Resonans!

«Den der messingskåla er det tristaste eg har sett», sier Den unge kvinna mot slutten når hun, med elskeren Baste på slep, forsøker å komme seg vekk fra det uutholdelige vakuumet som hun og mannen hennes sank inn i da de fikk barn.

Mannen sitter bare hjemme og leser og skriver bøker som ingen forlag vil ha, mens ungen ligger og sover. De får besøk av mannens foreldre, hvis atferd er en manifestasjon av den stillstanden og kjedsomheten som mannen kommer fra, men aldri har klart å befri seg fra, og som hun nå selv er fanget i. Hun blir sprø av det, og vil vekk.

Innebygd humor – Den sikreste måten å ødelegge et kjærlighetsforhold på er å få barn, er jeg blitt fortalt gjentatte ganger gjennom åra av modnere mennesker enn meg selv. Det hindret meg selvfølgelig ikke, heldigvis. Men den spredte og mer eller mindre vedvarende latteren i salen, inkludert min egen, tyder på gjenkjennelse over en lav sko. Alt som kjennetegner Jon Fosse er på plass: langsomheten, pausene, gjentakelsene, tristessen. Den potensielle innebygde humoren i den absurdistiske kombinasjonen av disse elementene blir sjeldent eksponert. Men Natta syng sine songar fra 1997 er kanskje årets 60-årsjubilant Jon Fosse på sitt morsomste.

Det forutsetter selvsagt at potensialet utnyttes, noe det kanskje ikke ble da stykket ble satt opp på Royal Court Theatre i London i 2002: «..this wretchedly pretentious, interminably boring drama by the Norwegian dramatist Jon Fosse … The aim of this infuriating piece is presumably to make the audience experience the same emotions as the characters on stage – depression, desperation, a terrible lassitude of spirit. It certainly succeeds, but what a perverse and pointless exercise», skrev Charles Spencer i The Daily Telegraph.

Blant de fem karakterene i Natta syng sine songar er det kun elskeren som har et navn. Det synes jeg i seg selv er morsomt. Enda morsommere synes jeg det er at han heter nettopp Baste. Spør ikke hvorfor, jeg vet ikke, og vil heller ikke vite det.

Sjalusidrama Men selvsagt er det i denne sammenhengen delvis knyttet til Ole Johan Skjelbreds inntreden et godt stykke uti forestillingsforløpet i det nitriste, mer eller mindre konstant halvmørke scenerommet. Dette etter at navnet Baste har vært nevnt gjentatte ganger i et gradvist framvoksende sjalusidrama etter at kvinnen har vært på byen. Når denne i utgangspunktet abstrakte figuren endelig materialiseres i Skjelbreds karakteristiske framtreden, komplett med nølende kroppsspråk og flakkende blikk, braker latteren løs – i hvert fall hos undertegnede.

Ett av de første ordene som kommer til meg noen minutter ut i forestillingen er «resonans». Den oppstår ved at hele det sparsomt scenograferte rommet tas i bruk. Den oppstår i avstanden mellom aktørene og i deres koreograferte, motstridende og samstemte bevegelser. Den oppstår i den liksom bakvendte lyssettingen, der aktørene beveger seg rundt i et tilnærmet mørke, under en opplyst teaterhimmel av ubrukte lysinstallasjoner. Innimellom er det kun vegguret, som selvsagt har stanset, som synes.

Dette bærer den franske regissøren Laurent Chétouanes umiskjennelige bumerke. Første gang jeg var vitne til noe han hadde ansvaret for var på Oslo International Acting Festival på KHIO i 2013. Jeg var flue på veggen under en workshop hvor de 25 deltakerne i halvannen time vandret stille rundt i rommet mellom hverandre, ispedd noen spredte, lavmælte instruksjoner fra regissøren. Ingen fysisk berøring var tillatt, noe som bare understreket den intense nærheten som oppsto, og som til slutt gjorde at en av deltakerne nærmest brøt sammen.

Nerve og resonans Den samme nerven kan spores her, selv om det er mer avstand enn nærhet som kjennetegner relasjonene mellom karakterene. Det er den samme nerven og resonansen som gir plass til den innbakte komikken i teksten, uten at det på noe tidspunkt blir påtrengende. Besøket fra mannens tompratende foreldre, gestaltet på finstemt vis av Henrik Rafaelsen og Ågot Sendstad, er et høydepunkt som det nesten gjør vondt å se på.

Måten replikkene vektes i forhold til bevegelsene sørger for en kontrapunktisk rytmisk framdrift som tilfører det karakteristiske stillestående Jon Fosse-universet en dimensjon jeg ikke har sett i noen annen oppsetning av denne dramatikeren.

Marte Engebrigtsen som Den unge kvinna snakker monotont, nesten likegyldig, som i et slitent, gjentatt rituale: Eg held det ikkje ut lenger/ Nei eg orkar ikkje/ Vi kan ikkje leve slik som dette/ Du ligg der og les/ Du går ikkje ut/ Du gjer ikkje noko/ Ikkje har vi pengar/ Ikkje har du arbeid/ Ikkje noko/ har vi.

Innebygd felle Det er vanskelig å høre hva hun sier, men det gjør ikke noe, for hun sier det jo igjen i ulike varianter seinere. Mannen, i Nils Golberg Mulviks skikkelse, hører det sikkert heller ikke, men det spiller ingen rolle. Han vet hva hun sier, og har nesten helt gitt opp å forsvare seg. Denne rollefiguren har imidlertid en innebygd felle, som Mulvik og Chétouane har unngått å havne i. Vi vet jo hvordan en taus, apatisk, desillusjonert, deprimert mann ser ut og agerer: Et ynkelig vesen som lusker langs veggene mens han stirrer tomt ned i bakken og snakker utydelig. Sånn ser det også ut til at mange har valgt å framstille ham i tidligere oppsetninger. Men Mulvik beveger seg normalt og snakker klart, om enn knapt. Det er fint at apatien og depresjonen ikke er malt på ham med breie strøk! Det bidrar til å gi dynamikken og bevegelsen fram mot den endelige, katastrofale konklusjonen et preg av uforutsigbarhet.

Laurent Chétouane, hvis kunstneriske løpebane må sies å utspille seg langs en tenkt Berlin Paris-akse, med Heiner Müller som et tidlig fyrtårn, er i en uttalelse på Nationaltheatrets nettside klar på at han ikke er fan av Jon Fosse og at han synes dramatikeren «gjentar seg».

Dette ser ut til å være et fruktbart utgangspunkt. Det er noe riktig i Laurent Chétouanes tilnærming til Jon Fosse, uten at det noensinne blir «korrekt».