Særgen og virkningsfull scenekunst

En viktig representant for det ikke-institusjonelle teatret er Lars Øyno og hans Grusomhetens Teater. Gruppen ble etablert i 1992, og jeg husker fremdeles med glede dens første oppsetning i Oslo, Fred på Slurpen. Siden har jeg etter beste evne fulgt Grusomhetens Teater. Jeg har ikke fått med meg alle forestillingene, men jeg har iallfall gjennom årene opplevd Woyzeck, Sort sol og Alaska, og selv om Lars Øynos utgangspunkt hele tiden har vært det samme, Antonin Artauds ”grusomhetens teater”, er jeg blitt imponert og betatt over mangfoldet i hans sceniske univers.

Veien mot harmoni

Slik også med Thomasevangeliet. Dette evangeliet ble funnet i Egypt i 1945, og ifølge Svein Wojes programartikkel inneholder det ingen beretning om Jesu liv, død og oppstandelse, ”ingen korsfestelse, ingen tanke om at Jesus døde for våre synder. Jesus omtales som en filosof ”. I stedet møter vi ”en Jesusskikkelse som legger vekt på visdom og innsikt, og at vi finner Gud gjennom erkjennelse og kunnskap om oss selv”. I tråd med dette handler Lars Øynos versjon av Thomasevangeliet om det moderne menneskets vei mot frigjøring og harmoni. Og slik jeg tolker ham, er barnet selve nøkkelen til denne frigjøringen. I åpningssekvensene sitter alle stykkets voksne skuespillere sammenkrøpet i altfor små trekasser langs sidene av scenen. De ser ut som moderne velkledde ni-til-fire mennesker, men de er knuget og ufrie, og de jamrer og skriker ut sin vånde: en mann tynges ned av boklig lærdom, en kvinne prøver å finne trøst i alkoholen. Iblant våger de forkrøplede skikkelsene seg ut på gulvet, men disharmonien er total, det understrekes for øvrig av musikken – i den utstrekning disse menneskene er klar over hverandres eksistens, viser de en instinktiv og ubegrunnet, men sterk aggressivitet, til og med tilløpene til erotisk lek mellom mann og kvinne er brutale og destruktive. Lars Øyno tøyer denne ubehagelige og skurrende sekvensen til det ytterste – og jeg sitter spent og undrer meg på hvordan dette skal gå videre. Det neste som skjer er at scenen fylles av barn – og de opptrer ikke disharmonisk, slik de voksne gjør det. Men de er merkelig innadvendte og fjerne, de virker vanskjøttede og forlatt. Så begynner tingene å skje: Langsomt og varsomt er det som om det finner sted en famlende oppvåkning til livet, både hos de voksne og hos barna. Forsiktig, nærmest nølende nærmer de seg hverandre.

En tidkrevende prosess

Det er en tidkrevende prosess, og den skjer ikke uten tilbakeslag. I en rekke forskjellige, men meningsfylte sekvenser, gjenopprettes forholdet mellom generasjonen, menneskene åpner seg mot hverandre, og det kulminerer i en fantastisk tivoliscene, en frydefull blanding av lekende akrobatikk og rituell dans både voksne og barn opptrer som likeverdige. Og ”moralen” kommer til slutt: To av de voksne skuespillerne blir igjen på scenen mens de andre toger ut, og forteller oss – antakelig med ord fra Thomasevangeliet – at det vi hele tiden leter etter, det er her jo allerede, og vi skjønner at vi bare må åpne våre sinn og våre sanser. I denne oppsetningen bruker ikke Lars Øyno dialog i vanlig forstand. Men iblant utsier skuespillerne, og da helst barna, en rekke visdomsord og sentenser fra Thomasevangeliet. Hva som egentlig sies, forblir ganske uklart, både fordi barna som regel uttaler dem med fordreid stemme, og fordi utsagnene i seg selv er gåtefulle som denne som står sentralt i forestillingen, og er gjengitt i programmet: ”Jesus så noen spebarn som diet./Han sa til sine disipler:/”Disse små som får bryst/ligner dem som går inn i riket./De sa til ham:/”Om vi er små/vil vi da komme inn i riket?”/Jesus sa til dem:/”Når dere gjør de som er to til en/når dere gjør det indre lik det ytre/og det ytre lik det indre/det som er over lik det som er under/når dere gjør det mannlige og det kvinnelige/til ett og det samme/slik at det mannlige ikke er mannlig/og det kvinnelige ikke er kvinnelig./Når dere gjør øyne i stedet for et øye/og en hånd i stedet for en hånd/og en fot i stedet for en fot/et bilde i stedet for et bilde/da skal dere gå inn i riket”. ”Men nettopp fordi tekstene på en og samme tid er så underlig fjerne og så velkjente, understreker de den rituelle katarsis-dimensjonen ved forestillingen.

Helhetlig og sterk

Thomasevangeliet er en helhetlig og visuelt sterk opplevelse. Det er også en åpen opplevelse, som andre tilskuere sikkert vil kunne gi andre tolkninger, og jeg skal villig innrømme at mange av de små, mer fragmenterte episodene som utspilte seg på scenen, etterlot meg perpleks. Hvorfor førte for eksempel en av skuespillerne som hadde klatret opp på veggen, en fiolinbue over lange hvite kniplingsstrimler? Hvilken rolle spilte Tempelridderen – en sentral skikkelse i et underlig rituale som utspilte seg bak et grått gasforheng? Og hvorfor kom barna ridende inn på en uformelig grå enhjørning? Jeg kan ikke svare. Men det gjorde ingenting: Det gåtefulle og symbolske finner sin naturlige plass i forestillingen.

Imponerer

De ti barna som medvirker, imponerer, både med sin presisjon og med sin naturlige opptreden, og de voksne skuespillerne – blant andre Robert Skjærstad og Hanne Dieserud som har medvirket i mange av Lars Øynos oppsetninger – behersker fullt ut gruppens helt spesielle spillestil der kroppsspråk og mimikk naturlig nok er det viktigste. Nok en gang har Lars Øyno gått videre i sin særegne utforsking av scenekunstens muligheter. Jeg ser fram til Grusomhetens Teaters neste produksjon. Grusomhetens Teater Thomasevangeliet Idé og regi: Lars Øyno Musikk: Lars Pedersen – WHEN Scenografi: Thor Eriksen/Christina Lindgren Kostymer: Christina Lindgren Medvirkende (voksne): Hanne Dieserud, Robert Skjærstad, Silje Breivik, Martha Kjørven, Lars Brunborg, Anne Kokkinn, Kristoffer Hivju, Solveig Sørbø, (barn) Lars Erik Nilsen, Tuva Moen, Kaja Ringerike, Elias Bakken Johansen, Miriam E. Dieserud, Oskar Guthushagen, Anna Ladegård, Vilde Olsen Rommetveit, Daniel Aamodt Brox, Aleksander Thorkildsen