Rom for det enda mer monstrøse

Ti timer tilbringer man denne søndagen i dramaturg og kurator Siri Forbergs mimesismaskin der virkeligheten iscenesettes som teater og teater som virkelighet. Forberg viderefører med dette sitt konsept fra festivalen Monsters of Reality som fant sted på Dramatikkens hus i 2012. Her ble virkelighetsdramaturgier som kunstnerisk strategi belyst fra ulike teoretiske og kunstneriske perspektiver. Også med Monsters of Reality – The Mimesis Machine ønsker Forberg å servere oss en dag med «virkelig teater» fra kunstnere som har «utforsket samtidsdramaet som utspiller seg rundt oss». Forberg nøster tråden tilbake til mimesismaskinen i dens opprinnelige form: den greske tragedien og samfunnet hvor bystaten, polis, og demokratiet oppstod. Hun trekker paralleller mellom hvordan Europa kan føres tilbake til polis, verdensdelens nye begynnelse i kjølvannet av annen verdenskrig med etableringen av EU, og et teater som speiler og reagerer på den sosiale virkeligheten det finner sted i. Hvordan forholder teatret seg til de enorme utfordringene Europa og EU-prosjektet står overfor i dag?

Mimesismaskin Uttrykket Monsters of Reality er tvetydig. Det kan henvise til hvordan teatret konfronterer oss med den sosiale virkeligheten vi lever i ved å bruke «fiksjon for å nærme seg sannhet», som Forberg skriver i programmet. Mer konkret kan uttrykket referere til en kunstnerisk strategi hvor dokumentariske og virkelige elementer benyttes i en iscenesettelse. I tittelen Monsters of Reality ligger det også et løfte om en viss monstrøsitet. Med det mener jeg at man som tilskuer forventer et møte med virkeligheten i en teatral form er konfronterende, irregulær og annerledes, og som dermed bærer med seg nye perspektiver på vår felles samtid.

I begrepet mimesis, etterligning eller imitasjon av virkeligheten, ligger en dobbelthet forankret. Mimesismaskinen – teatret – er både virkelighet og iscenesettelse, sannhet og løgn, presentasjon og representasjon på én og samme tid. Dette kan til en viss grad også hevdes om virkeligheten vi lever i, for oppleves det ikke tidvis vanskelig å skille mellom hva som er ekte og hva som fortoner seg som skuespill eller imitasjon? I dette skjæringspunktet er det en mulighet for at både teatrale og virkelige monstre kan oppstå.

De fleste bidragene i Monsters of Reality – The Mimesis Machine tar i bruk estetisk nedstrippede uttrykk som vektlegger aktørenes formidling. I noen av forestillingene er også direkte interaksjon med publikum og deres deltakelse i den teatrale hendelsen avgjørende. Søndagen starter med en fokusgruppe bestående av fire aktører som inntar posisjonene til avdøde Europa-visjonærer og EU-arkitekter for å finne ut av hva som skal til for å gjenopplive Europa-prosjektet. Videre får vi et slags sannhetssøkende quizshow i forestillingen Blink, Helle Siljeholms kunstauksjon som selger kunstverk i kategorien «siste skrik» til langt under markedspris, Victoria Meiriks versjon av Peter Handkes ordspill Variations on Self-Accusation og Universets variant av Beethovens symfoni nr. 9. Happeningen når sitt sluttspill i performancen The Ritual på Klubb Jaeger hvor publikum etter hvert inviteres med inn i den rituelle dansen.

I løpet av dagen biter enkelte forestillinger seg mer fast enn andre, både ved at de leker med forholdet mellom virkelighet og iscenesettelse, men også fordi de konfronterer oss med vår europeiske samtid og mulighetene for demokratisk representasjon.

Demokratiets framtid Den norske billedkunstneren Crispin Gurholts opera The Sirens blir fremført på Nationaltheatrets hovedscene og i publikumsfoajeen. Publikum sitter på balkongen og kan gå ut i foajeen som vi vil. På hovedscenen står sirenene som gestalter Europa, mens sirenen Hellas som har kommet vekk fra resten, er sperret inne i restauranten i publikumsfoajeen. Hun er kledd i svart og har kullsorte, kråkeaktige hender. Det er åpenbart at hun er forgiftet, at separasjonen fra Europa fører til at hun forvitrer. Publikum kan bare betrakte Hellas gjennom de få vinduene inn til restauranten, noe som betyr begrenset sikt da det er mange tilskuere. Heldigvis kan vi fortsatt høre Hellas’ framføring av den vakre librettoen over de mange høyttalerne i rommet. Operaen bærer med seg en sårhet og fortvilelse som sitter lenge i etter forestillingens slutt. Bak Europa-koret surrer filmopptak fra Hellas – Akropolis, bybilder, en døende hund. Er det Hellas som dør? Et eurotegn og et hakekors på hver sin side av et likhetstegn tagget på en husvegg. Dette er «vredens dag, da verden skal forgå i flammer», synger koret på latin. Hva er Europa uten landet som er grunnlaget for dets eksistens, landet hvor demokratiet ble til? – I am poisoned. I die, they die, I die, we die, democracy!, synger Hellas. Operaen avsluttes med Hellas’ død.

Politikkens iscenesettelse

De greske kunstnerne i Influx Artist Collective stiller i sine to performancer Monster Sins også spørsmål om hvor demokratiet er på vei. Det er tydelig merkbart hvordan landets gjeldskrise, som vokste ytterligere under den globale finanskrisen i 2008, har hatt og fortsatt har implikasjoner for Hellas og landets framtid i EU. I første del ser vi Korina Vasileiadou ikledd rustning og en barnemaske, mens Charis Pechlivanidis tar på seg rollen som «a disorted figure of a parent», som det heter i programmet. Vasileiadou representerer barna som anklager de voksne for å leve falske liv og for å korrumpere barnas uskyld: – Dere verken drømmer eller skaper lenger, bare konsumerer. Dette barnet dukker også opp i den andre delen av performancen som finner sted litt senere, men da i form av et virkelig barn som ble skutt og drept av politiet under gateopptøyer i Athen i desember 2008. Kunstnertrioen viser oss en videosnutt fra denne hendelsen, og deretter fra en pressekonferanse hvor daværende innenriksminister og nåværende president Prokopis Pavlopoulos fordømmer og beklager det som skjedde. TV-teamet får imidlertid problemer med lyden, forklarer kunstnerne, og man kan så se hvordan Pavlopoulos plutselig smiler og ler når han tror det ikke blir tatt opp.

Den tredje kunstneren i kollektivet, Martha Foka, har hele dagen sittet ved trappen opp til publikumsfoajeen og jobbet med en maske av leire. Da jeg går forbi litt tidligere på dagen spør jeg henne hvem den skal forestille. Hun svarer at masken kanskje representerer ondskapens og griskhetens ansikt. Masken dukker så opp i denne performancen, da i tydelig tilknytning til Pavoloupols’ TV-opptreden: – Skal vi la masken være som den er, eller ødelegge den, spør kunstnerne oss i publikum. Hvordan kan vi skille mellom det ekte og det iscenesatte? Kan vi stole på at politikerne har demokrati som sitt fremste mål? Lever vi i et tilsynelatende demokrati hvor makten egentlig ikke ligger hos folket, men hos en korrupt elite? Dette er noen av spørsmålene som performancen genererer ved hjelp av svært enkle, men virkningsfulle kunstneriske grep.

Teatralt monster Det er spesielt ett av de norske bidragene som virkelig finner sin plass i Forbergs prosjekt: forestillingen Help – It’s a Laiv av «the group formally known as Publikum», et konsept fra Trine Falch, Bo Krister Wallström, Mona Solhaug og Martin Langlie. Idet vi entrer salen til hovedscenen får vi beskjed av vaktene om at vi skal være publikum på en forestilling som har vart i 24 timer. Spredt rundt omkring i salen sitter tilskuere som tilsynelatende har vært med fra starten av, godt henslengt i stolene med tepper over seg og bena opp på stolen foran. Vi innlosjeres blant disse høylytt gjespende og kommenterende tilskuerne og retter oppmerksomheten mot det som skjer på scenen.

Ved første inntrykk kan det se ut som om Forced Entertainments sekstimersforestilling And on the Thousandth Night som var programmert inn på Ibsenfestivalen dagen før, har vart fire ganger så lenge som programmet tilsier. Den oppmerksomme tilskuer skjønner imidlertid ganske raskt at dette ikke er skuespillere fra den britiske teatergruppen, men norske skuespillere som spiller britiske skuespillere som spiller teater. Tilskuerne ler, gjesper, snakker med hverandre og klapper til det som skjer på scenen. Så begynner det å bli mer dramatisk. Én etter én blir tilskuerne rammet av et illebefinnende av varierende slag: én kveles, en annen svimer av, en tredje blør neseblod og en fjerde får fødselsrier. Plutselig begynner dreiescenen å gå rundt, lyskasterne heises opp og ned og totalt kaos oppstår. Alt dette finner sted mens skuespillerne fortsetter å fortelle historier på scenen. Mange av de som har vært med meg som tilskuere gjennom flere forestillinger er plutselig blitt aktører, og det skaper følelsen av at hvem som helst kan være med på lureriet. En litt paranoid stemning oppstår idet flere og flere tilskuere oppfører seg usedvanlig merkelig. Er jeg den eneste som ikke er med på dette? Help – It’s a Laiv er det nærmeste happeningen kommer monstrøsitet – et teatralt monster vokser fram med stadig flere glupske hoder. Ingenting er som det ser ut og forholdet mellom virkelighet og iscenesettelse snus på hodet.

Videoverket This is a great day (over) av NationalApology (Pia Maria Roll og Marius von der Fehr) (se også denne artikkelen om verket på Scenekunst.no) loopes hele dagen i publikumsfoajeen. I videoen gir en talsperson fra Nationaltheatret, spilt av Gjertrud Jynge, en offentlig beklagelse for at teatret deltok i samarbeidsprosjektet TERRORisms mellom 2013-2015. Beklagelsen kommer fordi Habima-teatret som også deltok i prosjektet, spiller i de illegale bosettingene på den okkuperte Vestbredden. Videoen, som først ble publisert som tekst i Morgenbladet 23. september og samtidig på Youtube, har vekket sterke reaksjoner både fra Habimas ledelse og israelsk UD. Teatersjef Ilan Ronen uttalte blant annet til Klassekampen at han trodde at videoen var ekte. Foruten innholdet og konteksten videoen oppstår i, er det den umiddelbare usikkerheten rundt verkets autentisitet som gjør det ekstra virkningsfullt. Det tar i bruk det skjøre forholdet mellom iscenesettelse og virkelighet for å oppnå en politisk virkning. Og det fungerer.

Fyllstoff De forestillingene jeg har beskrevet her, er etter min mening de som lykkes i å finne sin plass i konseptet Forberg presenterer oss for i programmet. På sitt beste genererer dermed Monsters of Reality interessante spørsmål både hva gjelder samfunnet vi lever i og hvordan teatret ved hjelp av, noen ganger ekstreme, kunstneriske strategier og virkemidler konfronterer oss med nye perspektiver på denne virkeligheten.

Det er imidlertid enkelte forestillinger som oppleves mer som fyllstoff enn som en integrert del av det overordnede kunstneriske konseptet. Spesielt mot slutten da tre bidrag fortsatt gjenstår, merker man at det dabber litt av. Det kan virke som om mange tilskuere kjenner på det samme, ettersom publikum omtrent har halvert seg. Dette er ikke så rart, med tanke på at happeningen på dette tidspunktet har vart en hel arbeidsdag, men jeg tror også det har sin begrunnelse i at prosjektet mister tråden. Her skulle jeg ønske at Forberg i stedet hadde tatt enda flere vågale kunstneriske sjanser, som tittelen på prosjektet også indikerer. Det er med andre ord rom for enda mer teatral og virkelig monstrøsitet i mimesismaskinen Monsters of Reality.

Pia Maria Rolls forestilling Nå løper vi, som tar i bruk det dokumentariske som kunstnerisk strategi, var også programmert inn som gjesteforestilling. Forestillingen er anmeldt på Scenekunst.no tidligere.