Rensket for bullshit

«I saw rock and roll’s future and its name is Bruce Springsteen,» skrev kritiker Jon Landau i den alternative Bostonavisa The Real Paper etter en konsert med Springsteen i mai 1974. Kort tid etter dette gjorde «The Boss» Landau til sin manager og produsent, and the rest is history.

Eventuelle følsomme feinschmeckere får ha meg denne klisjéen unnskyldt, men jeg klarer ikke la være: Kai Johnsen er på mange måter Jon Fosses Jon Landau.

I programmaterialet på Det Norske Teatrets nettside får vi servert store deler av den historien som i fragmenter nok er godt kjent i det norske teaterlandskapet, men som i hvert fall jeg ikke har sett presentert så sammenhengende før. I intervjuet sier Johnsen at Fosses debutstykke Nokon kjem til å kome er som «ei bergensk skillingsvise». Men på mange måter er hele historien om hvordan Kai Johnsen så det teatrale potensialet i Jon Fosses litteratur, og hvordan det tok 26 år og 14 urpremierer med andre Fosse-verk før Johnsen endelig fikk sette opp det stykket han er en slags fadder for, i seg selv en skillingsvise.

Folklore Som begrep er «nokon kjem til å kome» på det nærmeste blitt en del av dagligtalen, av norsk folklore. Innvandrere jeg kjenner kan berette at munnhellet var noe av det første de ble presentert for etter ankomsten til Norge. Grunnen til dette er like enkel som teksten i seg selv: Folk kjenner seg igjen i den. Litt på samme måte som folk kjente og kjenner seg igjen i for eksempel Mens vi venter på Godot. Med dette som bakteppe var det spennende å se hva Kai Johnsen og det kunstneriske ensemblet ville få ut av stykket nå, i 2019.

Han og ho søker tilflukt i et hus langt fra folk, der de kan være for seg sjøl. Men er det mulig å være helt «åleine saman»? Vil det ikke alltid, på ett eller annet tidspunkt, være noe, eller noen der som forstyrrer den tosomme ensomheten? Med dette som utgangspunkt bygges det langsomt opp en ladet, motsetningsfull, thrilleraktig stemning.

De siste årene har jeg sett flere Fosse-oppsetninger der tekstene er blitt forsøkt spritet opp i volum, tempo, humorfrekvens og dramatiske taktskifter. Og tekstene til Fosse har stort sett tålt det, synes jeg. I denne oppsetningen gjøres det ikke noe sprell, ingen spektakulære grep som liksom skal kaste nytt lys over teksten. Johnsen og aktørene er tro mot tekstens innbakte neddempa rytmikk. Og likevel er det noe med attakket, friskheten, entusiasmen i måten aktørene gir seg i kast med den på, som gir en slags følelse av urpremiere.

Sangtekst Det starter i mørket, hvorfra vi hører stemmene til Ho og Han (Birgitte Larsen og Joachim Rafaelsen). De er snart i dette huset hvor de endelig skal få være aleine, hvor ingen skal komme. Sakte kommer de fram til huset, og til syne. Denne replikken kunne, med alle sine one-linere, i gjentakelsene, i det rytmiske, i den visuelle oppstillingen, i seg selv vært en sangtekst:

No er vi komne til huset vårt

Til huset vårt

der vi skal vere saman

Du og eg åleine

til huset

der du og eg skal vere

åleine saman

Langt borte frå dei andre

Huset der vi skal vere saman

åleine

i kvarandre

Det helt sentrale, og eneste fysiske, scenografiske elementet utgjøres av en vegg som, i samspill med Torkel Skjærvens lysarbeid og Henrik Hellstenius’ musikk, endrer karakter og plassering på scenen. En vegg som kommer nærmere, av seg selv, akkompagnert av truende musikk, de fleste av oss kjenner den følelsen.

Intrikat og finstemt Også dette er en del av den enkelheten og tydeligheten som er til stede i alt, i forholdet mellom lys og mørke, mellom ho og han, og en forutsetning for at dette andre som ligger under, den fremmede som kjem til å kome (Ola G. Furuseth), den potensielle kompleksiteten i underteksten, får rom til å utfolde seg.

Den samme enkelheten kamuflerer på en måte også det intrikate og finstemte som er der hele veien og bidrar dermed til å opprettholde spenningen, følelsen av at det er noe annet under der, noe uuttalt som presser på.

Dette uuttalte ligger naturligvis allerede i verkets tittel, men også i den fysiske avstanden mellom de to og i språket, det stadige behovet for bekreftelse, for å holde tvilen og den potensielle sjalusien som er der på avstand, en sjalusi som kan rette seg like mye mot noko som mot nokon. Kvinnen er, typisk nok, den som først aner ugler i mosen, men så banker Mannen på og bildet snur. Det hele er på mange måter fortærende trivielt og gjenkjennelig. Og nettopp derfor har Jon Fosses tekster en sånn elsk/hat-status: Er det ikke nok at jeg selv lever i dette trivielle marerittet, skal jeg i tillegg få det bretta ut på scenen?

Lever farlig Den som skal lage musikk til noe sånt lever farlig. Det er fort gjort å havne i et klisjélandskap av syntetisk, filmatisk grøsser, og liksom komme unna med det. Men Henrik Hellstenius navigerer seg vakkert og elegant helt bort til randen av avgrunnen. Til tider utgjør musikken selve gulvet som teksten danser på.

Ifølge en Facebook-post av Kai Johnsen inneholder forestillingen «elementer av improvisasjon som man kanskje knapt har sett maken til på en tilsvarende scene». Dette klarer ikke jeg å detektere meg fram til i teksten, og kanskje landet skuespillerne på det trygge på premieren, eller kanskje befinner improvisasjonen seg på helt andre steder, i det fysiske, i intonasjonen, i skuespillernes intensjon, i regissørens stemme. Uansett ser det ut til at dette improvisatoriske elementet, sammen med disse enkle, tydelige sceniske grepene, med musikken, scenografien og lysarbeidet, har bidratt til å forløse potensialet i teksten.

Det gjorde, midt i den siste valgkampinnspurten, godt å synke inn i noe som er så befriende rensket for bullshit.