Raskolnikov minutt for minutt

Etter fire og en halv time gikk skjermen i svart, med en opplysning i hvit skrift om at kontakten med kameraet var brutt. Jeg la notatboka ned i veska og ventet at skuespillerne hvert øyeblikk skulle dukke opp på scenen for å ta applaus, men ingenting skjedde. I stedet ble vi sittende og stirre på ordene «searching for camera unit» i en god stund, helt til Raskolnikov dukket opp igjen, sittende med ryggen til sammenkrøket på gulvet i en av korridorene bak Scene 3. Litt synd egentlig, for det hele kunne godt ha sluttet der, med bravur. Raskolnikov hadde lenge vært midt i et intenst selvoppgjør og på vei mot den eneste mulige konklusjonen: Å melde seg selv til politiet for mordet på pantelånersken og hennes søster. Rett før kontakten med kameraet ble brutt var han liksom på vei ut av bildet til det vi alle skjønte måtte skje.

Det Norske Teatret markerte altså sesongstart med en fem timer lang forestilling som utspilte seg i ganger og rom bak Scene 3, formidlet med et aldri hvilende videokamera, operert på skift av skuespillerne selv, til en storskjerm inne på scenen. Teatersjef Erik Ulfsby ønsket velkommen i forkant med en advarsel om at forestillingen i hvert fall ikke ville vare mindre enn de angitte fire timene. Til gjengjeld sto vi fritt til å bevege på oss underveis, gå på do eller ta en tur i baren hvor det hele ble projisert på veggen over disken.

Vitalt hus «Det Norske Teatret er (..) eit veldig vitalt hus, med høge ambisjonar og låge skuldrer», sier regissør for Raskolnikov – og husregissør på teatret – Kjersti Horn til teatrets nettside. Hun har sine ord i behold. Bare et teater med stor selvtillit kan brakstarte sesongen på en sånn måte, i stedet for å gjemme bort prosjektet ett eller annet sted i et novembermørke som sånn sett ville ha passet godt til dette kjellermenneskets kamp med sine indre og ytre demoner. Men så er det jo Kjersti Horn vi har med å gjøre her, med tradisjon for å ta den helt ut. Hun og Det Norske Teatret matcher hverandre godt i evnen til å tenke stort. Scene 3 er ellers skapt for et nedstrippet, prosessorientert uttrykk, med lite ressurser og kort prøvetid. Her har Kjersti Horn og aktørene likevel klart å koke i hop en solid dose maksimalistisk teater, i en minimalistisk setting.

Vi har altså å gjøre med en av verdenslitteraturens ikoniske figurer, opprinnelig skrevet som føljetong i et ukeblad hvor leserne steg for steg kunne følge hovedpersonens sjelevrengende selvoppgjør og forfatteren Fjodor Dostojevskijs (1821 – 1881) oppgjør med datidas nihilisme, med tilhørende aksept for vold og drap. Det er, bare noen dager etter at en ung mann i Bærum drepte sin stesøster og gikk til angrep på en moské, ikke vanskelig å finne aktuelle paralleller. I likhet med deler av vår samtids høyreekstremisme tok 1800-tallets nihilisme utgangspunkt i overbevisningen om at den europeiske kultur sto foran undergangen. Noe som i seg selv skulle, og skal, rettferdiggjøre ekstreme virkemidler og en tillatelse for helten til å se seg selv som et slags overmenneske, med rett til å fjerne de som står i veien for ham fra jordas overflate.

Smertefull selvransakelse I Raskolnikov, basert på romanen Forbrytelse og straff, vil hovedpersonen befri seg selv og verden fra en grisk, brutal pantelånerske som holder ham og andre nede i fattigdom. Men der vår tids mordere møter opp i retten med et selvrettferdig smil, tvinges Raskolnikov til en smertefull selvransakelse.

Publikum entrer salen mens den fattige studenten Rodion Raskolnikov (Preben Hodneland) ligger og sover urolig på en trang sofa i et trangt vindusløst rom med en spiderman-dyne over seg, under et kitchy «levende» bilde av en rennende foss. Kameraet er så tett på at vi på det nærmeste blir delaktiggjort i hva som foregår på innsiden av neseborene hans. Etter hvert kommer lyden på, vi hører pusten hans og ser svetten renne. En tone ligger under og durer. Og så er det som om alt eksploderer. Og forblir i den tilstanden.

Raskolnikov beveger seg ut i verden, i dette tilfellet teatrets korridorer, vaskekott, fyrrom, kontorer, trapperom og brannbalkonger, og møter en rekke figurer som på forskjellige måter er aktører i livet hans og den oppslitende prosessen han vikler seg tettere og tettere inn i. Det er noe gresk skjebnedramaaktig over det hele, hvor de ulike figurene blir representanter for det som foregår inni ham.

Close up Alt filmes mer eller mindre i close-up. Til tider, når det tetner til, kommer det et rødlig filter over som forsterker følelsen av press og paranoia. Den komprimerte lyden fra den retningsstyrte videomikrofonen gjør at hvert minste pust oppfattes like sterkt som de desperate skrikene, og alt der imellom. Det hele er akkompagnert av Erik Hedins pumpende musikk. På den måten kommer vi liksom på innsiden av figurene, og lenge synes jeg det fungerer fantastisk. Problemet var at det truet med aldri å ta slutt, og etter hvert kjente jeg det i korsryggen. Det er alltid korsryggen som reagerer først. Den konstante høyfrekvente, desperate, teksttunge utbasuneringen som uavlatelig strømmer ut fra storskjermen kjennes mer og mer som en blokkerende mani enn som en dynamisk formidling. Dette til tross for at dette «tullballet», som Kjersti Horn kaller det, bruker mengder av parykker, løsskjegg og teaterblod. Jeg morer meg i stillhet over min nabo på rad tre, som får alvorlige problemer når splattereffektene tar av i mordscenen. «Men i alle dager», utbryter hun mens hun holder hendene foran øynene.

Etter to timer måtte ørene og korsryggen ha time out. Da jeg kom tilbake etter en stund kunne jeg lettet konstatere at forestillingen er dramatisert etter omtrent samme prinsipp som romanen er strukturert, i en todeling. Slik Raskolnikov er en splittet person, slår også fortellingen og forestillingen over fra frenetisk action til en roligere, mer reflekterende og nyansert prosess. De ulike figurene blir tydeligere, musikken mer variert, replikkvekslingene får karakter av samtaler, og jeg får følelsen av å være invitert inn igjen. I denne andre, la oss kalle den akten, kommer også skuespillernes genuine, konsentrerte arbeid til syne i en bemerkelsesverdig kraftprestasjon hvor samtlige skuespillere kommer til sin rett. Det er ikke noe fjernsynsteater vi snakker om her, for den genuine her-og-nå livefølelsen er markant til stede. Kameraets umiddelbare nærhet til objektene innskrenker det fysiske spillerommet, men utvider samtidig mulighetene til å nyansere uttrykket.

Det rå og uferdige Problemet ligger i forestillingens lengde. Jeg har sans for scene 3-konseptets toleranse for det rå og uferdige. Det gir ofte prosjektene en helt særegen energi og preg av umiddelbarhet. Men ærlig talt: Det hadde ikke vært noe problem å kutte teksten med minst en time, uten at det hadde gått ut over verken innholdet eller oppbyggingen av den tette stemningen.

Fun fact: På innsiden av den stakkars studentens hybeldør henger et lite bilde av Romsås-rapperen Don Martin. Det plager meg ikke, men jeg har lurt litt på hvorfor.