doktorgrad i dansevitenskap. Dansedoktoren vil se helt andre ting i forestillingen, og kan sannsynligvis hoste opp kloke ord og tanker som kan berike din egen opplevelse, men som like gjerne kan være helt irrelevante for deg. I så fall er det helt greit å ignorere doktoren. Og om du kjeder ræva av deg er dette ikke nødvendigvis fordi du er en idiot. Det kan like gjerne være at dansekunstneren har mislykkes med kommunikasjonen. Det er ingen statshemmelighet at det er utrolig vanskelig å lage en god, engasjerende forestilling. Til og med flinke og erfarne folk feiler. Ofte. Og det er sjelden allmenn enighet om hvorvidt en forestilling er vellykket eller ei. Dette er fordi vi som holder på med dette prøver å få til noe som aldri har blitt gjort før, hva det nå enn er vi prøver å få til. Isen er utrolig tynn, og vi har ingen garanti for at vi ikke faller igjennom. Det er dette som gjør det hele så utrolig spennende: Tenk om man faktisk lykkes!

Så neste gang du befinner deg i nærheten av en samtidsdans er det beste tipset å slappe av og tenke i ditt stille sinn at det ikke finnes noen koder som skal knekkes, det er ingen som aktivt vil forvirre deg, men det er heller ingen som forventer at du skal forstå det som skjer. Dette er et glimrende utgangspunkt for å observere hva som hender med deg når du ser forestillingen. Før du vet ordet av det har du forstått mer om verket enn den som lagde det. Eller du får en opplevelse som gir deg mening, langt ut over det som var koreografens hensikt.

Og det er jo nettopp det som er hele poenget!

Innlegget er gjengitt med tillatelse fra skribent, først publisert på Kenneth Flaks blogg og deretter som brukerskapt innhold på lokalkulturen.fvn.no