Rommet, lyden og livet

Lørdag 29. august var jeg litt stressa. Det føltes som om veldig mange ting skulle passe inn i dagen. Jeg hastet derfor av gårde til Grønland kirke for å få med meg Marie Bergby Handelands Kirkedanseren. Mens jeg lot pulsen hvile utenfor kirken ble jeg møtt av to utsendte fra Black Box teater som ønsket meg velkommen og gikk gjennom noen beskjeder. Jeg skulle få gå helt alene inn i kirken. Den eneste andre til stede ville være organisten, og han skulle sitte med ryggen til. I løpet av ett kvarter skulle han spille, og jeg kunne få gjøre hva jeg ville. Jeg ble selvfølgelig bedt om ikke å ta på noe, og jeg ble oppfordret til å danse, men det skulle jeg få bestemme selv. Jeg fikk valget mellom tre veldig ulike musikkmenyer. Jeg kunne velge ett stykke av Johan Sebastian Bach, en sammensetning av blant annet musikk fra musikalen Chess og Antonio Vivaldi eller en mollstemt meny med Vivaldi, Egil Hovland og en svensk folkesang.

Jeg valgte at organisten, Olav Rune Ekeland Bastrup, skulle spille Bach fordi jeg tenkte at det var det som passet kirkerommet best. Jeg hadde tross alt ikke egentlig tenkt å danse. Da organisten begynte å spille gikk jeg litt rundt i kirken. Jeg satt meg og etter hvert la jeg meg ned på kirkegulvet. Jeg slappet av og tenkte på hvor fint det var å få ligge der i femten minutter helt alene. I møte med kunsten som er blitt laget etter at koronaviruset har lagt begrensninger på menneskemøtene, har jeg rett som det er følt meg svært privilegert. Ikke bare har jeg hatt en jobb som har gitt meg muligheter til å oppleve kunst som ikke har kunnet nå ut til så mange, mye av kunsten har i øyeblikket det er blitt skapt vært bare for meg. Dette følte jeg på igjen på gulvet i kirkerommet. Organisten spilte bare for meg. Det store, imponerende rommet var, for den korte tiden, bare for meg.

Religion og ånd Jeg er ikke åndelig av meg. Jeg har aldri forstått religion. Kanskje er det derfor jeg har et ambivalent forhold til kirken som institusjon og som rom. Mens jeg lå der strakk jeg på armer og ben og så opp i kirketaket. Jeg kjente stresset forlate kroppen, men merket også hvordan jeg hadde med meg verden inn i det performative. Kvelden i forveien hadde jeg vært på Det Norske Teatret og sett Ivica Buljans dramatisering av Jens Bjørneboes roman Kruttårnet, andre bind i hans trilogi Bestialitetens historie (anmeldt her på Scenekunst.no av Chris Erichsen). I det perspektivet ble det vanskelig ikke å tenke på på kristendommen og kirkens maktmisbruk, undertrykking og vold. I Guds navn har mennesker fra den vestlige verden erobret og hersket der de har funnet det for godt, og fremdeles tviholder kirken på en posisjon som moralsk og åndelig hevet over andre. Stadig vekk holder kirkesamfunn seg til doms over andre menneskers seksualitet, tro, kunnskap eller politikk. Ambivalensen jeg opplever på gulvet i Grønland kirke er sterk. Jeg tenker på Pride-flaggene jeg så ved inngangen til kirken, på at ting tross alt går fremover, men lurer på om flaggene representerer evolusjon eller revolusjon, og om religion er veien fremover i en verden der vi så til de grader trenger å finne sammen. Kristendommens preken om nestekjærlighet har jeg aldri trodd på.

Selv om kirkens credo aldri har vært en del av mitt liv eller min stort sett human-etiske oppdragelse, og jeg har lite personlig erfaring med rituell kirkegang, har jeg gjennom performance- og ritualteoretiske studier lært meg å tenke på ritualet som handling fremfor tro. Ritualet handler som oftest om samvær og nærvær, om et kollektivt møte avgrenset fra verden utenfor, men er også et sted der nye betydninger skapes og forvaltes. Når jeg har gått alene inn i kirkerommet trenger jeg ikke å tro på noe, handlingen det er å være der og ta rommet innover meg har en avslappende ritualistisk kvalitet som maner til ettertanke.

I mitt møte med kirkebygget på Grønland blir all betydningsdannelse opp til meg fordi jeg i teorien helt alene. Fordi 2020 er et krevende år og fordi jeg nettopp har koblet meg på kunst om ondskap, er det også denne retningen tankene mine tar, det er den betydningsdannelsen jeg gjør når jeg tolker symbolene i kirken. Kirkerommet er tross alt et sted laget for semiotikk, men hva jeg velger å tolke og hvordan, blir i dette verket opp til meg, og jeg opplever at det gir meg en stor frihet.

Ekspressiv Bach Musikken er dynamisk og ekspressiv. Det er gjenkjennelig barokk kirkemusikk. Den er også spilt av organist Bastrup på en måte som hele tiden overrasker meg og holder meg oppmerksom på utvikling og stemningsendringer. Ifølge menyen jeg fikk opplest inneholdt verket en «dramaturgi for hele livet: fødsel, vekst, ungdom, kamp, smerte og livets seier over døden.» I det lyset er det kanskje ikke så rart at jeg blir eksistensiell. Det er interessant å tenke seg hvor annerledes erfaringen min kunne ha vært om jeg hadde valgt en av de lettere menyene, jeg kunne ha latt sinnet bli lettet av Chess og Vivaldi, kanskje hadde jeg da tatt meg en liten dans og gått livet lyst i møte.

2020 kan føles som et håpløst år, men midt oppi pandemi og protester står det også frem, klart og tydelig, et ønske om en bedre verden, om et oppgjør med den historien som har preget oss og våre handlinger og et oppgjør med det menneskesynet som har stått i veien for allmenn frihet. Marie Bergby Handeland har med Kirkedanseren skapt et åpent semiotisk rom for individuell erfaring og fortolkning. I tanke er det håp. Tror jeg. Håper jeg.