Redaktør, du kan ta rapporten alvorlig!

Jeg viser til innlegget til Are Søberg 19. mars der han tilbyr en “unnskyldning” til 6% av norske scenekunstnere fordi “utdrag av deres scenekunst har blitt presentert på Sløseriombudsmannens Facebooksider på måter som disse seks prosentene opplever som sårende og truende”. Unnskyldningen er ­– som alle forstår — ironisk ment, og hans egentlige ærend er å kritisere deg for å referere fra rapporten Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020. Søberg vil ikke at du skal ta rapporten på alvor og tror han kan bevise at dens analyser av scenekunstfeltet ikke holder. Som hovedforfatter av rapporten vil jeg gjerne tilbakevise dette, og be deg fortsette din gode redaktørgjerning.

I sitt innlegg kobler Søberg upresise påstander med sterke adjektiver og tillegger seg selv en mye større betydning enn han egentlig har. At Søberg skulle være skyld i at 180 scenekunstnere (6% av 3000, Søbergs tall) mente sin ytringsfrihet var innskrenket, er selvsagt ikke noe vi dokumenterer i rapporten. Facebooksiden til Sløseriombudsmannen er nevnt i et case som presenteres på fire sider i den 174 sider lange rapporten, i kapittelet der vi går gjennom spørsmålene vi spesielt rettet mot scenekunstfeltet. Vi har ingen spørsmål i undersøkelsen som handler om Søberg eller hans facebookside. Det vi avdekker er et generelt samfunnsproblem og en utvikling siden 2014. Det er ikke noe han har ansvar for alene.

Riktignok er han kritisert for sin rolle som inspirator og igangsetter av andres hatefulle og krenkende meldinger på sosiale medier. Men i vår undersøkelse er han bare en av flere som for tiden peker på navngitte kunstnere og gjør dem til legitime mål for hatefulle, krenkende og truende meldinger. Det er oppstått et skyggefullt hjørne av norsk offentlighet der såkalte “følgere” tar peking og uthenging av navngitte personer som oppfordring til “å gjøre noe”. Det rammer politikere, kjendiser, idrettsutøvere, forskere – og nå altså også kunstnere. Alt Søberg og lignende figurer trenger å gjøre, er å navngi kunstnere og beskrive kunstverk på reduserende og respektløse måter. Søberg synes ikke å forstå at han har en rolle i noe som er større enn ham selv. Det er ikke hans ytringsfrihet som står på spill. Det er hans etiske dømmekraft.

I sitt innlegg kaller Søberg rapporten et “bestillingsverk” og mener den representerer en “ny mørk middelalder” og “pervertert vitenskap”. Intet mindre. Skjønt han er erklært liberalist forsøker han også å svekke min og rapportens troverdighet ved å si at et “enkeltmannsforetak” står bak. Dermed fortier han at det er to forfattere, at undersøkelsen er utviklet i samarbeid med statistikkbyrået TNS Gallup og Kantar AS, at den er fagfellevurdert, og at den følger opp en rapport fra 2014 som Institutt for Samfunnsforskning, Universitetet i Oslo, FAFO og TNS Gallup står bak.

Videre tror Søberg han kan svekke rapportens troverdighet ved å vise at svarprosenten på scenekunstfeltet er lavere enn for de øvrige feltene. Mens den varierer mellom 20 og 30 prosent for de øvrige gruppene, ble oppslutningen fra scenekunstnerne 13,5%. Søberg tror den er lavere, men vet for eksempel ikke at mange av dramatikerforbundets medlemmer ikke er tilknyttet scenekunstfeltet, men film- og fjernsynsfeltet. Likevel, jeg skjønner fra Søbergs lesning at vi kunne vært tydeligere på at utvalgsstrategiene for scenekunstfeltet ble valgt nettopp for å sikre at kunstnere fra det frie feltet også kom med. Utfordringen sett fra vårt ståsted var at kunstnerne i det frie feltet ikke er representert med en egen organisasjon. De er spredt på flere organisasjoner eller ikke organisert i det hele tatt. Så for å nå dem måtte vi samarbeide med flere organisasjoner med ulike medlemstyper. Scenekunstfeltet er komplekst og sammensatt og mer så enn det visuelle og det litterære kunstfeltet. Ansatte på institusjonsteatrene har for eksempel helt andre utfordringer med henhold til kunstnerisk frihet og ytringsfrihet enn kunstnerne i det frie scenekunstfeltet. Vi brukte derfor innledende spørsmål til å identifisere kunstnernes ulike roller og forankringer i kunstfeltene. Vi visste at ikke alle i de ulike medlemsorganisasjonene ville være i målgruppen for undersøkelsen, som fremhevet en skapende, heller enn en utøvende kunstnerrolle.

Det er altså mange grunner til at svarprosenten for scenekunstfeltet ble lav. 13,5% er likevel akseptabelt og ikke uvanlig i denne type undersøkelser. Den lave responsen gjør imidlertid at små prosentforskjeller i scenekunstfeltet ikke blir tillagt stor vekt i rapporten og at vi i våre tolkninger og sammenligninger trekker inn refleksjoner rundt utvalgene og undersøkelsens metodikk. Samtidig utfyller vi de kvantitative funnene med caseanalyser og kvalitative data. Enhver som leser rapporten i sin helhet, vil forstå at den er noe langt mer enn en enkel gjennomgang av en kvantitativ undersøkelse.

For analysen av scenekunstfeltet er det en ubetinget styrke at vi lyktes med å få kunstnerne fra det frie feltet med i utvalget. Vi fikk dermed fanget opp utfordringer i den delen av feltet der organiseringsgraden er minst og utfordringene størst, og vi fikk et utvalg som lar seg sammenligne med kunstnere i andre felt. I det rapporten ble lansert viste det seg at flere aviser, nettredaksjoner og tidsskrifter hadde arbeidet med nettopp den problemstillingen vi avdekket som viktigst: At langt flere kunstnere enn i 2014 ser hatefulle ytringer, trusler og krenkende meldinger på sosiale medier som innskrenkende på deres ytringsfrihet. De som svarte på vegne av scenekunstfeltet syntes dette i sterkere grad enn andre kunstnere, men funnet går igjen i alle feltene. Jeg håper derfor man i Scenekunst.no fortsetter å ta rapporten på alvor. Faren er at kunstnere tar personlig skade av hets og trusler og blir forsiktige i offentligheten eller også unngår å skape kunst som utfordrer og bryter med etablerte konvensjoner.

Avslutningsvis mener Søberg at han bidrar til en interessant offentlig debatt som “et samlet norsk scenekunstmiljø” bør delta i “heller enn å skyggebokse med egendyrkede monstre i sin egen statsfinansierte forestillingsverden”. Han bør heller ta inn over seg at det han driver med overfor kunstnere og kunstverk på godt norsk kalles mobbing og at hans retoriske grep er kjent fra barnehager og skolegårder landet rundt. Han blir ikke mer interessant å diskutere med fordi han kan sitere Goya og Winston Churchill mens han fornærmer folk. Egendyrkede monstre bør han vel se etter i sin egen hage?